Islam er ikke bare en religion, men en totalitær ideologi som underordner individet under religiøse autoriteter, mener Lily Bandehy. Den norsk-iranske forfatteren og samfunnsdebattanten sammenligner islam med fascismen, beskriver hijaben som en politisk uniform og avviser at religionen kan reformeres.
– Islam har mange fellestrekk med fascismen. Jeg vet ikke hvorfor ingen tør å si det. Islam er fascisme.
Lily Bandehy legger ikke fingrene imellom når hun diskuterer islam i en podkastsamtale med iNyheters Shurika Hansen (slippes torsdag kl 18).
Bandehy vokser opp som muslim i Iran, blir kommunist i ungdommen og støtter revolusjonen som styrter sjahen i 1979. Men erfaringene fra det islamske regimet og hennes senere studier av Koranen, hadithene og islamsk historie fører henne til et grunnleggende oppgjør med religionen.
I dag mener hun at islam ikke kan forenes med demokrati, likestilling og individuell frihet dersom religionens regler skal legges til grunn for hvordan samfunnet organiseres.
Hun avviser også at islam kan gjennomgå en reformasjon tilsvarende den kristendommen har gjennomgått i Europa.
– Individet betyr ingenting
Bandehy mener islams mest problematiske trekk er at religionen ikke anerkjenner individets selvstendige rett til å bestemme over sitt eget liv.
Hun beskriver et autoritært system der religiøse ledere og regler står over enkeltmenneskets ønsker, vurderinger og rettigheter.
– Det er systemet, ideologien og lederen som har rett. Det er han som skal tenke, han som skal bestemme, sier hun.
Hun trekker paralleller til fascismen og andre totalitære ideologier, der individets interesser underordnes et større politisk eller ideologisk prosjekt.
Et annet sentralt trekk er etter hennes oppfatning islams krav om å regulere hele samfunnslivet.
Religionen handler ikke bare om menneskets forhold til Gud, men også om hvordan kvinner skal kle seg, hvem mennesker kan gifte seg med, hvordan familier organiseres, hvilke rettigheter kvinner har, og hvordan politisk makt skal utøves.
Bandehy mener dette gjør det vanskelig å skille religionen fra politikken.
Hun viser til den islamske revolusjonen i Iran som et eksempel på hva som skjer når religiøse autoriteter får statsmakten.
– Republikk betyr folkets vilje og valg. Men i islam er lederen valgt av Gud. Han vet best, sier hun.
For Bandehy representerer dette en grunnleggende motsetning mellom folkesuverenitet og religiøst styre.
Fra frigjøringskamp til islamsk diktatur
Bandehy forteller at hun som ung kommunist betrakter islam som en mulig alliert i kampen mot sjahen.
Hun var fascinert av marxismens løfter om likestilling og sosial rettferdighet, og trodde religiøse og sosialistiske krefter kan samarbeide om å frigjøre Iran fra undertrykkelse.
Men hun erkjenner at hun den gangen vet lite om religionens lære.
– Jeg hadde ikke lest verken Koranen, hadithene eller islamsk historie, forteller hun.
Etter revolusjonen i 1979 innser hun raskt at det nye regimet ikke vil innføre den friheten hun og andre revolusjonære har håpet på.
Hun beskriver hvordan islamistiske grupper angrep kvinner som demonstrerte mot hijabpåbudet, og hvordan religiøse makthavere gradvis overtok kontrollen over samfunnet.
Erfaringene fikk henne til å revurdere forholdet mellom politiske ideologier og religion.
Hun mener islam har en særlig evne til å absorbere eller undertrykke andre samfunnssystemer dersom religionen får politisk makt.
Samtidig skiller hun mellom islam og kommunismen på ett vesentlig punkt: Kommunismen har i det minste et uttalt ideal om likestilling mellom kjønnene, mener hun.
Det samme kan ikke sies om islams tradisjonelle rettsregler, hevder Bandehy.
– Den lykkeligste muslimen har aldri lest Koranen
Et sentralt tema i samtalen er hvordan Bandehys egen lesning av Koranen har påvirket synet hennes på religionen.
Hun forteller at hun ble sjokkert over det hun oppfattet som religiøse bestemmelser om kvinners underordning, menns rettigheter i ekteskapet og ulik arverett.
– Den lykkeligste muslimen er den som aldri har lest Koranen, sier Shurika Hansen om sin egen erfaring.
– Min bestemor har aldri lest Koranen. Hun er en kjempelykkelig muslim, sier hun.
Bandehy og Hansen mener mange muslimer har et idealisert forhold til religionen fordi de ikke kjenner innholdet i de religiøse tekstene.
De viser blant annet til koranvers som omtaler kvinner og menns forhold til dem, og bestemmelser om arv og ekteskap.
Hansen forteller at hun selv reagerte sterkt da hun leste Koranen på koranskolen.
Særlig opplevde hun reglene om arv som urettferdige. Hun reagerte på at mannlige familiemedlemmer etter de tradisjonelle arvereglene kunne få større andeler enn kvinnelige arvinger.
Bandehy mener slike bestemmelser illustrerer hvorfor tradisjonell islamsk lov ikke kan forenes med moderne likestilling.
Kvinnen som kjønnsorgan
Deres kritikk retter seg også mot forestillingen om at kvinners kropp og seksualitet må kontrolleres for å beskytte menn mot fristelser.
Begge mener mye av den religiøse begrunnelsen for tildekking bygger på at kvinner blir behandlet som seksuelle objekter fremfor selvstendige mennesker.
– Kvinnen er et seksuelt objekt, sier hun om kvinnesynet hun mener kommer til uttrykk i islamsk lære, sier Bandehy
– Hijaben er en uniform for islamfascismen
Bandehy går særlig hardt ut mot den moderne hijaben, som hun mener ikke først og fremst må forstås som et uttrykk for personlig religiøs tro. Hun hevder at den bestemte hijabformen som dekker hår og hals, får sin politiske betydning gjennom ayatolla Khomeinis revolusjon i 1979.
Ifølge Bandehy trenger alle totalitære bevegelser symboler og uniformer som synliggjør tilhørighet og lojalitet.
Hun viser til nazismens uniformer og symbolbruk som en parallell.
– Hijaben er en uniform for islamfascismen, sier hun.
Bandehy understreker at muslimske kvinner historisk har brukt forskjellige former for hodeplagg, blant annet sjal, hatter, tsjador og andre tradisjonelle plagg.
Hennes argument er at den hijabformen hun særlig forbinder med politisk islam, blir brukt som et kjennetegn av Khomeinis kvinnelige tilhengere og senere spres til andre islamistiske bevegelser.
Hun peker blant annet på Hizbollah og andre militante religiøse grupper.
– Hvorfor bruker kvinner i disse gruppene den samme hijaben? spør hun.
Bandehy mener det er feil når norske politikere og feminister uten videre behandler denne hijabformen som et uttrykk for religionsfrihet.
Hun mener den også må vurderes som et politisk symbol.
Ulike former for muslimsk tildekking eksisterte imidlertid lenge før revolusjonen i 1979. Bandehys påstand om opphavet til den bestemte hijabformen hun beskriver, blir ikke dokumentert nærmere i samtalen.
– Islam kan ikke reformeres
Da Hansen spør om islam kan reformeres slik andre religioner har gjort, kommer svaret umiddelbart.
– Nei, det går ikke.
Hansen følger opp med å spørre om religionen heller ikke kan moderniseres.
Bandehy fastholder at islams grunnleggende religiøse og juridiske lære ikke lar seg forene med moderne demokratiske prinsipper.
Hun mener problemet er at reformer som likestilling, individuell frihet og retten til å velge bort religionen kommer i konflikt med tradisjonelle religiøse autoriteter og regler.
Etter hennes oppfatning kan ikke disse motsetningene løses uten at religionens makt over samfunnet svekkes. Men hun åpner for en annen mulighet: Islam kan overleve som en personlig tro, uten politisk makt.
Her trekker hun igjen frem barndommen i Iran.
Faren hennes var en dypt troende muslim. Han ba fem ganger daglig, fastet under ramadan og bidro til å bygge en moské.
Likevel opplevde hun at han respekterte hennes personlige frihet.
– Han blandet ikke religionen inn i mitt liv. Han lot meg være fri, sier hun.
Bandehy mener dette var mulig fordi Iran under sjahen hadde en sekulær statsmakt som begrenset de religiøse institusjonenes politiske innflytelse.
– Islam kan overleve som tro, slik det var under sjahen, sier hun.
Det er dermed ikke nødvendigvis den enkeltes personlige gudstro hun ønsker å bekjempe, men religionens krav om å bestemme hvordan andre mennesker skal leve.
Hun mener løsningen ligger i å begrense de religiøse institusjonenes makt, fremfor å forsøke å reformere selve den islamske læren.
– Bruk hodet ditt og bestem over ditt eget liv
Mot slutten av samtalen vender Bandehy tilbake til spørsmålet om personlig frihet. Hansen spør hvilket råd hun vil gi unge kvinner som vokser opp med islam og opplever negativ sosial kontroll.
Bandehy oppfordrer dem til å lese de religiøse tekstene selv, stille spørsmål og ikke godta at imamer eller familiemedlemmer skal ha det siste ordet i deres liv.
– Bruk hodet ditt. Frigjør deg fra de religiøse dogmene. Frigjør deg fra det du har lært fra imamen og moskeen, sier hun.
Hun understreker at unge kvinner må betrakte seg selv som likeverdige med brødrene og fedrene sine.
– Det er ditt liv. Det er ditt hår. Det er din kropp.
For Bandehy går det en direkte linje fra kampen hun selv opplevde i Iran til dagens diskusjoner om religiøs makt, likestilling og individuell frihet i Norge.
Hun mener den avgjørende utfordringen ikke er å finne en ny tolkning av islam, men å sikre at ingen religiøs lære kan overstyre individets grunnleggende rettigheter.