Den unge kvinnen (19) som er kjent som «Imamens datter», forteller om en oppvekst der jihad, religiøs kamp og motstand mot vestlige verdier var en del av den religiøse opplæringen. Ifølge henne lærte barna at det kunne være tillatt både å drepe og lyve for islam. Hun mener norske myndigheter har for liten kunnskap om hva barn blir lært i enkelte muslimske miljøer.
– Vi lærte at det var lov til å ta liv for islam, og at det var lov til å lyve for islam, forteller hun i en podkastsamtale med Shurika Hansen på iNyheter (slippes lørdag kl 18).
Den unge kvinnen omtales i podkasten som «Aylin» og lever i dag med beskyttet identitet, inntil nylig på kode 6, etter å ha brutt med familien og det strengt muslimske miljøet hun vokste opp i Drammens-området. Det er den tyrkiske Süleymancı-bevegelsen det er snakk om.
Ansiktet hennes er sladdet i podkasten.
Ayin vokste opp i Drammens-området og forteller at hun gikk på fire forskjellige koranskoler i Norge. Hun beskriver en religiøs oppdragelse der skillet mellom muslimer og det vestlige samfunnet ble sterkt understreket, og der barna ble lært opp til å motstå påvirkning utenfra.
– En dag skal vi kjempe fysisk
I samtalen spør Hansen hva Aylin mener når hun tidligere har snakket om jihad i forbindelse med oppveksten på koranskolene.
Aylin forklarer at hun ble introdusert for ulike former for jihad, både en indre kamp mot egne lyster og en ytre, fysisk kamp. Hun beskriver hvordan selvdisiplin og avholdenhet ble fremstilt som religiøse plikter.
Mens andre ungdommer kunne ha kjærester, drikke alkohol og leve fritt, skulle hun lære å undertrykke sine egne ønsker. Dette ble fremstilt som et uttrykk for religiøs styrke og viljestyrke.
Hun forteller også om en mer militant forståelse av jihad, der fysisk kamp ble presentert som noe muslimene en dag kunne bli nødt til å delta i.
Ifølge Aylin ble det snakket om at det ville komme en tid da de måtte kjempe fysisk for religionen.
Hun forteller at hun allerede som barn dermed fikk høre at det under bestemte omstendigheter kunne være tillatt å ta menneskeliv i islams navn. Hun hevder også at det ble fremstilt som akseptabelt å lyve dersom det tjente religionen.
Dette var forestillinger hun ble presentert for under oppveksten, ikke noe hun selv forsvarer i dag.
Vesten ble fremstilt som en trussel
Aylin forteller at undervisningen også handlet om forholdet mellom islam og vestlige samfunn. Særlig ble vestlige verdier og forestillinger om kvinners frihet fremstilt som noe muslimske miljøer måtte beskytte seg mot.
Ifølge henne ble barna fortalt at Vesten forsøkte å påvirke muslimske samfunn gjennom sine verdier og sin livsstil. Dette ble fremstilt som en utfordring som troende muslimer måtte stå imot.
Hun beskriver hvordan integrering i det vestlige samfunnet kunne bli oppfattet som en trussel mot religionen, snarere enn som en naturlig del av det å leve i Norge.
Det gjaldt særlig kvinners rettigheter og frihet til å bestemme over eget liv.
Aylin forteller at det religiøse miljøet hadde sterke forestillinger om hvordan kvinner skulle kle seg, hvem de kunne omgås, og hvordan de skulle forholde seg til seksualitet og ekteskap.
Hun mener denne oppdragelsen bidro til å skape et grunnleggende skille mellom barna og samfunnet rundt dem. Selv om de gikk på vanlige norske skoler, levde de etter helt andre regler når de kom tilbake til familien eller moskeen.
Fire koranskoler i Norge
Aylin forteller at hun gjennom oppveksten gikk på forskjellige koranskoler. I perioder foregikk undervisningen etter ordinær skoletid, mens hun senere bodde i tilknytning til en moské.
Hun beskriver en hverdag der barna gikk på norsk skole om dagen, før de måtte tilbake til moskeen for religiøs undervisning. Der var det strenge regler for påkledning, bønn og oppførsel, og lite rom for å stille kritiske spørsmål.
Ifølge Aylin bodde flere jenter på denne måten, samtidig som omgivelsene i stor grad trodde at de oppholdt seg hjemme hos foreldrene.
Hun mener norske myndigheter og skoleverket burde hatt langt bedre oversikt over hva slags undervisning barna mottok.
I podkasten kritiserer hun også hvordan religiøse miljøer kan motta offentlig støtte uten at det etter hennes oppfatning blir stilt tilstrekkelige spørsmål om virksomheten deres.
Hun mener det er et paradoks at det norske samfunnet bruker store ressurser på integrering, samtidig som barn kan vokse opp i religiøse miljøer som aktivt motarbeider sentrale norske verdier.
Lærte å frykte friheten
Aylin forteller at oppdragelsen ikke bare handlet om hva hun fikk eller ikke fikk gjøre. Den påvirket også hvordan hun så på mennesker utenfor det muslimske miljøet.
Hun beskriver hvordan vestlige kvinner og deres livsstil ble omtalt på en måte som skapte avstand. Forestillingen om at kvinner skulle ha frihet til å kle seg som de ville, ha kjærester eller velge sin egen religion, ble fremstilt som problematisk.
For Aylin ble kontrasten tydelig allerede på barneskolen. Norske venninner kunne feire bursdager, delta på Halloween og besøke hverandre, mens hun selv levde med omfattende begrensninger.
Hun forteller at hun gradvis begynte å stille spørsmål ved hvorfor livet hennes skulle være så annerledes enn deres.
Men hun understreker at det er vanskelig for barn å utfordre forestillinger de har fått innprentet fra svært ung alder.
Hun mener religiøs indoktrinering kan sette spor som varer lenge etter at en person har forlatt miljøet.
Har selv forlatt islam
Aylin har i dag brutt med islam og konvertert til kristendommen. Hun forteller at hun lenge hadde vært interessert i kristendommen, men at hun ikke fikk lov til å besøke kirken som barn.
Hun ventet til hun fylte 18 år før hun tok det endelige steget, fordi hun ikke ønsket at konverteringen skulle bli oppfattet som et tenåringsopprør.
I dag er hun svært kritisk til islam, men understreker samtidig at hun ikke ønsker å erstatte én form for religiøs tvang med en annen.
Hun mener det må være mulig å ha en personlig tro uten å forsøke å kontrollere hvordan andre mennesker lever.
Hun forteller også at enkelte forestillinger fra den muslimske oppdragelsen fortsatt sitter i, til tross for at hun har forlatt religionen.
Gamle uttrykk og tanker om Gud, synd og straff kan dukke opp automatisk. Hun beskriver dette som en del av den religiøse oppdragelsen hun fremdeles forsøker å frigjøre seg fra.
Vil at barn skal kunne stille spørsmål
Aylin mener noe av det viktigste norske myndigheter kan gjøre, er å sikre at barn og ungdom får anledning til å stille spørsmål ved både foreldrenes religion og autoritetene i de religiøse miljøene.
Hun reagerer på at kritikk av islam i enkelte miljøer kan føre til trusler og sosial utstøtelse. Selv lever hun med beskyttet identitet som følge av bruddet med familien.
Hun mener det ikke er tilstrekkelig at myndighetene snakker om religionsfrihet dersom barn i praksis ikke har mulighet til å velge bort religionen de er født inn i.
Samtidig er hun opptatt av at kritikken ikke skal rettes mot barn og unge som fortsatt befinner seg i miljøene hun beskriver.
– Man kan være sint på et helt samfunn, men man kan ikke være sint på de jentene som er der. For de vet ikke bedre, sier hun.
For Aylin handler kampen nå om å sørge for at andre barn ikke skal måtte vokse opp med de samme forestillingene om religiøs lydighet, kontroll og vold som hun selv forteller at hun ble utsatt for.
Hun mener det norske samfunnet må våge å undersøke hva barn faktisk lærer i religiøse miljøer, også når undervisningen foregår utenfor den ordinære skolen.