Kinas industrielle fremgang skyldes ikke at staten detaljstyrer økonomien eller er spesielt god til å plukke ut enkeltbedrifter som vinnere. Ifølge Kina-ekspert Arthur Kroeber ligger styrken i en annen kombinasjon: Myndighetene peker ut retningen, mobiliserer enorme ressurser og tåler store feil – mens brutal konkurranse avgjør hvilke selskaper som faktisk lykkes.
Arthur Kroeber er grunnlegger av analyseselskapet Gavekal Dragonomics og forfatter av China’s Economy: What Everyone Needs to Know. I en omfattende podkastsamtale med Dwarkesh Patel forsøker han å forklare hvorfor Kina har lykkes industrielt på områder der mange andre land har mislyktes.
Et av hans viktigste poenger er at den kinesiske modellen ikke bør forveksles med klassisk sentral planlegging.
– Tenk på Kina som et gigantisk venturefond som er villig til å tape enorme mengder penger i veldig lang tid, under antakelsen om at noen få av satsingene vil lykkes, sier Kroeber.
Staten velger retningen
Kinesiske myndigheter har i mange år identifisert sektorer de mener blir strategisk viktige.
Listen omfatter blant annet halvledere, industriell automatisering, nye materialer, fornybar energi og andre teknologier som myndighetene mener vil forme fremtidens økonomi.
Kroeber mener det er feil å fremstille dette som om Beijing på forhånd vet hvilke selskaper eller teknologier som kommer til å vinne. Strategien er grovere enn som så.
Staten identifiserer et bredt område som kan bli viktig, stiller kapital til rådighet, subsidierer utviklingen og er villig til å vente lenge på resultater.
– Vi skal identifisere dette universet av potensielle vinnere. Vi skal støtte dem alle, i praksis. Noen vil fungere og noen vil ikke, og suksessene vil betale for fiaskoene, sier Kroeber om tankegangen.
Det avgjørende er dermed ikke at staten klarer å plukke ut vinnerne på forhånd. Det avgjørende er at staten sørger for at svært mange forsøk faktisk blir gjort.
Brutal konkurranse
Deretter kommer markedet inn.
Kroeber beskriver konkurransen i Kina som svært hard.
– Du hadde dette innenlandske konkurransemiljøet som var virkelig cutthroat, sier han.
Den statlige støtten betyr altså ikke at kinesiske selskaper slipper konkurranse. Tvert imot konkurrerer ofte en lang rekke aktører om de samme markedene, kundene og teknologiene.
Noen lykkes. Mange taper penger. Andre går konkurs eller forsvinner.
Dette er en viktig forskjell fra tradisjonell sentralplanlegging, der staten både bestemmer hva som skal produseres, av hvem og i hvilke mengder. I Kina kan staten i stedet si at landet skal bli ledende innen for eksempel elbiler eller solenergi – og deretter la et stort antall selskaper kjempe om hvem som faktisk klarer det.
Industripolitikken velger dermed arenaen. Konkurransen velger vinnerne.
Må bevise seg på verdensmarkedet
Kroeber mener eksportorienteringen er en annen avgjørende del av modellen.
Kina har, i likhet med Japan, Sør-Korea og Taiwan tidligere, bygget opp et system der selskaper forventes å kunne konkurrere utenfor hjemmemarkedet.
Det skaper en disiplin som et lukket og beskyttet marked ikke gir.
– Hvis du har et lukket hjemmemarked, kan du rigge markedet og kjøpe deg politiske forbindelser for å sikre markedsandeler, sier Kroeber.
Men det går ikke på samme måte ute i verden.
– Hvis du har en eksportdrevet økonomi, kan du ikke rigge verdensøkonomien. Til syvende og sist må du konkurrere, sier han. Dermed blir bedriftene tvunget til å forbedre teknologi, kvalitet og produktivitet.
Kroeber mener dette er en av hovedgrunnene til at den kinesiske modellen har fungert bedre enn mange former for klassisk importsubstitusjon, der selskaper kan overleve bak tollmurer og politisk beskyttelse.
Slapp utenlandske selskaper inn
Et annet paradoks er at Kinas fremvekst ikke bare ble bygget ved å beskytte kinesiske bedrifter.
Kroeber mener Kina i mange perioder var langt mer villig enn for eksempel Japan til å slippe utenlandske selskaper inn i hjemmemarkedet. De utenlandske aktørene ble dermed en del av konkurransepresset.
– Kina var alltid villig til å ta inn selskaper som de trodde kunne utløse teknologiske endringer, sier han.
Dette skapte det Kroeber beskriver som en slags smeltedigel. Kinesiske selskaper måtte ikke bare konkurrere mot hverandre. De måtte også måle seg mot de beste produsentene i verden. Hvis en statlig satsing faktisk fungerte, fikk den dermed en rask test i det virkelige markedet.
Enorme tap kan tolereres
Kroeber mener også at Kinas skala og politiske system gjør landet i stand til å gjøre noe som er vanskeligere i vestlige demokratier:
Tåle svært store tap over svært lang tid.
Han bruker solenergi som eksempel.
Kina bestemte tidlig at landet ønsket å være ledende i solenergi og bygget opp hele forsyningskjeden, fra råmaterialer til ferdige paneler. Underveis gikk mange selskaper dårlig. Men myndighetene ga ikke opp.
Kroeber sammenligner dette med det amerikanske selskapet Solyndra, som mottok et statlig lån og gikk konkurs.
– I USA gir staten ett lån til ett selskap, Solyndra. Det går galt, og alle sier at dette er beviset på at industripolitikk ikke fungerer, sier han.
– Kina har egentlig det riktige svaret på det spørsmålet. Du må være villig til å akseptere noen fiaskoer og noe tap av offentlige penger underveis hvis du skal nå målet til slutt.
Effektivitet er ikke alltid målet
Dette leder Kroeber til et mer grunnleggende argument.
Han mener vestlige økonomer ofte gjør det han kaller en «efficiency fallacy» – en feilslutning om at maksimal effektivitet alltid er den beste veien til økonomisk utvikling.
Kina har gjennom flere tiår mobilisert enorme mengder innenlandske sparepenger og investert dem bredt. Noe av dette har vært bortkastet. Men Kroeber mener nettopp denne viljen til å overinvestere også bidro til den ekstreme veksten.
– Grunnen til at Kina kunne vokse så raskt så lenge, var at de kunne mobilisere enorme ressurser og innenlandsk sparing og kaste dem, på en ganske ukoordinert måte, mot mange forskjellige problemer, sier han.
Hvis bankene bare hadde fått finansiere prosjekter med dokumentert høy avkastning, mener han landet sannsynligvis ville ha investert langt mindre.
Da ville også veksten vært lavere.
Kroeber skiller derfor mellom efficiency og effectiveness. Det første handler om hvor effektivt ressursene brukes. Det andre handler om hvorvidt man faktisk oppnår det strategiske resultatet man ønsker.
– For et land av Kinas størrelse er det som betyr noe ikke nødvendigvis hvor effektivt ressursene brukes, men hvor effektivt man oppnår resultatene, sier han i samtalen.
Ingen genial masterplan
Samtidig advarer Kroeber mot å trekke den motsatte konklusjonen:
At Kina har lykkes fordi Kommunistpartiet hele tiden har hatt en genial plan. Han mener utviklingen har vært langt mer improvisert.
– Dette var ikke resultatet av en nøye utformet masterplan som de kjente hele veien, sier han.
Mye besto av prøving og feiling, tilfeldigheter og ulike satsinger som etter hvert begynte å forsterke hverandre.
– Mengden intelligent design bak dette var etter min mening ganske liten, sier Kroeber.
Det myndighetene skal ha æren for, mener han, er først og fremst at de traff riktig på noen store overordnede valg – og holdt fast ved dem lenge nok. Samtidig var systemet i mange perioder fleksibelt nok til å endre kurs når noe åpenbart ikke fungerte.
Bygget infrastrukturen først
Kroeber mener Kinas største prestasjon innen industripolitikk heller ikke nødvendigvis ligger i å identifisere enkeltsektorene riktig. Det viktigste kan ha vært å bygge infrastrukturen som gjorde en rekke forskjellige industrier konkurransedyktige samtidig.
Han trekker blant annet frem Kinas satsing på digital infrastruktur, telekommunikasjon og det myndighetene kalte «informatization». Kina var tidlig ute med å bygge ut telekomnett, mobil infrastruktur og digitale systemer i stor skala.
Senere gjorde landet noe lignende med elektrisitet, transport og kraftnett. Poenget er at slike investeringer ikke bare hjelper én bestemt industri. De senker kostnadene og gjør det lettere å skalere hele industrisystemet.
Kroeber mener dette er en viktigere forklaring på Kinas suksess enn forestillingen om at noen byråkrater i Beijing er spesielt gode til å gjette hvilke teknologier som kommer til å vinne.
En maskin bygget over 45 år
Resultatet er det Kroeber beskriver som en nærmest formidabel produksjonsmaskin. Gjennom flere tiår har landet koblet sammen kapital, infrastruktur, leverandørkjeder, eksportmarkeder, utenlandske selskaper og lokal konkurranse.
Kroeber understreker at dette økosystemet er helt avgjørende.
– Mye av dette ville ikke ha fungert bare fordi staten sa: «Vi vil satse på solenergi», sier han.
Det fungerte fordi satsingen hvilte på et bredere system preget av eksportdrevet industri, hard konkurranse og internasjonal deltakelse.
Men modellen har fått slagside
Kroeber mener samtidig Kina de siste årene har gått for langt i retning av produksjon, teknologi og tilbudsside. Under Xi Jinping har myndighetene i økende grad prioritert teknologisk selvforsyning fremfor maksimal økonomisk vekst.
Samtidig har tjenestesektoren blitt strengere regulert. Kroeber peker blant annet på inngrepene mot teknologiselskaper, finanssektoren og andre deler av tjenesteøkonomien. Han mener dette har begrenset entreprenørskap, sysselsetting og innenlandsk etterspørsel.
Konsekvensen kan bli et paradoks:
Kina blir stadig bedre til å produsere avanserte varer, samtidig som den innenlandske etterspørselen er for svak til å absorbere produksjonen. Da må selskapene kutte prisene og eksportere mer.
– Resultatet er vedvarende mangel på samlet etterspørsel. Selv de som lager all denne fantastiske teknologien har ingen prismakt. De må fortsette å senke prisene. Da får du deflasjon, sier Kroeber.
Han mener kinesiske myndigheter nå begynner å forstå problemet.
– De har brukt 45 år på å bygge denne fantastiske maskinen for investeringer, industri og produksjon. De er veldig, veldig gode på det. Men de har i praksis brukt ingen tid på å finne ut hvordan man bygger en etterspørselsmaskin, sier Kroeber.
Dermed blir også styrken i den kinesiske modellen dens største utfordring.
Kina har blitt eksepsjonelt godt til å mobilisere kapital, bygge industri og presse selskaper gjennom brutal konkurranse.
Spørsmålet er om landet nå også klarer å skape en økonomi der egne husholdninger får råd og trygghet nok til å kjøpe stadig mer av det systemet produserer.