Kunstig intelligens er ikke bare et redskap for å finne informasjon eller utføre oppgaver raskere. Det kan også bli den mest krevende intellektuelle samtalepartneren et menneske noen gang har hatt tilgang til.
Det mener iNyheter-redaktør Helge Lurås, som forteller hvordan en samtale med KI om sikkerhetspolitikk gjorde ham mer mentalt utmattet enn noen diskusjon han tidligere hadde hatt med et menneske. Pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand mener mulighetene er enorme, men advarer om at teknologien krever kunnskaper og kritisk tenkning som ikke alle har utviklet.
– Jeg har aldri vært så sliten etter en samtale med noe menneske noen gang som jeg var etter den samtalen.
Det forteller Helge Lurås i en podkastsamtale med førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge. (Slippes onsdag denne uken.)
Samtalen handler om hvordan kunstig intelligens kan forandre både utdanningssystemet og samfunnet. Lurås trekker frem sine egne erfaringer med å bruke KI som en intellektuell sparringspartner, og mener teknologien allerede har nådd et nivå som mange mennesker ennå ikke har forstått rekkevidden av.
Lurås har startet en ny podkastkanal der samtalene legges. Den første episoden har allerede over 21.000 visninger.
Lurås mener det mest revolusjonerende ikke nødvendigvis er at KI kan svare på spørsmål, skrive tekster eller analysere store mengder informasjon. Det er muligheten til å føre en samtale med en tilsynelatende kunnskapsrik motpart som kontinuerlig utfordrer dine egne resonnementer.
Begynte med en gåtur i skogen
Lurås forteller at han lenge hadde brukt kunstig intelligens til forskjellige oppgaver, men at han i utgangspunktet var skeptisk til hvor godt det ville fungere å føre muntlige samtaler med teknologien.
Han bestemte seg derfor for å gjøre et eksperiment.
Med hodetelefoner på og KI tilgjengelig gjennom mobiltelefonen la han ut på en gåtur. Han ville undersøke om teknologien kunne fungere som en reell samtalepartner, ikke bare som en maskin som leverer svar.
For å kunne vurdere kvaliteten valgte han et tema han selv hadde betydelige forkunnskaper om.
– Jeg tenkte at nå skal jeg prate med KI om noe jeg kan noe om, noe jeg i utgangspunktet er ganske god på selv: sikkerhetspolitikk, Ukraina-konflikten, NATO, Russland, hele den pakka.
Men han var ikke interessert i å høre lange utlegninger om forhold han allerede kjente til.
I stedet instruerte han modellen om å svare kort og utfordre ham med kritiske motspørsmål.
– Jeg ba den om ikke å svare lenge, men utfordre meg. Utfordre meg med motspørsmål til det jeg sa.
Han ønsket at samtalen skulle tvinge ham til å tenke videre, snarere enn bare bekrefte det han allerede mente.
– Jeg måtte virkelig vri tankene mine
Resultatet overrasket ham.
Lurås forteller at KI-modellen gjentatte ganger kom tilbake med spørsmål som tvang ham til å revurdere egne argumenter eller tenke gjennom sider av problemstillingene han ikke tidligere hadde vurdert tilstrekkelig grundig.
– Det var en fantastisk interessant samtale. Jeg var så sliten etterpå, fordi spørsmålene den utfordret meg med var så gode at jeg virkelig måtte vri tankene mine for å svare på dem.
Han mener erfaringen illustrerer en side ved kunstig intelligens som får langt mindre oppmerksomhet enn teknologiens evne til å effektivisere arbeidsoppgaver.
Den kan også brukes til å gjøre tenkningen mer krevende.
I stedet for å la KI gjøre arbeidet for seg, kan brukeren instruere modellen om å opptre som en kritisk samtalepartner som utfordrer premissene, finner svakheter i argumentasjonen og stiller nye spørsmål.
Dermed kan teknologien fungere som en form for intellektuell trening.
Lurås mener dette har et enormt potensial, særlig for mennesker som allerede har betydelige kunnskaper og ønsker å utvikle dem videre.
Kan utfordre selv verdens fremste eksperter
Lurås peker på at mennesker med svært spesialisert kunnskap ofte har begrensede muligheter til å diskutere fagfeltet sitt med andre på samme nivå.
En professor eller forsker som arbeider helt i forskningsfronten på et smalt område, har kanskje bare et lite antall fagfeller som kan utfordre vedkommende på det høyeste nivået.
Med kunstig intelligens kan denne situasjonen endre seg.
– Tenk deg de fremste ekspertene på et felt, som tenker at de ikke har noen å snakke med. Det er ingen som kan så mye om dette som meg. Sett deg ned og prat med ChatGPT.
Lurås understreker at teknologien kanskje ikke fullt ut er der ennå på alle fagområder, men mener utviklingen går svært raskt.
Han ser for seg at selv nobelprisvinnere og verdensledende forskere kan få tilgang til en samtalepartner som stiller spørsmål de ikke har tenkt på selv.
– Det er kanskje ikke der ennå, men om ikke lenge vil jeg si til den professoren eller den nobelprisvinneren: Sett deg ned og prat med ChatGPT. Da vil du kanskje finne den personen som virkelig utfordrer deg.
Han beskriver muligheten som å kunne føre en samtale med kunnskapen til hundrevis av verdens fremste professorer samlet i ett system.
Det betyr ikke at KI nødvendigvis har bedre dømmekraft eller mer pålitelig kunnskap enn ekspertene selv. Men den kan trekke på informasjon fra et stort antall fagfelt og kombinere perspektiver som ellers sjelden møtes i én samtale.
For Lurås er det særlig evnen til å stille nye og krevende spørsmål som gjør teknologien interessant.
En ny type podkast
Erfaringene er også noe av bakgrunnen for at Lurås har begynt å eksperimentere med podkastsamtaler der kunstig intelligens fungerer som samtalepartner.
Formålet er blant annet å vise publikum hva teknologien allerede er i stand til.
Han mener mange fremdeles betrakter KI som en avansert søkemotor eller en automatisert tekstgenerator, og derfor ikke har oppdaget mulighetene som ligger i å føre muntlige samtaler med modellene.
Ved å instruere KI om å stille korte og presise spørsmål kan han selv bli utfordret til å formulere og utdype egne standpunkter.
Han mener en slik samtale i noen tilfeller kan avdekke mer av hva intervjuobjektet faktisk tenker enn et tradisjonelt intervju.
Samtidig understreker han at denne typen krevende samtaler ikke nødvendigvis passer for alle.
– Det er så slitsomt å snakke med de tre–fire hundre beste professorene på alle områder i verden, kombinert i ett enkelt individ, sier han spøkefullt.
Poenget er at en samtalepartner som hele tiden presser deg til yttergrensen av dine egne kunnskaper, også krever betydelig innsats.
Men brukeren kan selv bestemme hvor krevende samtalen skal være, hvor lange svarene skal være, og hvilke typer spørsmål KI skal stille.
Wigestrand: – Jeg er hundre prosent enig
Pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand deler Lurås’ begeistring for mulighetene.
Han forteller at han selv har brukt ChatGPT mye, både muntlig og skriftlig, og at samtalene har gitt ham nye innsikter.
– Jeg har lært masse, sier han.
Wigestrand mener særlig muligheten til å diskutere kompliserte faglige spørsmål med KI kan få stor betydning innen høyere utdanning.
Han bruker den russiske psykologen Lev Vygotskij, som har hatt stor innflytelse på pedagogikken, som eksempel.
En student kan begynne med å be KI forklare hvem Vygotskij var, og hva som var det sentrale i teoriene hans. Dersom studenten ikke forstår forklaringen, kan vedkommende be om en enklere fremstilling eller et konkret eksempel.
Deretter kan samtalen utvikles til en mer kritisk diskusjon.
– Er det ikke noen problemer med Vygotskijs tenkning når vi tenker på all den nye forskningen som har kommet de siste hundre årene?
Wigestrand mener nettopp denne muligheten til å bevege seg fra grunnleggende innføring til kritisk diskusjon er en av teknologiens store styrker.
– Du kan få så enormt mye hjelp. Det tror jeg at vi i min bransje, i akademia, ennå ikke helt klarer å se.
Han tror en del akademikere fortsatt vurderer kunstig intelligens ut fra erfaringene med de tidligste språkmodellene, som var langt mer begrensede og ofte produserte feilaktige opplysninger.
Mener voksne kan ha et fortrinn
Men Wigestrand introduserer også en viktig innvending.
Han mener Lurås’ positive erfaringer delvis kan skyldes at han allerede har en omfattende kunnskapsbase og en godt utviklet evne til kritisk tenkning.
Det gjør ham i stand til å vurdere svarene han får, oppdage svakheter og stille nye spørsmål.
– Jeg tror det er en grunn til at du opplever det sånn, som også handler om at du vokste opp i en tid uten KI. Hjernen din har en evne til å tenke kritisk, for eksempel, og vurdere kritisk hva du faktisk gjør i denne samtalen.
Wigestrand er bekymret for at barn og unge som vokser opp med kontinuerlig tilgang til kunstig intelligens, ikke nødvendigvis vil utvikle de samme ferdighetene dersom teknologien brukes ukritisk.
Lurås trekker frem et annet interessant perspektiv.
Han mener mennesker som har vokst opp før internett, men som samtidig har lært seg å bruke dagens KI-verktøy, kan ha et betydelig konkurransefortrinn.
De vet hvor mye tid og arbeid som tidligere krevdes for å produsere en rapport, analysere informasjon eller gjennomføre et komplisert prosjekt.
Dermed kan de også lettere forstå hvordan teknologien kan brukes til å løse oppgaver langt mer effektivt.
Samtidig har mange av dem opparbeidet en bred kunnskapsbase som gjør det mulig å utnytte KI til mer avanserte formål.
Lurås mener derfor det ikke nødvendigvis er de yngste som får størst utbytte av teknologien.
– Det er faktisk akkurat når det gjelder KI, 45–60-åringer som ofte skjønner at de har enorme muligheter, mener jeg.
Dette er Lurås’ egen observasjon, ikke en dokumentert sammenligning av KI-ferdighetene i forskjellige aldersgrupper.
– Du må vite hva du skal spørre om
Wigestrand mener dette berører noe helt sentralt ved hvordan kunstig intelligens bør brukes i utdanningen.
En person som allerede har betydelig kunnskap innen et fagområde, har også et godt utgangspunkt for å stille interessante og presise spørsmål.
En nybegynner vet derimot ikke nødvendigvis hvilke spørsmål som er relevante, eller når et svar er mangelfullt eller feil.
Det betyr at teknologien kan forsterke forskjellene mellom mennesker som har gode forkunnskaper og dem som mangler dem, dersom den ikke brukes på en gjennomtenkt måte.
Wigestrand mener derfor at utdanningssystemet må sørge for at barn utvikler en selvstendig kunnskapsbase og evne til kritisk refleksjon.
Han stiller også spørsmål ved om det noen ganger kan være bedre å bruke lang tid på å finne frem til en løsning fremfor å få den presentert umiddelbart av KI.
– Er det bedre for hjernens utvikling å lære langsomt, for eksempel i noen tilfeller?
Han mener opplevelsen av å streve med et problem og til slutt komme frem til en løsning, kan være en viktig del av selve læringsprosessen.
– Kanskje går vi glipp av noe av det hvis vi bruker AI i større grad, fordi vi får det kjapt servert hele veien.
Fra informasjonsmaskin til intellektuell treningspartner
Lurås mener imidlertid at denne innvendingen nettopp viser hvor viktig det er å lære mennesker å bruke teknologien riktig.
Kunstig intelligens trenger ikke å gi ferdige svar. Den kan instrueres om å la brukeren arbeide seg frem til løsningen selv, ved å stille spørsmål og komme med gradvise hint.
Det betyr at den samme teknologien som kan gjøre skoleoppgaver nærmest innsatsløse, også kan brukes til å gjøre læringen mer krevende.
Forskjellen ligger i hvordan den brukes.
Wigestrand er enig i at mulighetene er store, men mener det er nødvendig å forstå bedre når teknologien hjelper læringen, og når den risikerer å svekke viktige ferdigheter.
For Lurås illustrerer erfaringen fra samtalen om sikkerhetspolitikk hva som står på spill.
Han begynte eksperimentet med å undersøke om KI i det hele tatt kunne fungere som en interessant muntlig samtalepartner.
Han avsluttet det med en opplevelse av å ha blitt presset intellektuelt hardere enn han kunne huske fra tidligere samtaler.
Dersom teknologien allerede kan utfordre mennesker på områder hvor de selv har omfattende kunnskaper, mener han potensialet for læring og intellektuell utvikling er vanskelig å overvurdere.
Det avgjørende spørsmålet blir dermed ikke bare hva kunstig intelligens kan gjøre for oss, men hva den kan få oss til å tenke selv.