Kunstig intelligens kan gjøre store deler av dagens arbeidsliv overflødig. Men hva skjer med utdanningssystemet dersom samfunnet ikke lenger trenger arbeidskraften til alle som går på skolen?
Det spørsmålet reiser iNyheter-redaktør Helge Lurås i en podkastsamtale (kommer til uken) med pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand. Lurås frykter et samfunn hvor stadig flere mennesker blir redusert til konsumenter, mens Wigestrand mener vi må tenke helt nytt om hva som gir menneskelivet mening.
– Hva trenger du egentlig å lære dem som bare skal bli konsumenter?
Spørsmålet kommer fra Helge Lurås under en samtale med førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Utgangspunktet er den teknologiske revolusjonen som allerede er i gang. Kunstig intelligens gjør det mulig å automatisere stadig flere oppgaver, ikke bare innen industri og produksjon, men også innen tradisjonelle kunnskapsyrker.
Lurås mener konsekvensene kan bli langt mer omfattende enn det både politikere, skoleverket og folk flest har tatt inn over seg.
– Jeg tror konsekvensene her er enorme, sier han.
Han mener utviklingen reiser et grunnleggende spørsmål om hvorfor vi utdanner mennesker til bestemte yrker dersom det er høyst usikkert om samfunnet kommer til å trenge dem i disse yrkene.
– Én person kan gjøre jobben til mange
Lurås viser til erfaringene fra sin egen virksomhet i mediebransjen.
Han mener en kreativ og initiativrik person som behersker kunstig intelligens, allerede kan få gjort langt mer enn tidligere.
– En kreativ, initiativrik og energirik person kan få gjort 10 til 50 ganger mer enn tidligere, sier han om mulighetene han ser innen sitt eget arbeidsområde.
Men produktivitetsøkningen skaper et problem som etter hans mening får for lite oppmerksomhet.
For selv om bedriftene kan produsere langt mer innhold, betyr ikke det at forbrukerne får tilsvarende større kapasitet til å konsumere det.
– Konsumentene får ikke noe større kapasitet til å konsumere. Vi er biologiske. Vi må sove. Vi kan bare spise så og så mye. Du kan bare lese så og så mange nettaviser eller se så og så mye på TikTok.
Lurås bruker mediebransjen som et eksempel på hvordan produktivitetsrevolusjonen kan slå ut.
Dersom iNyheter ved hjelp av kunstig intelligens klarer å produsere ti ganger så mye journalistikk som tidligere, kan avisen potensielt ta en større andel av publikums oppmerksomhet.
Men det vil nødvendigvis gå på bekostning av andre medier dersom den samlede tiden publikum bruker på nyheter ikke øker tilsvarende.
– Vi kan ikke alle ekspandere ti ganger.
Han mener derfor at økt produktivitet ikke automatisk innebærer at det blir flere arbeidsplasser eller større økonomisk aktivitet i alle bransjer.
Tvert imot kan resultatet bli at bedrifter trenger langt færre ansatte for å produsere det markedet etterspør.
Frykter at millioner kan bli overflødige
Lurås mener denne utviklingen kan komme til å ramme stadig større deler av arbeidsmarkedet.
Mens tidligere teknologiske revolusjoner har gjort enkelte yrker overflødige, har de samtidig skapt nye typer arbeid. Denne gangen er det etter hans mening ikke gitt at det samme vil skje.
KI kan overta stadig flere oppgaver også i de yrkene som tidligere har vært betraktet som relativt trygge.
Lurås peker på at helse- og omsorgssektoren fortsatt vil ha behov for menneskelig arbeidskraft, og at den teknologiske utviklingen dermed kan bidra til å avhjelpe utfordringene knyttet til eldrebølgen.
Men også innen slike sektorer kan automatiseringen etter hvert bli omfattende.
Resultatet kan bli et samfunn hvor produksjonskapasiteten er høyere enn noen gang, men hvor stadig færre mennesker trengs for å opprettholde den.
Lurås ser for seg at en økende andel av befolkningen kan ende opp uten tradisjonelt arbeid, enten som arbeidsledige, på ulike trygdeordninger eller med en form for borgerlønn.
Det vil i så fall innebære en grunnleggende endring av samfunnets økonomiske og sosiale organisering.
Mennesker som tidligere hadde en funksjon som produsenter, vil i stadig større grad først og fremst få en rolle som konsumenter.
Dette er et mulig fremtidsscenario, understreker resonnementet, ikke en utvikling som allerede er dokumentert eller uunngåelig.
– Hvorfor skal de lære om det periodiske systemet?
Lurås mener det er på tide å diskutere hva en slik utvikling vil bety for utdanningssystemet.
Dagens skole er i stor grad organisert rundt forestillingen om at barn og unge skal tilegne seg kunnskap og ferdigheter som senere gjør dem i stand til å fungere i arbeidslivet.
Samfunnet utdanner ingeniører, økonomer, lærere, helsepersonell og en rekke andre yrkesgrupper fordi det har behov for kompetansen deres.
Men hva skjer dersom disse behovene blir dramatisk redusert?
– Hvorfor skal du da utdanne folk? spør Lurås.
Han bruker det periodiske systemet som et eksempel på kunnskap skoleelever forventes å tilegne seg, men som mange av dem aldri kommer til å bruke direkte i arbeidslivet.
Dersom en elev allerede som ungdom begynner å mistenke at vedkommende aldri kommer til å få en tradisjonell jobb, kan motivasjonen for slik undervisning bli enda svakere.
– Hvorfor skal jeg sitte her og lære om det periodiske systemet hvis mitt liv kommer til å være å bare være sosial og få noen penger fra staten?
Lurås mener ikke at mennesker ikke trenger kunnskap dersom de ikke er yrkesaktive. Tvert imot argumenterer han i samtalen for at skolen i langt større grad burde prioritere kunnskap som hjelper mennesker å forstå seg selv, andre og samfunnet de lever i.
Han trekker blant annet frem hjernens belønningssystem, motivasjon, evolusjon, psykologi og menneskelig atferd som temaer han mener burde få større plass.
Spørsmålet er om skolens innhold i fremtiden må begrunnes på en helt annen måte enn gjennom arbeidslivets behov for kompetanse.
Wigestrand: – Vi tenker innenfor dagens rammer
Pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand deler oppfatningen av at kunstig intelligens kan føre til enorme samfunnsendringer.
Men han utfordrer Lurås’ relativt dystre fremtidsbilde.
– Jeg tror at når vi tenker om fremtiden, så tenker vi innenfor de rammene vi befinner oss i i dag. Og det gjør det vanskelig for oss.
Wigestrand mener det ikke nødvendigvis er riktig å betrakte mennesker som overflødige selv om samfunnet ikke lenger trenger arbeidskraften deres i tradisjonell forstand.
– Kan vi se for oss at samfunnet vil utvikle seg på en litt annen måte?
Han peker på at mennesker har grunnleggende behov som ikke bare handler om økonomisk produksjon.
Vi trenger mat, trygghet, varme og sosial tilhørighet. Men vi trenger også aktiviteter som skaper glede, mestring og mening.
Dersom kunstig intelligens og roboter på sikt kan sørge for store deler av den nødvendige produksjonen, kan det også frigjøre mennesker til å bruke mer tid på slike aktiviteter.
– Vi kan spille badminton, vi kan bygge store idrettshaller hvor folk kan trene og leke, spille kort og møtes og prate om ting.
Wigestrand mener samfunnet må våge å forestille seg en fremtid hvor menneskers verdi og livsinnhold ikke først og fremst er knyttet til arbeid og økonomisk produktivitet.
Men hva skjer med motivasjonen?
Lurås er enig i at mennesker kan finne glede i fritidsaktiviteter, kunst, idrett og sosial omgang.
Men han mener Wigestrand undervurderer hvor grunnleggende arbeid, ambisjoner og belønning er for menneskers motivasjon.
Å ha et vanskelig mål, arbeide mot det og til slutt oppnå noe, er en viktig del av menneskets psykologiske belønningssystem, argumenterer han.
Lurås trekker frem hvordan mennesker kan oppleve glede og stolthet ved å lykkes med noe krevende, enten det handler om å skape en bedrift, få anerkjennelse for arbeidet sitt eller oppnå økonomisk suksess.
Han mener det er vanskelig å se for seg at denne motivasjonen uten videre kan erstattes av fritidsaktiviteter.
– Det er noe annet enn å bare leke rundt som voksen.
Han peker også på at arbeid ikke bare gir penger, men ofte sosial status, identitet, fellesskap og opplevelsen av å være til nytte.
Hvis store deler av befolkningen mister denne rollen, kan det skape omfattende psykologiske og politiske utfordringer.
Wigestrand erkjenner betydningen av mestring og belønning, men mener det finnes mange andre arenaer hvor mennesker kan oppleve det samme.
Han forteller at han selv spiller basketball med jevnaldrende hver uke, og at dette er et av ukens høydepunkter.
I tillegg er han fiolinist og beskriver musikk som en aktivitet som gir ham en sterk opplevelse av konsentrasjon, glede og mening.
Han mener håndverk, musikk, idrett og andre skapende aktiviteter kan få en langt viktigere plass i fremtidens samfunn.
– Vi fatter ikke hva dette kan føre til
Til tross for uenigheten om hvordan fremtidens samfunn kan komme til å se ut, er Lurås og Wigestrand enige om at kunstig intelligens tvinger frem langt større spørsmål enn hvordan teknologien kan brukes til å gjøre dagens arbeidsoppgaver mer effektive.
Wigestrand mener det grunnleggende spørsmålet er hva mennesker skal fylle livene sine med dersom stadig flere nødvendige oppgaver kan utføres av maskiner.
– Hva vil det si å være menneske? Hva er det vi ønsker å holde på med?
Han mener dette er spørsmål både foreldre, pedagoger og politikere må begynne å stille allerede nå.
– Dette som vi nå står foran med AI, vi fatter ikke, vi klarer ikke å fatte og begripe hva dette faktisk kan føre til.
Lurås mener samtidig at utviklingen neppe lar seg stanse gjennom politiske vedtak.
Dersom enkelte land forsøker å begrense automatiseringen for å bevare eksisterende arbeidsplasser, vil andre land kunne utnytte teknologien og oppnå store konkurransefortrinn.
Dermed kan den økonomiske konkurransen drive utviklingen videre, uavhengig av om samfunnene er forberedt på konsekvensene.
For Lurås leder det tilbake til spørsmålet som ligger under hele diskusjonen:
Hvordan skal vi utforme en skole som forbereder barna på fremtiden, dersom vi ikke lenger vet hva slags arbeid samfunnet kommer til å trenge dem til?
Det er etter hans mening ikke tilstrekkelig å justere dagens pensum eller innføre noen nye digitale hjelpemidler.
Hvis kunstig intelligens forandrer selve forholdet mellom menneskelig arbeid, produksjon og samfunnets behov, kan også formålet med utdanning bli nødt til å endres grunnleggende.