Fastlegen Mozzie Marvati mener mange barn med innvandrerbakgrunn vokser opp med to identiteter: én på skolen og én hjemme.
I podkastsamtale med Shurika Hansen snakker han om sosial kontroll, skam, foreldres traumer og hvordan barn ofte blir voksne lenge før de egentlig er klare for det.
– Det er det jeg tror mange nordmenn sliter med å relatere til, men som hver gang jeg møter en innvandrer, så er det lett for oss å bare forstå, fordi du gikk rundt med to identiteter, sier Marvati.
Han beskriver en oppvekst der barnet hele tiden må skifte rolle etter hvilket rom det befinner seg i.
– På skolen så var du en annen, mens hjemme så måtte du være en annen, sier han.
For Marvati innebar det også at han tidlig måtte ta ansvar som egentlig hører voksenlivet til.
– Hjemme så var jeg en voksen mann fra jeg var 13 år. Jeg hadde ti forskjellige yrker og identiteter. Jeg var tolk, jeg var finansmann, jeg var offentlig forvalter, sier han.
Hansen kjenner igjen beskrivelsen. Hun legger til at mange barn i innvandrerfamilier også blir familiens bindeledd til det norske samfunnet. De leser brev, oversetter, forklarer offentlige dokumenter og hjelper foreldre med systemer de selv knapt forstår.
Hun peker på at dette fortsatt gjelder mange barn.
– Vi vet jo at det er veldig mange barn som fortsatt vokser opp sånn, at du har de to identitetene, sier Hansen.
Gutter og jenter møtes med ulike regler
Hansen spør Marvati hvordan det er å vokse opp som gutt i en slik situasjon. Hun sier hun selv vet hvordan det oppleves for jenter.
Marvati forteller at han i sin egen familie opplevde at faren forsøkte å ha samme regler for ham og søsteren.
– Hos oss så var pappa veldig: De reglene jeg setter for deg, er de samme reglene som søsteren din skal få. Så det var likestilling på høyt nivå, sier han.
Men han understreker at dette langt fra gjaldt alle familier rundt ham.
– Jeg så jo blant venner mine at jentene ikke kunne gå ut, men gutta kunne gå ut. Jentene måtte være hjemme og rydde huset, lage middag, et cetera, sier han.
Hansen sier dette fortsatt skjer i mange miljøer. Jenter blir holdt tettere hjemme, mens gutter får større frihet. Det begrunnes ofte med ære, familie, rykter eller beskyttelse.
Marvati mener dette må kunne sies høyt.
– Det skjer dessverre. Det skjer, ja, sier han.
Hansen sier hun selv mener både innvandrere og majoritetsnordmenn må kunne snakke om slike forhold uten at debatten umiddelbart stenges.
– Vi to kan prate om det, men så må nordmenn også kunne prate om det uten at de sier: jævla rasist, sier Marvati.
Han mener at når problemer ikke kan snakkes om, vokser frustrasjonen.
– Når de ikke har fått lov til å snakke eller belyse de her tingene, så går de rundt og frustrasjonen øker, og til slutt så ender vi med faktisk ille rasisme, sier han.
Skam som oppdragelse
Et av de mest sentrale temaene i samtalen er skam.
Hansen forteller at det første ordet mange somaliske barn lærer, er «eib», som betyr skam. Hun beskriver en oppdragelseskultur der barn hele tiden får høre hva de ikke skal gjøre: ikke ta først, ikke ta plass, ikke ha kjæreste, ikke vise for mye frihet, ikke gjøre familien flau.
Marvati kjenner seg igjen.
– Alt jeg gjorde var eib. Hvis jeg gjorde det ene, så var det eib. Hvis jeg var hjemme på besøk hos noen og de hadde pyntet bordet og så lå det frukt der, så kunne jeg ikke spise, for det var eib. Du skal ikke ta først heller, sier han.
Han beskriver skam som en kraft som kan følge mennesker langt inn i voksenlivet.
– Skam spiser deg innvendig, sier han.
Marvati mener dette blir særlig krevende når skam ikke bare brukes til å lære barn folkeskikk, men til å kontrollere hele deres selvbilde. Da blir ikke skam bare en reaksjon på en konkret handling. Den kan bli en grunnfølelse.
Hansen sier hun tror mange barn lærer å ikke ta plass fordi det å ta plass også blir skambelagt.
Marvati er enig.
– Det er en skamkultur. Det er kjempetøft. Mange innvandrere sliter med å finne sin identitet, for alt er eib, sier han.
Kjærlighet ble skamfullt
Hansen og Marvati snakker også om hvordan kjærlighet, kropp og seksualitet ofte ble gjort skamfullt i oppveksten.
De beskriver hjem der foreldre skiftet kanal hvis det kom kyssing på TV, mens voldelige filmer kunne gå uten protester.
– Ting som er naturlig kjærlighet, det skal ikke jeg lære om. Men vold og dreping og alt det her, det er helt greit, sier Hansen.
Marvati mener dette kan få konsekvenser senere i livet.
– Når du er barn så får du vite at kjærlighet, det å vise omsorg, det er feil, det er skam. Så vokser du opp. Hvordan skal du da kunne vise det til dine barn eller dine omsorgspersoner? sier han.
Hansen sier hun selv er blitt bevisst på dette som mor. Hun ønsker at barna skal se at omsorg, nærhet og kjærlighet er normalt. Samtidig er hun opptatt av at barn ikke skal tvinges til fysisk kontakt de ikke ønsker.
– Barna mine har fått lov til å vite at du trenger ikke klemme en bestemor eller noe. Det er ikke noe tvang. Ingen tar på deg med mindre du vil, sier hun.
Hun mener dette også handler om å forebygge overgrep.
– Respekt skal gå begge veier, sier Hansen.
Barn beskytter foreldrene
Samtalen dreier også inn på traumer og hvordan foreldres psykiske plager kan påvirke barna.
Hansen spør hva det gjør med barn å vokse opp i Norge med foreldre som har opplevd krig, vold, flukt eller overgrep. Marvati svarer at barna ofte beskytter foreldrene, også når foreldrene ikke klarer å ta godt nok vare på dem.
– Barna har jo veldig mye lojalitetsfølelse overfor omsorgspersoner som tydeligvis ikke klarer å ta vare på noen. Det er derfor det er veldig vanskelig å fange opp også, sier han.
Han sier dette ikke bare gjelder innvandrerfamilier. Også blant etnisk norske finnes det barn som skjuler vold, overgrep eller omsorgssvikt av lojalitet til foreldrene.
Men i innvandrerfamilier kan situasjonen bli ekstra komplisert dersom foreldrene ikke kan språket, ikke forstår systemet, har traumer fra hjemlandet eller er redde for barnevernet og myndighetene.
Hansen peker på at en mor eller far med PTSD, søvnproblemer, smerter, hjertebank og ubehandlede traumer samtidig skal oppdra barn i et nytt land.
– Et menneske som går rundt med smerter og tanker og ikke får sove, skal oppdra et barn i et helt nytt land og ta mye ansvar som de ikke er klar for. Det vil jo gjøre noe med oppdragelsen av barna, sier Hansen.
– Absolutt, svarer Marvati.
Når unge gutter faller utenfor
Hansen tar også opp gutter med innvandrerbakgrunn som sliter på skolen. Hun peker på foreldre som ikke kan hjelpe med lekser, som selv sliter psykisk eller ikke behersker norsk. Da kan guttene falle enda lenger bak.
Marvati sier han så dette i egen oppvekst.
– De får ikke noe leksehjelp som de norske gjør, sier han.
Han beskriver også hvordan sosiale forskjeller kan slå ulikt ut. Norske ungdommer som røyker hasj kan gjøre det hjemme i kjelleren, mens innvandrergutter som bor trangt, må gjøre det ute.
– Abdi og Ahmed måtte gjøre det bak bensinstasjonen. Så var politiet der, og så blir du tatt. Så blir du plutselig kriminell, sier han.
Marvati mener dette kan prege selvbildet tidlig.
– Hva gjør det med deg da, når du allerede som 16–17-åring har fått noe på rullebladet? spør han.
Hansen sier dette må ses i sammenheng med skam, trangboddhet, manglende oppfølging, skoleproblemer og følelsen av å ikke høre til.
Samtidig understreker hun at hun selv ofte har tatt til orde for harde tiltak mot kriminelle miljøer.
– Jeg er jo en av de som kan ta litt kritikk for å virkelig ha sagt at disse miljøene skal knuses, de skal sendes ut og de skal straffes hardt, sier Hansen.
Men hun sier samtalen med Marvati også viser at man må se dypere på årsakene dersom man skal forebygge.
Marvati sier han forsøker å være en nyansert stemme i debatten.
– Jeg forstår begge sider. Man ønsker jo at Norge skal være trygt. Det ønsker jo selv jeg og andre innvandrere også. Men så ser jeg også hvorfor det har blitt sånn, sier han.
Han savner mer diskusjon om tiltak.
– Debatten havner aldri der, i tiltak vi kan gjøre. Men heller: La oss skylde på Abdi somaler og sende dem ut av landet. Ok, men det har ikke løst problemet, sier han.
Vil ikke føre skadene videre
Mot slutten av samtalen spør Hansen hvordan dagens unge med innvandrerbakgrunn er annerledes enn foreldrene.
Marvati sier mange har fått en form for superkrefter, men også skader som er vanskelige å beskrive.
– Vi har fått noen superkrefter, men så tror jeg vi har blitt skadet på noen måter som ikke kan beskrives, sier han.
Han beskriver et voldsomt driv i seg selv, men også en konstant følelse av aldri å være god nok.
Hansen mener forskjellen fra foreldregenerasjonen likevel kan være at dagens voksne med innvandrerbakgrunn er mer bevisste. Hun sier hun som mor forsøker å gjøre ting annerledes.
– Jeg er veldig tydelig på at selv om jeg er voksen, så vet ikke jeg alt. Selv om jeg er voksen, så har ikke jeg rett. Selv om jeg er voksen, så kan jeg også ta feil, sier hun.
Hun sier hun også er opptatt av å si unnskyld til egne barn, noe hun selv nesten aldri opplevde fra foreldregenerasjonen.
Marvati mener respekt for eldre ofte ble forstått som at voksne alltid hadde rett.
– Stort sett alle innvandrere har det sånn: Du skal alltid respektere eldre. Selv om de tok feil, så måtte du bare akseptere det, sier han.
Hansen vil lære barna sine noe annet.
– Respekt skal gå begge veier, sier hun.
For Marvati og Hansen handler det derfor ikke bare om å kritisere foreldregenerasjonen. Det handler om å forstå hva de bar med seg, hva de videreførte, og hva neste generasjon må bryte med.
Marvati sier innvandrere må ta med seg det gode fra egen kultur, men også våge å legge fra seg det destruktive.
– Det er veldig mye fint i vår kultur som er viktig å snakke om. Men så er det mye dritt i vår kultur vi må legge fra oss, sier han.
For barn som vokser opp mellom to kulturer, kan det være nettopp dette som blir den store oppgaven: Å finne ut hvem de er, uten å bli fanget av skammen de arvet.