Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Mads Andenæs er professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. En tittel som inngir tillit, respekt og faglig autoritet. Men bak professortittelen finner vi også en politisk aktivist med et tydelig politisk verdisyn.

Når han nå vil åpne for hijab i politiuniformen, sammen med Antirasistisk Senter, er det viktig å vite hvor professoren slutter og aktivisten begynner.

Den 8. oktober publiserte Politiforum en kronikk skrevet av jusprofessor Mads Andenæs, Imama Akram og Mona Lajili. De to sistnevnte mener de representerer Antirasistisk Senter. Budskapet var at muslimske kvinner skal kunne bære hijab sammen med politiuniformen, fordi hensynet til deres religionsfrihet (de sier hijab er et religiøst symbol) og deltakelse i arbeidslivet etter deres mening veier tyngre enn hensynet til en enhetlig politiuniform.

Det er et ytterliggående standpunkt fra en professor i rettsvitenskap. Politiet representerer statens maktmonopol, og uniformen skal signalisere at tjenestepersonen opptrer på vegne av fellesskapet, ikke sin egen religion eller andre særegenheter. Den er ment å være den samme for alle, uavhengig av hva politibetjenten tror på eller elsker. Det er selve poenget med en uniform.

Andenæs vil endre denne ordningen av hensyn til en bestemt gruppes religiøse overbevisning. Han gjør det med henvisning til menneskerettigheter og diskrimineringsvern, men presenterer samtidig et politisk verdivalg som om det først og fremst var et spørsmål om juridisk nødvendighet. Det er det ikke. Også menneskerettighetene åpner for begrensninger i religionsutøvelsen når andre tungtveiende hensyn gjør det nødvendig. Som et fellesuniformert politi.

Tidligere politiadvokat i Kripos, Terje Bjøranger, svarte i Politiforum 14. oktober med et prinsipielt forsvar for den religionsnøytrale politiuniformen. Han minnet om at det samme må gjelde kors, kippa og hijab. Det burde ikke være særlig vanskelig å forstå. Når politiet møter borgerne, er det staten de skal møte, ikke politibetjentens personlige trosbekjennelse eller forhold til hundehold.

Men hijabsaken er interessant også av en annen grunn. Den forteller noe om hvilke saker Mads Andenæs bruker sitt navn, rykte og sin akademiske autoritet til å fremme, og hvem han velger å samarbeide med.

Han har gjennom mange år vært en profilert kritiker av norsk innvandringspolitikk, særlig under Sylvi Listhaug. Han har engasjert seg i saker om statsborgerskap, asyl, religiøs diskriminering og minoriteters rettigheter. I flere av disse sakene har hans standpunkter sammenfalt med kravene fra innvandrings- og menneskerettsorganisasjoner.

I 2017 gikk han usedvanlig langt i sin kritikk av Listhaug. Etter at en ung student var funnet død i Trondheim, skrev Andenæs på Facebook at «hatprat fra statsråd kan bidra til vold». Overfor Minerva bekreftet han at han siktet til Listhaug. På dette tidspunktet var det ikke engang avklart om dødsfallet skyldtes en kriminell handling. Andenæs beklaget senere de sterke anklagene.

Dette var ikke en nøktern juridisk vurdering – fra en professor. Det var et politisk angrep med en antydning om årsakssammenheng som ikke var dokumentert. Ei heller i ettertid.

Andenæs har dessuten vært en profilert forsvarer av Julian Assange. I februar 2024 deltok han på konferansen «Media i skyggen av krig», arrangert av Fred og Rettferdighet (FOR), der også den kontroversielle professoren Glenn Diesen var blant innlederne. Andenæs holdt et juridisk innlegg om Assange. At han delte scene med Diesen, betyr naturligvis ikke at de deler politiske oppfatninger. Men konferansen viser enda en arena hvor Andenæs velger å bruke sin faglige posisjon i en politisk ladet offentlig debatt.

Bildet er riktignok ikke entydig venstreorientert. Andenæs har også engasjert seg juridisk mot formuesskatten og argumentert for norsk EU-medlemskap sammen med den konservative professoren Janne Haaland Matlary. Men det er heller ikke poenget.

Det interessante er hvordan en professor med betydelig internasjonal anerkjennelse stadig opptrer som en politisk aktør, og hvordan professortittelen følger med inn i debattene. Den gir hans uttalelser en autoritet som vanlige aktivister og interesseorganisasjoner ikke nødvendigvis nyter godt av.

Det er lett å forstå hvorfor Antirasistisk Senter ønsker å skrive kronikk sammen med en professor fra Universitetet i Oslo. Det er vanskeligere å forstå hvorfor vi som lesere skal tillegge professorens politiske prioriteringer større verdi enn andres.

For akademisk kompetanse er ikke det samme som politisk dømmekraft. En professor kan ha inngående kjennskap til menneskerettighetene uten dermed å ha fasiten på hvordan religion, statsmakt og samfunnets fellesinstitusjoner bør forholde seg til hverandre.

Når Andenæs argumenterer for hijab i politiet, er ikke konklusjonen hans en vitenskapelig sannhet. Den bygger på en bestemt prioritering av rettigheter og verdier som andre med god grunn kan være uenige i. Det er denne prioriteringen som fortjener offentlig diskusjon.

Hvorfor skal hensynet til den enkelte politibetjents religiøse identitet gå foran borgernes interesse av et politi som fremstår livssynsnøytralt? Hvorfor skal politiets uniform tilpasses private trosuttrykk når nettopp uniformens oppgave er å gjøre den enkeltes bakgrunn irrelevant for myndighetsutøvelsen?

Andenæs har selvfølgelig rett til å mene at minoriteters religionsutøvelse bør veie tyngre. Men han kan ikke påberope seg sin akademiske posisjon som bevis for at hans avveining er riktig.

Det gamle uttrykket heter: Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er.

For Mads Andenæs’ vedkommende er det kanskje mer treffende å spørre hvilke saker han velger å kjempe for, hvilke organisasjoner og personer han står på scenen sammen med og samarbeider med, og hvordan han bruker den autoriteten professortittelen gir ham. Svarene forteller oss om en engasjert rettsvitenskapsmann som ofte er like mye en radikal aktivist som akademiker.