Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hylekoret har vært stille som i graven når Støre-regjeringen gjennomfører det mange vil kalle fascisme og alt mulig annet rart så snart et borgerlig parti utfører det.

For det er et paradoks midt foran øynene våre som de færreste har registrert. Samme regjering som aldri ville blitt sett i lag med Sverigedemokratene, henter politikken sin rett fra SDs verktøykasse på akkurat de samme utfordringene. Forskjellen er bare hvordan dette pakkes inn.

Ta familiegjenforening. SD fikk gjennomslag for å legge svensk regelverk tett opp mot EU-minimum. Nå har Ap-regjeringen selv lagt fram Prop. 108 L, som stenger for opphold til foreldre og søsken dersom barnet i Norge har stiftet egen familie, og som innfører en ny «barnets beste»-sperre mot gjenforening.

Det kalles ikke innstramming i regjeringens egen kommunikasjon — det kalles barnevern og forsvarlig saksbehandling.

Samtidig går et flertall bestående av Høyre, Frp, Sp og KrF inn for å heve inntektskravet fra 3,2 til 4 ganger grunnbeløpet, altså over en halv million kroner i året, for å hente familien til Norge. Realiteten er den samme som i Sverige: regelverket strammes systematisk, uansett hvilket parti som eier mikrofonen den dagen vedtaket fattes.

Statsborgerskap strammes også inn. Regjeringens eget høringsnotat vil heve botidskravet til åtte sammenhengende år, doble kravet for ektefeller til norske borgere fra dagens ordning til seks år med felles bopel de siste to, og løfte botidskravet for statsløse fra tre til syv år.

Det pakkes inn som «forenkling og harmonisering» av regelverket. Men en innstramming som gjør det vesentlig vanskeligere å bli norsk statsborger, er en innstramming — uansett om ordet som brukes er «forenkling» eller «Sverige-modell».

Vi har den meget omtalte kriminalpolitikken. Justisminister Astri Aas-Hansen gikk selv imot forslaget om visitasjonssoner der politiet kan kroppsvisitere uten konkret mistanke — inntil hun ble overkjørt av et stortingsflertall i februar 2025. Nå ligger det en utredning på bordet som eksplisitt er bygget over samme lest som den svenske og danske ordningen SD presset gjennom, med to ukers varighet og krav om politimesterbeslutning.

Regjeringen kaller det ikke visitasjonssoner etter svensk modell. Den kaller det et forebyggende verktøy mot våpen i «særlig kriminalitetsutsatte områder». Samme innhold, ny etikett og ingen eksperter sier ett ord.

Enda tydeligere er det på straffenivå. 17. desember 2025 sendte regjeringen ut høring om å doble strafferammene for ulovlig bevæpning på offentlig sted — fra ett til to år for den enkle overtredelsen, fra tre til seks år for grov ulovlig bevæpning med skytevåpen. Dette er nøyaktig den linjen SD kjempet fram i Tidöavtalet: en dramatisk skjerpelse av straff for vold og våpenlovbrudd.

Norsk politikk framstiller det som en respons på «gjengkriminalitet og skyteepisoder», ikke som en import av svensk høyrepolitikk. Men et stortingsvedtak som dobler en strafferamme er en dobling av en strafferamme, uansett hvilken pressemelding som følger med.

Les også: Fra Sverige som forbilde til «svenske tilstander» – hva skjedde?

Selv på returfeltet ser vi samme bevegelse. Norge har i 2026 innført en helt ny forskrift om stønad til retur og reintegrering, som erstatter den gamle ordningen for assistert retur. Strukturelt er dette den samme logikken som SDs økte returstøtte til flyktninger som reiser hjem — bare uten SD-merkelappen og uten at noen i Ap nevner Sverige i samme setning.

Mønsteret er konsekvent: politikken glir mot SDs løsninger i Sverige på migrasjon, kriminalitet og retur. Det er ingen grunn til å tro at dette skyldes at norske politikere plutselig har blitt overbevist av Jimmie Åkessons argumenter. Det skyldes at virkeligheten — voldskriminalitet, useriøs asylpraksis, gjengoppgjør — har blitt umulig å ignorere selv for et parti som regjerer med støtte radikale sosialister, og som i to tiår har bygget identiteten sin på å ta avstand fra alt slike partier som SD står for.

Når substansen tvinger seg fram, mens merkelappen fortsatt er giftig, ender man opp med akkurat det vi ser nå: SDs politikk, levert under et annet navneskilt.

Les også: Slår alarm om utviklingen

Det ærligste regjeringen kunne gjort, var å innrømme at Regjering-Støre gjennomfører såkalt «ytre høyre» politikk. I stedet får velgerne servert eufemismer — «forenkling», «forebyggende verktøy», «barnets beste» — for tiltak som i innhold er identiske med det et innvandringskritisk parti lengre til høyre har kjempet fram i nabolandet. For det er greit for velgerne å få vite hvilken politikk som gjennomføres.

De Arbeiderparti-vennlige mediene nekter å skrive om dette i et slikt perspektiv fordi det vil være ødeleggende. Jeg vil påstå at det ikke er prinsipiell politikk fra norsk venstreside, men det er bra at disse utfordringene blir gjort noe med.