Hun vokste opp i et strengt muslimsk miljø, gikk på koranskole og fikk ikke lov til å besøke kirken. I dag har den unge kvinnen som er kjent som «Imamens datter», brutt med islam og konvertert til kristendommen. Hun beskriver overgangen som en befrielse.

– Det er deilig. Jeg anbefaler det, sier hun når Shurika Hansen spør hvordan det oppleves å ha gått fra islam til kristendommen.

Den unge kvinnen, kjent som Imamens datter, omtales som «Aylin» og levde inntil nylig med beskyttet identitet, kode 6, etter å ha brutt med familien og det religiøse miljøet hun vokste opp i. Ansiktet hennes er sladdet i podkastsamtalen.

Aylin forteller at forholdet til religion har gjennomgått store forandringer. Selv om hun tar et kraftig oppgjør med islam, understreker hun at hun ikke har mistet troen på Gud.

– Jeg er religiøs. Min religion handler om meg. Jeg er ikke imot religion, jeg er imot islam, sier hun.

Fikk ikke lov til å gå i kirken

Aylin vokste opp i Drammens-området, i en familie der islam regulerte store deler av hverdagen. Hun gikk på flere koranskoler og forteller om en oppvekst med strenge regler for påkledning, sosial omgang og religiøs praksis.

Allerede som barn begynte hun imidlertid å interessere seg for en annen religion enn den hun var født inn i.

Hun forteller at hun ønsket å besøke kirken, men at moren motsatte seg dette. Da det ble aktuelt med et kirkebesøk gjennom skolen, forsøkte hun likevel å finne en måte å delta på.

– Jeg fikk ikke lov til å dra i kirken som liten, forteller hun.

Hun beskriver hvordan opplevelsen av kirken sto i kontrast til det religiøse miljøet hun kjente hjemmefra. Her opplevde hun en annen atmosfære og andre forventninger til hvordan hun skulle opptre.

Det handlet blant annet om påkledning, men også om følelsen av å kunne delta uten den samme omfattende kontrollen hun var vant til fra koranskolene.

For Aylin ble møtet med kristendommen begynnelsen på en prosess som etter hvert førte til at hun valgte å forlate islam.

Ville ikke at det skulle oppfattes som et tenåringsopprør

Aylin understreker at konverteringen ikke var noen impulsiv handling. Selv om hun hadde utviklet en sterk motstand mot miljøet hun vokste opp i, ønsket hun ikke å velge en ny religion bare som en reaksjon på den gamle.

– Jeg mener man aldri bare skal forlate en tro for å finne en ny tro, sier hun.

Hun forteller at hun bevisst ventet til hun fylte 18 år før hun tok det endelige steget. Det var viktig for henne at beslutningen skulle oppfattes som gjennomtenkt, og ikke bare som et opprør mot foreldrene.

– Jeg valgte å vente til jeg ble 18, for at ingen skulle tro at det var et tenåringsopprør, forteller hun.

Hun understreker at interessen for kristendommen hadde vært til stede lenge før bruddet med familien.

For Aylin er det avgjørende at religion er et personlig valg. Hun reagerer på at hun selv ble født inn i en religiøs tilværelse der familien og menigheten bestemte hva hun skulle tro, og hvilke regler hun måtte følge.

Hun mener det er en grunnleggende forskjell mellom å velge troen selv og å bli påtvunget den gjennom oppveksten.

– Min religion handler om meg

I samtalen med Hansen gjør Aylin et poeng av at hun fortsatt ønsker å være religiøs, men på helt andre premisser enn tidligere.

Hun forteller at hennes kristne tro først og fremst er et forhold mellom henne selv og Gud. Den skal ikke gi henne rett til å bestemme hvordan andre mennesker lever.

Hun er særlig opptatt av at religion ikke skal brukes til å kontrollere barns liv og begrense deres muligheter til å ta selvstendige valg.

Dette er også bakgrunnen for at hun reagerer så sterkt på den religiøse oppdragelsen hun selv fikk. Hun mener foreldrene og det religiøse miljøet forsøkte å forme hele hennes identitet, og at det ikke fantes rom for å stille grunnleggende spørsmål.

Aylin ønsker å bryte med denne tradisjonen dersom hun selv får barn.

Hun forteller at hun gjerne vil kunne være religiøs og samtidig gi barna frihet til å velge annerledes enn henne selv. Det gjelder både spørsmål om tro, livsstil og forholdet til andre mennesker.

Den religiøse oppdragelsen sitter fortsatt i

Selv om Aylin har forlatt islam, forteller hun at oppveksten fortsatt preger henne.

I samtalen kommer hun inn på hvordan religiøse forestillinger og uttrykk kan bli så dypt innarbeidet at de ikke forsvinner selv om man ikke lenger tror på dem.

Hun beskriver blant annet hvordan gamle forestillinger om Gud og straff kan dukke opp som automatiske tanker. Enkelte religiøse uttrykk sitter også igjen som en del av språket og måten hun reagerer på.

Hun erkjenner at dette er noe hun sannsynligvis må leve med i lang tid.

Samtidig er hun opptatt av ikke å erstatte én form for religiøs ufrihet med en annen.

Hun vil ikke bli radikal, verken som kristen eller muslim, og mener det må være mulig å ha en religiøs tro uten å forsøke å påtvinge andre den.

Mener religionsfrihet også må gjelde barn

For Aylin handler religionsfrihet ikke bare om retten til å praktisere sin egen tro. Den må også innebære retten til å forlate en religion, stille spørsmål ved religiøse autoriteter og velge et annet liv enn foreldrene ønsker.

Hun mener norske myndigheter i altfor liten grad har tatt hensyn til denne siden av religionsfriheten, særlig når det gjelder barn som vokser opp i strengt religiøse miljøer.

I samtalen med Hansen kritiserer hun politikere som etter hennes mening er mer opptatt av å vise respekt for religiøse miljøer enn av å sikre barns rett til selvbestemmelse.

Hun mener det ikke er tilstrekkelig å snakke om trosfrihet dersom barn i praksis blir møtt med trusler, straff eller sosial utstøtelse når de ønsker å bryte med familiens religion.

Aylin forteller at hennes eget brudd har fått store konsekvenser. Hun har mistet kontakten med familien og lever fortsatt under beskyttelse fra norske myndigheter.

Likevel angrer hun ikke på valget.

Hun ønsker nå å bruke sin historie til å vise andre unge mennesker at det er mulig å velge sin egen vei, også når det innebærer et oppgjør med familien og religionen man er oppdratt i.

For Aylin er kristendommen blitt en del av det nye livet hun forsøker å bygge opp. Men den kanskje viktigste forskjellen fra oppveksten er at troen denne gangen er hennes eget valg.