Forfatter og gravejournalist Bjørn Olav Jahr har vært sentral i arbeidet med å avdekke justismord i Norge. Men etter halvannet års gransking av Torgersen-saken er han ikke i tvil: Fredrik Fasting Torgersen var skyldig i drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen.
I en podkassamtale med Ole Asbjørn Ness (slippes søndag) forklarer Jahr hvorfor han mener bevisene er overveldende – og hvordan en drapsdømt mann ble et ikon for deler av den norske kultureliten.
– Det samlede bevisbildet er overveldende sterkt. Det er ingen tvil, sier Bjørn Olav Jahr i podkasten hos Ole Asbjørn Ness.
Jahr har nettopp utgitt boken Karakterdrap, der han undersøker en av de mest omstridte straffesakene i norsk historie. Fredrik Fasting Torgersen ble i 1958 dømt til livsvarig fengsel for drapet på Rigmor Johnsen i Skippergata i Oslo året før. Han sonet 16 år, men kjempet resten av livet for å få dommen opphevet.
Gjennom flere tiår fikk Torgersen støtte fra noen av Norges mest fremtredende forfattere, jurister og akademikere. Jens Bjørnebo var blant de første som engasjerte seg, og senere kom blant andre jusprofessor Ståle Eskeland og advokat Cato Schiøtz inn i kampen.
Det oppsiktsvekkende med Jahrs konklusjon er hans egen bakgrunn. Han har skrevet bøker om både Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken, der han bidro til å utfordre etablerte oppfatninger av skyld. Da han begynte å interessere seg for Torgersen-saken, var også han tilbøyelig til å tro at mannen kunne være uskyldig.
Men etter å ha gått gjennom gamle politidokumenter, rettsreferater og annet arkivmateriale, endret han oppfatning.
Den siste kvelden til Rigmor
Jahr mener det er viktig å begynne med den som ble drept. I fortellingen om Torgersen har 16 år gamle Rigmor Johnsen etter hans mening nesten forsvunnet.
Den 6. desember 1957 er Rigmor ute på byen sammen med en ung mann hun kjenner. De besøker flere serveringssteder i Oslo sentrum, drikker øl og deler en pakke sigaretter. Senere på kvelden følger hun ham til trikken, før hun selv går hjemover mot Skippergata.
Det er siste gang vennen ser henne i live.
Flere vitner observerer en ung mann som følger etter Rigmor. Beskrivelsene varierer, men Jahr fremholder at flere av dem passer med Torgersens utseende. En kvinne som bor i samme bygård som Rigmor, ser henne dessuten stå sammen med en mann i trappeoppgangen.
Senere på natten blir det oppdaget røyk fra kjelleren. Brannvesenet rykker ut og finner liket av den 16 år gamle jenta. Hun er drept, og gjerningsmannen har forsøkt å tenne på stedet.
På dette tidspunktet er Torgersen allerede arrestert.
Politiet har stanset ham i nærheten av åstedet fordi han oppfører seg mistenkelig mens han triller en liten sykkel. Da politiet forsøker å ta ham med til stasjonen, rømmer han, men blir innhentet.
– Det interessante er at den som blir dømt som gjerningsmann, er arrestert før de finner liket. Før de vet at det er drap, forteller Jahr.
Tre tekniske bevis
Det er særlig tre tekniske bevis som står sentralt i saken, og som Jahr gjennomgår i samtalen med Ness.
Det første er et bittmerke i Rigmors venstre bryst. De sakkyndige som undersøkte merket i 1958, mente å finne karakteristiske likheter med Torgersens tenner. Blant annet ble det pekt på en skadet tann som skulle ha etterlatt et tilsvarende spor.
Det andre er avføring som ble funnet på Torgersens sko. Undersøkelsene viste likhetstrekk med avføring som ble funnet i forbindelse med drapet, blant annet plantebestanddeler som kunne stamme fra maten Rigmor hadde spist.
Det tredje beviset er små, brunsvidde barnåler som ble funnet i klærne hans. Disse lignet barnålene fra et juletre som lå ved liket, og som var blitt brukt i forsøket på å sette fyr på åstedet.
– Her har man noen ganske heftige tekniske bevis, sier Jahr.
Alle tre bevisene har senere vært gjenstand for omfattende faglig strid. Særlig bittmerket har vært omdiskutert. I 2021 konkluderte Gjenopptakelseskommisjonen med at bittbeviset verken talte for Torgersens skyld eller uskyld, mens to av de tre tekniske hovedbevisene fortsatt støttet domfellelsen.
Jahr erkjenner at det har vært diskusjoner om de enkelte bevisene, men mener forsvarerne har vært altfor opptatt av å svekke hvert enkelt bevis isolert.
Han mener det avgjørende er helheten: de tekniske sporene, vitneobservasjonene, Torgersens bevegelser og forklaringene hans.
Vitner, flukt og en kvinne som ikke fantes
Jahr legger også betydelig vekt på Torgersens opptreden etter arrestasjonen og under etterforskningen.
Torgersen nektet lenge å avgi tannavtrykk og ville heller ikke uten videre delta i vitnekonfrontasjoner. Han ga dessuten forklaringer som etterforskningen ikke klarte å bekrefte.
Et sentralt punkt var påstanden om at han hadde hatt med seg en kvinne ved navn Gerd hjem drapsnatten. Hun skulle kunne bekrefte at han ikke befant seg på åstedet.
Men politiet fant aldri noen kvinne som kunne bekrefte historien slik Torgersen fortalte den. Senere er det blitt fremsatt en rekke teorier om hvem denne kvinnen kan ha vært.
Jahr mener forklaringene til Torgersen gjennom årene var så skiftende at det er vanskelig å feste lit til dem.
Samtidig understreker han at løgner og motstridende forklaringer ikke automatisk betyr at en person er skyldig.
– Jeg sier ofte at det at folk bedrar og bløffer, ikke behøver å bety at de er skyldige. Men det betyr at det er vanskelig å bevise deres uskyld, sier han.
I denne saken mener han likevel at den manglende troverdigheten kommer på toppen av et allerede tungt bevisbilde.
Fra drapsdømt til symbol på justismord
Det andre store spørsmålet Jahr forsøker å besvare, er hvordan Torgersen kunne bli så sterkt forbundet med kampen mot justismord.
En viktig del av forklaringen finner han hos forfatteren Jens Bjørnebo.
Etter at Torgersen i 1970 hadde tatt en fengselsbetjent som gissel og truet ham med kniv, oppsto det et miljø som engasjerte seg sterkt i soningsforholdene hans. Gjennom dette miljøet ble Bjørnebo trukket inn i saken.
Bjørnebo begynte etter hvert å skrive om Torgersen og fremstilte ham som offer for et brutalt og autoritært rettssystem. Hans teaterstykke Tilfellet Torgersen bidro til å gjøre saken kjent for et langt større publikum.
Jahr mener forfatterens engasjement fikk avgjørende betydning.
Han peker også på at Bjørnebo selv hadde en sedelighetsdom fra ungdommen, og spekulerer i om egne erfaringer kan ha bidratt til at forfatteren identifiserte seg med Torgersen.
– Det er helt åpenbart at det er mye projisering, sier Jahr.
Etter hvert kom stadig flere kjente personer inn i saken. Jusprofessor Ståle Eskeland ble en sentral skikkelse i de senere forsøkene på å få dommen opphevet.
Jahr understreker at Eskeland tidligere hadde vist stort mot ved å engasjere seg mot mulige justismord. Han var blant dem som tidlig advarte mot domfellelsen av fetteren i Birgitte Tengs-saken.
Men Jahr mener den samme standhaftigheten som gjorde Eskeland til en viktig kritiker av rettsvesenet, også ble en svakhet da han engasjerte seg i Torgersen-saken.
Etter Jahrs vurdering stilte Eskeland så strenge krav til hvert enkelt bevis at det nærmest ble umulig å opprettholde en dom.
– Skal du legge lista der, da? Det er en fordel, du får ikke noe justismord. Men du får heller ingen dømt, sier Jahr.
Hadde støttespillerne satt seg inn i saken?
Jahr reagerer spesielt på hvor mange akademikere og kulturpersonligheter som stilte seg bak kravene om gjenopptakelse, uten at han er overbevist om at de hadde undersøkt sakens faktiske innhold.
Han viser blant annet til et møte i Den norske Forfatterforening, der 132 av 133 stemte for en erklæring til støtte for at Torgersen skulle få saken sin gjenopptatt.
– Hvor mange av de 132 som stemmer ja, har satt seg inn i saken? Hvor mange av dem vet hva dette faktisk dreier seg om? spør Jahr.
Også flere hundre vitenskapelig ansatte engasjerte seg gjennom opprop og underskriftskampanjer.
Jahr mener mange deltok i den oppriktige tro at de kjempet for en god sak, men at den kollektive overbevisningen etter hvert ble selvforsterkende.
Ness peker på at det også kan være attraktivt å fremstå som en modig motstander av myndighetene i et samfunn der slik opposisjon sjelden innebærer noen personlig risiko.
Jahr mener den omfattende støtten gjorde Torgersen til en stadig sterkere offentlig figur, mens motforestillingene fikk mindre plass.
Rigmor og de andre ofrene
Et av de sterkeste temaene i Jahrs bok er hva kampen for Torgersen gjorde med andre mennesker.
Han mener den offentlige fortellingen etter hvert ble så dominert av påstandene om justismord at Rigmor Johnsen og familien hennes nærmest ble skjøvet ut av historien.
– De har klart å vinne narrativet. De har klart å få de fleste i Norge til å gå rundt og tro at Torgersen er uskyldig, sier Jahr.
Han forteller blant annet om hvordan støttespillerne fremmet teorier om alternative gjerningsmenn, også i Rigmors egen familie. Slike spekulasjoner fikk ifølge Jahr alvorlige konsekvenser for mennesker som allerede hadde mistet en nærstående i et brutalt drap.
Også kvinnen som tidligere hadde anmeldt Torgersen for voldtektsforsøk, ble ifølge Jahr utsatt for langvarig mistenkeliggjøring.
Jahr forteller at han selv forsøkte å kontakte en av Rigmors søstre mens han arbeidet med boken. Hun ønsket ikke å bli trukket inn i saken igjen, som familien hadde levd med i flere tiår.
Forfatteren mener dette viser hvordan en kamp som begynner med ønsket om å hjelpe en person som oppfattes som svak, kan ramme andre som har langt færre ressurser til å forsvare seg.
Ness fremholder på sin side at journalistens viktigste oppgave ikke er å velge side ut fra hvem som er sterk eller svak.
– En journalists oppgave er jo sannheten. Det er ikke styrke eller svakhet. Hvem drepte Rigmor? Hvem voldtok Rigmor? spør han.
Jahr sier seg enig.
Mener rettsstaten besto prøven
Torgersen døde i 2015, 81 år gammel, uten å ha fått dommen opphevet. Hans støttespillere har fortsatt kampen etter hans død, og den siste gjenåpningsbegjæringen ble avslått av Gjenopptakelseskommisjonen i 2021.
Konklusjonene i Jahrs nye bok er allerede møtt med motstand. Advokat Cato Schiøtz, som har vært en av Torgersens sentrale forsvarere, mener Jahr legger for stor vekt på Torgersens personlige historie og er kritisk til den juridiske drøftingen. Forsvarersiden har gjennom mange år argumentert for at de tekniske bevisene er langt svakere enn retten la til grunn i 1958.
Men Jahr mener den langvarige motstanden mot dommen har fått mange til å glemme et grunnleggende poeng: At det finnes justismord, betyr ikke at enhver omstridt dom er feil.
Han mener betydelige ressurser og mye intellektuell energi er blitt brukt på Torgersen-saken, mens andre saker som kan ha vært reelle justismord, har fått langt mindre oppmerksomhet.
Etter Jahrs vurdering har rettsstaten vist styrke ved ikke å gi etter for det massive presset fra politikere, akademikere, forfattere og medier.
– Rettsikkerhet må gjelde alle veier, sier han.
For Jahr handler det ikke bare om å beskytte uskyldige mot uriktige domfellelser. Det handler også om å sikre at rettskraftige dommer ikke blir opphevet alene fordi en offentlig kampanje har samlet mange og innflytelsesrike støttespillere.
Og i Torgersen-saken mener han at svaret på det opprinnelige spørsmålet fortsatt er klart: Fredrik Fasting Torgersen var mannen som drepte Rigmor Johnsen.