Kunstig intelligens kan bryte med gamle forestillinger om at høye strømpriser automatisk bremser veksten i kraftforbruket. Datasentre kan skape så store inntekter fra hver kilowattime at de fortsatt vil etterspørre kraft når prisene blir for høye for tradisjonell industri, mener NTNU-professor Jonas Kristiansen Nøland.
Han diskuterer sammenhengen mellom kunstig intelligens, datasentre og energipolitikk i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness.
Nøland beskriver AI som en mulig «game changer» for kraftmarkedet. Årsaken er at elektrisitet ikke lenger bare brukes til å drive maskiner og produsere fysiske varer. I datasentrene omdannes strømmen til regnekraft, som igjen kan selges gjennom digitale tjenester og kunstig intelligens.
– Kunstig intelligens tar hver kilowattime og gjør kraften om til regnekraft, sier han.
Kan alltid finne noe nytt å regne på
Ness viser til at flere energiprognoser tidligere har lagt til grunn at verdens samlede energietterspørsel vil nå en topp og deretter flate ut.
Elektrifisering og mer effektiv teknologi skulle gjøre det mulig å skape mer økonomisk aktivitet med mindre energi.
Kunstig intelligens kan utfordre hele dette premisset.
Behovet for fysisk transport, oppvarming og industriproduksjon har naturlige begrensninger. Behovet for databehandling er langt vanskeligere å avgrense.
Det finnes alltid en større modell som kan trenes, flere data som kan analyseres eller en ny AI-agent som kan settes til å løse oppgaver.
– Kraftforbruket blir potensielt uendelig. Det er alltid noe nytt vi kan finne på å regne på, sier Ness.
Nøland mener utviklingen kan føre til en langt sterkere vekst i etterspørselen etter elektrisitet enn tradisjonelle fremskrivninger har lagt til grunn.
Gjør strømmen langt mer verdifull
Nøland viser til at selskaper som Google, Meta, Amazon og Microsoft skaper svært store inntekter i forhold til strømmen de bruker.
Ifølge professoren har teknologiselskapene en omsetning i størrelsesorden 100 kroner per kilowattime elektrisk kraft.
– Det er en hel størrelsesorden over det som er vanlig i eksisterende industri når man ser på den totale verdiskapingen, sier han.
En kilowattime som brukes i tradisjonell industri, kan inngå i produksjonen av metaller, kjemikalier eller andre fysiske produkter.
I et datasenter brukes den samme kilowattimen til å produsere beregninger som kan inngå i søkemotorer, skytjenester, digitale annonser eller AI-modeller. Disse tjenestene kan selges globalt uten at det fysiske produktet må transporteres.
Det gir teknologiselskapene en helt annen betalingsevne enn mange tradisjonelle kraftkunder.
Nøland understreker samtidig at teknologiselskapenes samlede omsetning ikke uten videre kan regnes som norsk verdiskaping dersom datasentrene plasseres i Norge.
– Det betyr ikke at all verdiskapingen skjer her. Men dersom vi klarer å få tak i bare én prosent av den, kan den nesten sammenlignes med norsk industri, sier han.
Kan betale mer enn industrien
Den høye inntjeningen kan ifølge Nøland endre hvordan strømprisene påvirker etterspørselen.
I tradisjonell økonomisk teori vil forbruket normalt falle når prisen stiger. En fabrikk med små marginer kan redusere produksjonen eller stenge dersom kraftkostnadene blir for høye.
For et svært lønnsomt datasenter kan regnestykket se annerledes ut.
Dersom en kilowattime kan brukes til å skape digitale tjenester som selges for mange ganger strømprisen, kan selskapet fortsette å kjøpe kraft selv når andre bedrifter ikke lenger har råd.
– Betalingsviljen for strøm blir ekstremt høy. Vi kan få en veldig sterk vekst i kraftforbruket selv om strømmen er dyr, sier Nøland.
Han mener dette bryter med den gamle samfunnsøkonomiske tankegangen om at høye strømpriser i seg selv vil begrense veksten i kraftforbruket.
– Økonomenes spilleregler blir utfordret. Det er ikke sikkert man skal lytte like mye til alle samfunnsøkonomene lenger, sier han.
En ny kamp om kraften
Utviklingen kan skape en ny konflikt i energipolitikken.
På den ene siden kan datasentre gi investeringer, skatteinntekter og ny teknologisk aktivitet. På den andre siden kan de legge beslag på store mengder kraft og nettkapasitet.
Dersom AI-selskapene har langt større betalingsvilje enn eksisterende industri, kan tradisjonelle bedrifter bli presset ut av kraftmarkedet.
Det gjelder særlig virksomheter som produserer varer med små marginer og som konkurrerer i internasjonale markeder.
En smelteverksbedrift eller annen kraftkrevende industri kan ikke nødvendigvis overføre høyere norske strømpriser til kundene. Et internasjonalt teknologiselskap kan derimot spre kostnaden på millioner av brukere over hele verden.
Nølands analyse innebærer derfor at spørsmålet ikke bare er hvor mye ny kraft Norge trenger. Det handler også om hvem som skal få bruke den, og hvilken type verdiskaping landet ønsker å prioritere.
AI gjør forskeren mer produktiv
Nøland bruker selv kunstig intelligens i forskningsarbeidet.
Han forteller at mye av forskningen tidligere besto av tidkrevende arbeid med å finne data, laste ned filer, strukturere informasjon og bygge databaser.
Slike oppgaver kan nå i større grad overlates til AI-verktøy.
– Alt det døde arbeidet jeg tidligere gjorde, kan jeg outsource. Da kan jeg bruke mer tid på den faktiske forskningen, sier han.
Det betyr ifølge Nøland at én forsker kan utrette langt mer på kortere tid enn tidligere.
Kunstig intelligens fungerer dermed ikke bare som et nytt dataprogram. Teknologien kan endre selve forholdet mellom arbeid, kapital og produktivitet.
– Som enkeltforsker kan jeg gjøre mye, mye mer på mye kortere tid, sier han.
Juniorstillingene kan forsvinne
Effektiviseringen har også en bakside.
I konsulentbransjen og akademia har unge medarbeidere tradisjonelt fått ansvar for rutineoppgaver. Det kunne være innsamling av informasjon, utarbeidelse av tabeller, kvalitetssikring og førsteutkast til analyser.
Selv om oppgavene ofte var ensformige, ga de juniorene erfaring og en inngang til bransjen.
Nøland mener mange av disse oppgavene nå kan forsvinne.
– Før satte seniorene det hjernedøde arbeidet til en junior. Nå setter man det til AI i stedet. Hvor skal man da få inngangsbilletten til konsulentbransjen? spør han.
Ness mener samtidig at teknologien kan gi unge mennesker nye muligheter.
Små grupper kan bruke AI til å gjøre arbeid som tidligere krevde store konsulentselskaper og mange ansatte. Det kan gjøre det lettere å utfordre etablerte aktører som McKinsey og Boston Consulting Group.
Kunstig intelligens kan dermed både fjerne tradisjonelle inngangsjobber og senke terskelen for å starte konkurrerende virksomheter.
USA tenker utenfor kraftnettet
Mot slutten av samtalen peker Nøland på utviklingen i USA.
De enorme kraftbehovene til AI gjør at flere aktører vurderer egne energiløsninger som i mindre grad er avhengige av det ordinære strømnettet.
– Man forsøker å frakoble de enorme kraftbehovene for AI fra nettet og satser på egne løsninger utenfor nettet, sier han.
Nøland mener Europa, og ikke minst Norge, ligger etter i denne utviklingen.
I Norge handler energidebatten i stor grad om hvor mye kraft som skal bygges, hvilke prosjekter som skal få nettilknytning, og hvordan en begrenset kraftmengde skal fordeles.
I USA kan retningen i større grad bli at teknologiselskapene bygger eller finansierer energiforsyningen selv.
Det kan redusere belastningen på det ordinære nettet, men også føre til at de største teknologiselskapene får kontroll over stadig mer av sin egen kritiske infrastruktur.
Krever større visjoner
Nøland mener Norge må forstå at kunstig intelligens ikke bare er et spørsmål om digitalisering eller teknologipolitikk.
AI er også energipolitikk, industripolitikk og geopolitikk.
Land med tilgang til store mengder stabil kraft kan få et betydelig konkurransefortrinn. Land som mangler kraft eller har et tregt system for utbygging og nettilknytning, kan bli hengende etter.
Samtidig må politikerne ta stilling til om datasentre gir tilstrekkelig lokal verdiskaping sammenlignet med kraften de bruker.
Nøland etterlyser større ambisjoner.
– Vi må ha litt større visjoner for fremtiden, sier han.
Kunstig intelligens kan skape en ny industriell revolusjon. Men den kan også føre til en situasjon der de mest betalingsdyktige teknologiselskapene vinner kampen om strømmen, mens eksisterende industri reduserer produksjonen.
Spørsmålet blir derfor ikke bare hvor mye energi Norge klarer å produsere, men hva landet velger å gjøre med den.