Europa rammes av en dobbel tillitskrise. Velgerne mister tilliten til de etablerte politiske partiene, samtidig som finansmarkedene blir stadig mer skeptiske til statsfinansene i flere av kontinentets største økonomier.
Det mener Christian Anton Smedshaug, sjeføkonom i Landkreditt.
– Vi har en tillitssvikt både på det økonomiske systemet og det politiske systemet, sier han i en podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness.
Smedshaug peker på at rentene stiger samtidig som tradisjonelle styringspartier mister oppslutning og nye partier vokser frem.
– Nesten all samfunnsøkonomi er politisk økonomi, sier han.
Det som bekymrer ham særlig, er at problemene denne gangen ikke først og fremst befinner seg i Europas periferi. Under eurokrisen fra 2010 var land som Hellas, Portugal og Irland i sentrum for krisen, mens Tyskland og Frankrike utgjorde den stabile kjernen.
Nå er situasjonen annerledes.
– Den forrige tillitskrisen rammet periferien, for å si det sånn. Randsonen. Nå har det forflyttet seg inn i hjertet, til Tyskland selv, sier Smedshaug.
Sachsen-Anhalt som varsellampe
Samtalen tar utgangspunkt i den politiske utviklingen i Sachsen-Anhalt, der AfD har fått svært sterk oppslutning.
Smedshaug mener utviklingen må forstås i lys av den tyske gjenforeningen og migrasjonskrisen i 2015.
Han forteller at hans egen sønn var utvekslingselev i Sachsen-Anhalt høsten 2015, samtidig som daværende forbundskansler Angela Merkel åpnet for en omfattende mottakelse av flyktninger og migranter.
I deler av det tidligere Øst-Tyskland var lønningene fortsatt lavere enn i vest, fraflyttingen betydelig og følelsen av å ha blitt hengende etter sterk.
Da nye grupper kom til landet og fikk tilgang til offentlige ordninger, oppsto det ifølge Smedshaug en sterk kontrast.
– Det ble på en måte det stedet hvor dette ble satt mest på spissen, sier han om Sachsen-Anhalt.
Han viser til hvordan misnøyen etter hvert fikk et politisk uttrykk gjennom blant annet AfD og senere Bündnis Sahra Wagenknecht, BSW.
– Partier som ikke eksisterte omtrent for ti år siden, har nå fått flertall. Det sier jo noe om tillitssammenbruddet, sier Smedshaug.
Han ser lignende utviklingstrekk flere steder i Europa og trekker blant annet frem Giorgia Meloni i Italia og Marine Le Pen i Frankrike.
Samtidig er han ikke overbevist om at fremveksten av slike partier nødvendigvis betyr at de demokratiske institusjonene bryter sammen. Han viser til hvordan politikere og partier ofte modererer seg når de nærmer seg regjeringsmakt.
– Hvis du greier å få kjørt dette innenfor de demokratiske strukturene, og de greier å demokratisere disse bevegelsene, så kan vi kanskje håndtere dette demokratisk og økonomisk, sier han.
Mer bekymret for økonomien
Det er imidlertid ikke først og fremst den politiske utviklingen som gjør Smedshaug pessimistisk.
– Det jeg er kanskje enda mer bekymret for nå, er de stigende rentene, sier han.
Han spør om Europas «underskuddsdrevne velferdsstater» er i ferd med å møte grensene for hvor mye de kan låne, og hvor lenge politikerne kan utsette oppgjøret mellom statens inntekter og utgifter.
Smedshaug peker særlig på Frankrike.
– Min forståelse her er at det er Frankrike som er litt kanarifuglen i gruven akkurat nå.
Problemet oppstår når investorer begynner å tvile på om staten kan betjene gjelden uten at rentene fortsetter å stige. Da vil de kreve høyere avkastning for å låne staten penger.
Frankrike kombinerer ifølge Smedshaug svake statsfinanser med et vanskelig politisk landskap. Han peker blant annet på konflikten rundt pensjonssystemet og utsiktene til at Marine Le Pen kan vinne presidentvalget.
– Når du da har det oppsettet, og du ikke har noe tillit til framtidig styringssystem, enten det blir den ene eller den andre, for ingen greier å kutte inn, for ingen greier å skape en reell fortelling som går opp, så ser Frankrike ganske dårlig ut, sier han.
Markedet kan tvinge politikerne
Som eksempel på hvor raskt situasjonen kan komme ut av kontroll, trekker Smedshaug frem den tidligere britiske statsministeren Liz Truss.
Hun satt bare 49 dager som statsminister etter at hennes økonomiske politikk utløste kraftig uro i finansmarkedene.
– Hva ble hun tatt av? Stigende rente, for ingen trodde på politikken hennes, sier Smedshaug.
Han mener episoden illustrerer hvor mye makt obligasjonsmarkedet har.
En regjering kan vedta budsjetter og lansere politiske programmer, men dersom investorene mister tilliten til statens evne til å betale tilbake gjelden, stiger prisen på nye lån.
– Prisen på penger, statsgjelda, den er ekstremt avgjørende, sier han.
Tysk industri under press
Tyskland har et bedre utgangspunkt enn Frankrike når man kun ser på statsgjelden, mener Smedshaug.
Til gjengjeld står Europas største økonomi overfor et annet problem: den industrielle modellen som gjorde landet rikt, er under press.
Han peker på utfordringene i blant annet bilindustrien og diskusjonen om hvorvidt opprustning og en voksende forsvarsindustri kan skape en ny vekstmotor.
Det er Smedshaug ikke overbevist om.
Han mener blant annet det er uklart hvor godt deler av den tradisjonelle tyske forsvarsindustrien er tilpasset en militær virkelighet preget av droner, missiler, antidrone-systemer og digital teknologi.
Samtidig kan den økonomiske effekten av forsvarsinvesteringer være begrenset dersom mye av utstyret og komponentene må importeres.
– Selv om Tyskland har en lav statsgjeld, så må du også ha en industriell og en produksjonsmodell i bånn som gjør at investeringene kaster av seg, sier Smedshaug.
Energi ble akilleshælen
Energipolitikken står sentralt i Smedshaugs forklaring på hvorfor Tyskland har havnet i dagens situasjon.
Han mener billig energi er selve grunnlaget for industriell velstand.
Tysklands beslutning om å avvikle kjernekraften etter Fukushima-ulykken må samtidig forstås ut fra datidens forutsetninger, mener han.
På det tidspunktet fremsto forholdet til Russland som stabilt, og Tyskland hadde tilgang til store mengder billig russisk gass.
– I øyeblikket virket det ganske rasjonelt. I ettertid har det vist seg å være en gambling, sier Smedshaug.
Han oppsummerer den tyske energistrategien med en spissformulering:
– Man har satset på to variable energikilder, nemlig grønn energi, sol og vind som kommer og går. Og Russland, som viser seg å være en variabel energikilde.
Dermed sitter Tyskland igjen med et dyrere og mer usikkert energisystem samtidig som industrien møter økende internasjonal konkurranse.
Undervurderte Kina
Smedshaug mener Europa også gjorde en strategisk feil i møte med Kina.
Europa ønsket å lede an i det grønne skiftet, men store deler av den industrielle produksjonen knyttet til blant annet solenergi og batterier ble etter hvert overtatt av kinesiske selskaper.
– Den tabben gjorde Europa, å ikke se hvor villig Kina var til nærmest å ta hele verdensmarkedskapasiteten i de sektorene de går inn, sier han.
Han viser til solceller som ett eksempel og batteriproduksjon som et annet.
Resultatet er at Europa både har forsøkt å gjennomføre en omfattende energiomstilling og samtidig gjort seg avhengig av import av mye av teknologien som omstillingen krever.
– Fundamentene er borte
Smedshaug trekker frem en tale fra EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen som et tegn på at erkjennelsen nå også har nådd toppen av EU-systemet.
Ifølge Smedshaug beskriver von der Leyen den europeiske økonomiske modellen som bygget på noen grunnleggende forutsetninger: billig importert energi, åpen verdenshandel, tilgang til det kinesiske markedet, amerikansk sikkerhetsbeskyttelse og vestlig teknologisk fremgang.
Disse forutsetningene er nå borte, påpeker han.
– Hun innrømmer at de fundamentene som man bygde framtida på, ikke er der lenger.
Smedshaug mener en slik erkjennelse kan være begynnelsen på en kursendring.
Men den blir krevende.
– Det ser veldig utfordrende ut. Men det betyr ikke at ting går helt galt av den grunn. Det blir noen tøffe år, sier han.
Europa må etter hans syn få på plass en mer realistisk energipolitikk, styrke egen industri og redusere den strategiske avhengigheten av Kina.
Han mener kjernekraft trolig må få en større rolle.
– De må forskyve sin egen industri. De må få en realistisk energipolitikk ganske raskt. Og sannsynligvis må man revitalisere kjernekraft på mange ulike områder, sier Smedshaug.
Følger statsrentene
På spørsmål om hvilke indikatorer han selv vil følge tettest fremover, svarer Smedshaug først og fremst statsrentene.
Frankrike og Tyskland står sentralt, men han trekker også frem Storbritannia og Italia.
Frankrike er spesielt sårbart fordi en betydelig del av statsgjelden eies av utenlandske investorer, mener han. Dersom kjøperne trekker seg tilbake, kan staten bli nødt til å tilby enda høyere renter for å tiltrekke kapital.
Smedshaug mener samtidig at råvarer og realverdier kan få økt betydning i en verden med større økonomisk og geopolitisk usikkerhet.
Han trekker blant annet frem metaller, gull, sølv og energi.
– Jeg tror at råvareforståelse er fryktelig viktig. Både for verdikjedene, men også kanskje nå som en hedge, altså en beskyttelse mot forstyrrelser ellers, sier han.
Europa står dermed overfor både en politisk og en økonomisk omstilling.
Smedshaug har tro på at de demokratiske institusjonene kan håndtere den politiske misnøyen.
Det er Europas evne til å gjenreise sin industrielle og økonomiske styrke han er mest usikker på.