Det begynner å bli et mønster i norsk klimapolitikk. Først bestemmer politikerne hvilken teknologi de ønsker seg. Deretter bestilles prosjektet. Så kommer spørsmålene om strøm, kostnader, driftssikkerhet og realisme. Til slutt havner regningen hos skattebetalerne.
De siste ukene har vi fått to eksempler som illustrerer problemet bedre enn hundre festtaler om det grønne skiftet.
Den ene saken handler om offshoreflåten. Regjeringen vil presse fram hydrogen- og ammoniakkskip på norsk sokkel. Næringen får ikke bruke biodrivstoff som allerede finnes på markedet og som fungerer med dagens teknologi. I stedet skal det bygges opp helt nye verdikjeder for hydrogen og ammoniakk. Nye skip skal bygges. Nye bunkringsanlegg skal etableres. Nye produksjonsanlegg skal reises. Resultatet er et klimatiltak som ifølge kritikerne kan koste titalls milliarder kroner, samtidig som staten dekker det meste av regningen gjennom skattesystemet.
Den andre saken kommer fra Vestfjorden. Der skal ferjene mellom Bodø og Lofoten bli et internasjonalt utstillingsvindu for hydrogen. Nesten fem milliarder skattekroner er lagt på bordet. Problemet er bare at NRK nå har avdekket interne dokumenter og testresultater som reiser spørsmål om teknologien faktisk er så moden som folk har fått inntrykk av.
Dersom opplysningene stemmer, kan forskjellen mellom forventet og faktisk levetid være dramatisk. Leverandøren avviser kritikken og hevder at dagens teknologi er langt bedre enn de gamle testene viser. Det får fremtiden vise. Men det burde få varsellampene til å blinke når verdens mest værutsatte ferjesamband brukes som prøvearena for teknologi som fremdeles diskuteres internt hos produsenten.
Det er likevel ikke hydrogenet som er elefanten i rommet. Det er strømmen.
For hydrogen er ikke en energikilde. Hydrogen er bare en måte å lagre energi på. Før ett eneste kilo hydrogen kan produseres må enorme mengder strøm brukes. Deretter tapes energi i produksjon, komprimering, lagring, transport og konvertering tilbake til elektrisitet. Likevel snakkes det ofte om hydrogen som om energien oppstår av seg selv.
Samtidig får vi høre at Norge mangler kraft. Vi mangler nett. Vi mangler kapasitet. Vi mangler produksjon. Likevel mangler vi aldri nye prosjekter som skal bruke mer strøm.
Datasentre skal bygges. Hydrogenfabrikker skal bygges. Batterifabrikker skal bygges. Havvind skal bygges. Sokkelen skal elektrifiseres. Transportsektoren skal elektrifiseres. Alt skal skje samtidig.
Spørsmålet som stadig blir stående ubesvart er det samme. Hvor skal strømmen komme fra?
Når noen stiller det spørsmålet blir svaret ofte mer vindkraft. Men store deler av landet har gjort opprør mot landvind. Havvind trekkes frem som redningen, men de samme politikerne som avviser kjernekraft fordi det tar for lang tid, snakker samtidig om havvindprosjekter som først skal levere store volum rundt 2040.
Logikken blir vanskelig å få øye på.
Hvis 2040 er for sent når teknologien heter kjernekraft, hvordan kan 2040 være helt greit når teknologien heter havvind eller hydrogen?
Det er som om politikken har forelsket seg i enkelte løsninger og bestemt seg for å ignorere alle spørsmål som kommer etterpå.
Så kommer den delen som vanlige folk kjenner på kroppen. Regningen.
For staten har ingen egen konto fylt med magiske penger. Staten har bare pengene våre. Hver gang et slikt prosjekt får milliardstøtte er det skattebetalerne som tar risikoen. Hver gang en teknologi viser seg dyrere enn antatt er det skattebetalerne som må dekke differansen. Hver gang et prosjekt trenger nye subsidier er det skattebetalerne som åpner lommeboken.
Det er bemerkelsesverdig hvordan risikoen alltid sosialiseres mens gevinstene omtales som framtidige markedsmuligheter.
Vi får høre at Norge skal bli verdensledende. Vi skal gå foran. Vi skal vise vei. Vi skal bygge markeder som ennå ikke finnes.
Men kanskje burde vi starte med et mer jordnært spørsmål.
Hva om vi først sørget for at energien faktisk eksisterer før vi bygger hele industrisystemer som er avhengige av den?
For slik utviklingen ser ut nå, minner stadig mer av klimapolitikken om en familie som bestiller svømmebasseng, boblebad og oppvarmet vinterhage før de har sjekket om det finnes vann i springen.
Hydrogen kan bli en del av fremtidens energimiks. Kanskje blir det til og med en suksess. Men å bygge milliardprosjekter på håp, subsidier og strøm som ennå ikke finnes, er ikke teknologiutvikling. Det er gambling med andres penger.
Og som vanlig er det Ola Dunk som får regningen når huset vinner. Og når det taper.