Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Anne Kalvig mener transideologien har trekk av religion. Teolog Thomas Hole mener religionsbegrepet blir for upresist, og peker på forskningsfeltet «kredisjon» som en alternativ innfallsvinkel til å forstå hvordan overbevisninger oppstår, stabiliseres og utfordres.

Jeg er en ivrig lytter til podkasten Ness, og har også satt pris på samtalene han ved flere anledninger har hatt med kunstner Tonje Gjevjon og religionsviter Anne Kalvig. Episoden søndag ettermiddag 27. september var intet unntak, og jeg lyttet med interesse til samtalen om PFUs avgjørelse om publiseringen av Kalvigs ytring i RA Stavanger tidligere i år.

Jeg deler kritikken som Kalvig og samtalepartnerne Ness og Gjevjon retter mot avpubliseringen og PFUs avgjørelse. Påstander om kjønnsidentitet og transideologi må kunne diskuteres åpent og prøves mot forskningsbasert kunnskap og empiri. At spørsmålene berører sårbare enkeltindividers identitet, kan ikke bety at enkelte oppfatninger skjermes mot kritikk.

Disse spørsmålene engasjerte meg allerede i 2014, da TV 2 sendte serien «Født i feil kropp». I et innlegg i Vårt Land tok jeg den gang utgangspunkt i et helhetlig og uttrykkelig kristent menneskesyn: Mennesket er ikke en sjel fanget i en kropp. Vi er kroppslige personer, og kroppen er ikke bare ytre materiale. Vi er vår kropp.

Jeg begrunnet dette i et kristent menneskesyn, men det var ikke ment som et alternativ til biologisk kunnskap om mennesket. Jeg betrakter det kristne menneskesynet og den biologiske kunnskapen som komplementære perspektiver på mennesket. Derfor er jeg skeptisk til det skarpe skillet mellom det trosbaserte og det vitenskapelige, som Kalvig fremmer. I podkasten spurte hun om vi er blitt «et totalitært trosregime», eller om vi skal være et kunnskapssamfunn som skiller trosoppfatninger fra vitenskap.

Kalvig knytter trekk ved transideologien til religiøse strukturer. Slik jeg forstår det, er dette en hovedtese både i boken hennes «Kjønnstru» og artiklene som hun publiserer på Substack. Som et ledd i denne analysen står også «hatstempling av meningsmotstandere» sentralt, et poeng Ness også trekker frem i podkasten. Det er særlig her jeg reagerer, fordi disse mekanismene dermed fremstilles som deler av transideologien forstått som religiøst fenomen.

Hatstempling og «no debate» er en alvorlig innsnevring av meningsrommet. Disse mekanismene er likevel ikke særskilt religiøse. De forekommer også i politiske bevegelser og i ideologiske og akademiske konflikter. Mitt poeng er at religiøst begrunnede perspektiver ikke nødvendigvis befinner seg utenfor kunnskapssamfunnet som Kalvig etterlyser.

Kalvig identifiserer transideologien som religiøs. Men dersom ethvert tankesystem med en «trosbekjennelse», altså en felles og forenende overbevisning, og tilhørende autoriteter og sanksjoner mot avvik skal betegnes som religion, mister religionsbegrepet forklaringskraft. Samtidig reduseres religion til irrasjonalitet, og religion blir en merkelapp på overbevisninger man mener er dårlig begrunnet.

Jeg mener derfor at det er feil å gjøre religion til hovednarrativ i transdebatten og vil foreslå en alternativ innfallsvinkel: Det tverrfaglige forskningsfeltet «kredisjon». Dette kan gi analysen av transideologien et mer presist språk. Feltet omfatter blant annet nevrovitenskapelige studier, og tar for seg hvordan overbevisninger oppstår, stabiliseres, forandres og virker i menneskelivet. Begrepet kredisjon knytter overbevisning til to andre sentrale deler av menneskets liv i verden: kognisjon og emosjon.

Kognisjon er kort fortalt hvordan vi tar imot og bearbeider informasjon, emosjon hvordan vi føler og vurderer. Kredisjon viser på sin side til prosessene der vi danner, opprettholder og forandrer overbevisninger. Et viktig poeng er at alle tre virker så vel i dagliglivet som i religionen eller vitenskapen. Kredisjon er altså ikke et nyord for religiøs tro, men et begrep for en grunnleggende menneskelig funksjon som er virksom når vi tar stilling til egne erfaringer, politikk og ideologi – og også når vi driver forskning.

En forsker er heller ikke uten overbevisninger. En hypotese uttrykker en foreløpig antakelse om hva som kan være tilfelle, og forskeren må vurdere den som tilstrekkelig plausibel eller interessant til å undersøke den. Vitenskapens særpreg ligger i at hypotesen prøves mot empiri og må kunne korrigeres eller forkastes. I dagliglivet trenger vi ikke like omstendelige prosesser, men går ofte direkte fra overbevisning til handling, uten å måtte prøve ut alt etter vitenskapelig metode. Slik gjør kredisjonelle prosesser oss i stand til å orientere oss og handle uten at alle antakelser først må prøves vitenskapelig.

Kredisjonsforskningen har også fremhevet betydningen av disse prosessene for læring. Det er ikke nok å vite at noe er et faktum. Kunnskapen må også oppleves som meningsfull og verd å feste lit til. Emosjonell og kredisjonell tilknytning påvirker både lærelysten og hvordan kunnskap innlemmes i vår virkelighetsforståelse. Det gjør ikke fakta relative, men viser at vårt forhold til dem er mer sammensatt enn ren mottakelse av informasjon.

Les også: Sannheten er blitt uanstendig

Kredisjonell analyse kan styrke Kalvigs kritikk. I stedet for å spørre om forestillingen om å «være født i feil kropp» fungerer som et religiøst dogme, eller om transideologien som helhet utgjør en religion, kan erfaringer av kropp, ubehag, dysfori og tilhørighet analyseres kredisjonelt. Hvordan oppstår en overbevisning? Hvordan stabiliseres den? Hvordan forandrer og utvikler den seg under påvirkning av følelser, faglige begreper, vitnesbyrd og institusjoner? Hvordan virker kognitive, emosjonelle og kredisjonelle prosesser sammen? I tilknytning til debatten Kalvig nå selv står midt i, er det også interessant å spørre: Hva skjer når sterke overbevisninger utfordres og møtes av kritikk? En slik tilnærming undersøker både erfaringer og ideologi som allmennmenneskelige og ikke som særskilte religiøse fenomener.

Kredisjonsperspektivet gjør det også lettere å undersøke andre underliggende motiver, som ikke uten videre kan knyttes til religion. Som Gjevjon påpeker i podkasten, kan det i bestemte miljøer og uttrykksformer også finnes seksuelle drivkrefter. Disse bør også undersøkes nærmere. Å plassere ideologien i kategorien religion gjør det vanskeligere å forholde seg til og analysere de vidt forskjellige drivkreftene bak, mens en kredisjonell analyse gjør det mulig å undersøke disse på deres egne premisser.

Les også: Forskning: Transideologi knyttes til politisk vold

Jeg sier meg enig med Kalvig i at et kunnskapssamfunn får problemer når bestemte oppfatninger ikke lenger kan diskuteres. Religion som sådan står imidlertid ikke utenfor kunnskapssamfunnet. Mennesker med religiøs tro deltar på alle nivåer i akademia og samfunnsliv. Trossamfunn er like mye (noen ganger også like lite) åpne for offentlig kritikk som andre institusjoner.

Religiøs tro og kunnskapsbasert tenkning utelukker ikke hverandre. Rasjonell refleksjon har tvert imot stått sentralt i store deler av Vestens religiøse og teologiske tradisjon. Det avgjørende for et kunnskapssamfunn er derfor ikke om våre overbevisninger er religiøse eller sekulære, men om de kan undersøkes, utfordres og korrigeres.