Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi er våre følelser. Slik har Norge, i deler av sin lovgivning, konkludert med. Selv om dine følelser og selvidentifisering er viktig, kan man ikke forvente at samfunnet og lovgivningen hensyntar de subjektive oppfatningene av selvet.

Vitenskap og biologi er nødt til å være retningsgivende og grunnleggende for lovgivningen og organiseringen av samfunnet.

Ett eksempel som kan belyse hvor utfordrende det er med anerkjennelsen av subjektive følelser for rettigheter, er alder. Selv føler jeg meg mye yngre enn hva alderen skulle tilsi. I dag er det mange som opererer seg selv og sprøyter inn medikamenter for å se yngre ut.

Selvoptimaliseringsmanien resulterer i at mange føler seg yngre enn hva deres alder skulle tilsi, og utsagn som «jeg føler meg som 18 år» er ikke uvanlig å høre.

Uansett hvor mange operasjoner du tar, hvor mye medikamenter som sprøytes inn i hud og kropp, hvordan du kler deg eller hvilke ungdommelige ord du bruker, så vil alderen din likevel ligge fast som et biologisk faktum.

Er du 60 år, er dette din alder. Du kan operere deg, snakke ungdommelig, kle deg annerledes og oppføre deg som om du er 18 år, men vi vil aldri som samfunn anerkjenne deg som noe annet enn 60 år.

Hvis vi som samfunn skulle ha anerkjent din subjektive følelse av å være 18 år, så skulle du blant annet ha hatt rett på gratis tannhelse, rabatterte billetter på kollektivtransport, fly og andre reisetjenester, og fått lov til å ha bedre betingelser i banken for de som er under 34 år.

Det sier seg selv at en person som identifiserer og føler seg som en 18-åring, men er 60 år, ikke kan motta slike rettigheter.

Likevel er det nettopp dette vi har gjort på kjønnsområdet. Vi har lovgivning som, for øvrig uten krav til medisinering eller operasjon, åpner for selvidentifisering av kjønn basert på følelser og subjektive oppfatninger av selvet.

I loven om endring av juridisk kjønn kan alle som har fylt 16 år få endret sitt juridiske kjønn. Det kreves ingen dokumentasjon eller redegjørelse for hvorfor endringen skal skje, da det er helt og holdent opp til de subjektive følelsene til individet.

Les også: Menn bytter kjønn for å komme inn på prestisjestudie

Forarbeidene til loven viser til at «retten til å endre juridisk kjønn gjelder også dersom noen ønsker å endre tilbake til tidligere juridisk kjønn. Det er ikke satt begrensninger i antallet ganger en kan endre juridisk kjønn».

Så nå har vi slått fast at alle barn fra 16 år og oppover fritt kan endre sitt juridiske kjønn uten noen prosesser for samtaler eller kontroll. Det er også klart at vi kan bytte frem og tilbake mellom kjønnene, så ofte som vi ønsker.

Får jeg så rettighetene til en kvinne, dersom jeg endrer juridisk kjønn? Vil samfunnet, ulikt tilfellet med aldersidentifisering, faktisk måtte behandle meg som en kvinne?

Svaret er: ja.

Det fremgår av § 6 at det «nye» juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.

Forarbeidene utdyper dette ved å legge til grunn at «dette gjelder for eksempel regler om kjønnskvotering, reglene om likestilling og kravet om 40 prosent kvinner i styrene for aksjeselskaper mv».

Les også: Regjeringen jobber med tredje kjønnskategori

Avslutningsvis vil jeg kort nevne det selvfølgelige: ingen som opplever kjønnsdysfori, kjønnsinkongruens eller utfordringer med sitt kjønn, skal oppleve hets, trakassering eller diskriminering.

Å føle seg som det andre kjønnet, eller for så vidt et tredje kjønn, er en subjektiv følelse. Det betyr imidlertid ikke at vi som samfunn skal anerkjenne dette via lovverket. I likhet med at mennesker føler seg yngre enn hva de er, så må vi forholde oss til biologien.