Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Over hele landet opplever private tiltakshavere, grunneiere og utbyggere et system som ofte fremstår som uforutsigbart. Saksbehandling trekker ut i tid. Det kan gå måneder før en søker får tilbakemelding, for så å få beskjed om mangler, behov for nye utredninger eller ytterligere dokumentasjon.

Saken sendes tilbake, nye krav kommer til underveis, og prosessen starter på nytt. Resultatet er ofte måneder med ekstra ventetid og stadig økende kostnader.

Selvsagt skal byggesaker behandles grundig. Lover og regler er nødvendige for å sikre gode beslutninger og likebehandling. Men når prosessene blir unødvendig lange, må vi tørre å stille spørsmålet: Bruker vi tiden på en klok og effektiv måte?

Bak hver byggesak står mennesker og bedrifter som betaler renter, rådgivere, prosjektering og andre løpende kostnader. Når en sak blir liggende, stopper ikke regningene opp. Spørsmålet er: Hvem tar regningen for ventetiden?

Den største delen av regningen bæres ikke av kommunen. Den havner hos tiltakshaver, næringslivet og til slutt hos den som skal kjøpe eller bruke det som bygges. Hver måned en sak blir forsinket, øker kostnadene. Til syvende og sist er det vanlige innbyggere som betaler prisen.

Vi ønsker flere boliger, et sterkere næringsliv og flere arbeidsplasser. Da må kommunene også være forutsigbare samarbeidspartnere. Lange og uforutsigbare prosesser gjør det mindre attraktivt å investere, bygge og utvikle lokalsamfunn.

I mange kommuner fører ferieavvikling, manglende møteaktivitet eller flere runder med nye krav til at saker blir liggende i månedsvis. For tiltakshaver betyr det at kostnadene fortsetter å løpe, selv om fremdriften stopper opp.

Forutsigbarhet handler heller ikke bare om administrasjonen. Den handler også om politikken. Når prosjekter tilpasses politiske signaler, men nye ønsker eller vurderinger kommer etterpå, blir prosessen både lengre og dyrere. Både administrasjon og politikere har derfor et ansvar for å være tydelige og forutsigbare gjennom hele prosessen.

Dette handler ikke bare om store utbyggere. Det handler om familien som ønsker et tilbygg, bonden som trenger en driftsbygning, bedriften som vil investere, eller unge som trenger flere boliger å kjøpe. Når prosessene trekker unødvendig ut i tid, rammer det langt flere enn den som har sendt inn søknaden.

Vi skal selvfølgelig følge lover og regler. Men plan- og bygningsloven er også en ja-lov. Den gir rom for skjønn og gode helhetsvurderinger.

FrP mener at kommunene må bruke mindre tid på unødvendig byråkrati og mer tid på å finne løsninger. Saksbehandlingen skal være grundig, men også effektiv, forutsigbar og løsningsorientert – uten at det går på bekostning av kvalitet eller rettssikkerhet.

Når lovverket gir rom for skjønn, må utgangspunktet være å finne løsninger som gjør et tiltak mulig – ikke først lete etter argumenter for hvorfor det ikke kan gjennomføres. Selvsagt skal lover og regler følges, men der handlingsrommet finnes, må det brukes til å hjelpe innbyggerne videre, ikke til å skape unødvendige hindringer.

Kommunene har et ansvar for at saksbehandlingen er både grundig og effektiv. Befaringer må planlegges i tide, prosessene må være forutsigbare, og saker må ikke bli liggende unødvendig lenge. Effektiv saksbehandling handler ikke om å senke kvaliteten – det handler om å bruke ressursene bedre.

Et velfungerende næringsliv, flere arbeidsplasser og flere boliger kommer ikke av seg selv. De skapes av mennesker som tør å satse. Derfor må kommunene være en medspiller – ikke en bremsekloss. Jo mer tid og unødvendige kostnader vi legger på dem som ønsker å bygge og investere, desto dyrere blir det for oss alle.

Det handler ikke om å si ja til alt. Det handler om å si ja når lovverket gir rom for det, og om å bruke skjønnet til å finne løsninger fremfor unødvendige hindringer. Slik bygger vi tillit, styrker næringslivet, legger til rette for flere boliger og viser respekt for dem som investerer, skaper arbeidsplasser og utvikler lokalsamfunn.

Hvor lang tid skal det ta? Så kort som mulig – og så lang tid som nødvendig. Ikke én dag lenger.