Dette er et essay.

Den teknologiske utviklingen og den vedvarende asylimmigrasjonen gjør at Oslo nærmest viser fram et nytt ansikt de par gangene i året jeg er i byen. Den endringen som slo meg mest i det siste besøket, for noen dager siden, er at man må bruke mobiltelefonen for å kjøpe billetter til kollektivtransporten i hovedstaden.

«Du må laste ned en app fra Ruter,» fortalte en hyggelig kvinne meg der jeg stod nærmest hjelpeløs på Nationaltheatret t-banestasjon. Og det sa hun til en kar som knapt vet hva en app er for noe og som langt mindre vet hvordan man finner appen til Ruter på mobiltelefonen. 

Den tidligere billettluka i inngangen til stasjonen var borte og erstattet av en grå umælende vegg. 

– Men Narvesen på andre siden av Stortingsgata selger billetter, sa min kvinnelige redningsmann.

– En engangsbillett, sa jeg til karen bak Narvesen-disken. 

– Det skal vel være en honnør, sa han på en hyggelig måte. 

 – Ja, du ser det, svarte jeg og skjønte at å lyge på alderen ikke lenger er noen mulighet.

Han så ut til å stamme fra Midtøsten, et sted der mange av asylimmigrantene kommer fra. Det ser ut til at han og hans flokk har tatt over betjeningen i Narvesen-kioskene i Oslo sentrum, og det er vel der Narvesen fremdeles finnes. Han var en av flere vennlige og hyggelige Narvesen-ekspeditører jeg skulle komme i kontakt med i dagene framover på jakt etter t-banebilletter for å unngå Ruter-appen på denne hersens smart-telefonen som jeg måtte kjøpe etter at telefonselskapet mitt la om til 5G-nettet.

Dagens bruk av smart-telefon går fullstendig ut over min forstand, en forstand som jeg egentlig har trodd var grei nok. Men jeg lurer stadig på hva folk ser på når de sitter der med nesa helt nede i det som må være en forlokkende mobilskjerm og blar opp og ned, eller scroller som det heter på ”nynorsk”. I bygatene, på tog og buss, på trikk og t-bane og i flyene sitter folk som hypnotisert med stivt blikk på mobilskjermen. Hva i helsikes er det de ser på? Og det er ikke bare ungdommer som lider av denne mobile forførelsen. Også pensjonister er like oppslukt av denne visuelle epidemien som hjemsøker landet.

Det verste utslaget av ”galskapen” opplevde jeg forrige sommer på en tur med bil sørover langs fylkesveien i hjemkommunen der to jenter kom vandrende på veien med blikket stivt festet på mobilen. På hurtigbåten mellom Måløy og Bergen, for et par år siden, ble jeg sittende ved siden av ei jente i 17-19-årsalderen som satt der fordypet i mobilen, time etter time. Etter et par-tre timer sa jeg: Unnskyld, kan jeg spørre deg om noe? Jo, det kunne jeg.

– Hva er det du ser på mobilen din? Kva eg ser på, svarde ho, tydeleg i stor undring over spørsmålet. 

– Ja, kva ser du på, sa eg.

 – Eg ser på Instagram, Tik tok, Snapchat, Facebook, på meldinger frå vener og på nettsidene til avisene, svarde ho. Facebook visste eg om, så den var eg kjend med saman med nettsidene til aviser som VG osv. Resten var berre navn for meg, so eg sa berre: -Ja vel, og so var den samtalen slutt. 

Nå er historiene om mobiltelefonen, som jeg har gjengitt foran, bare blåbær i forhold til det mobiltelefoniske utenforskapet mitt har skapt av problemer tidligere. På en av mine Oslo-reiser i fjor høst ble Widerøe-flyet mitt til Trondheim halvannen time forsinket (slett ikke uvanlig hos Widerøe), noe som betydde at SAS-flyet mitt videre til Oslo var gått da jeg landet på Værnes. Det var en time til neste SAS-fly til Oslo skulle gå. Jeg så meg derfor rundt om det var noe SAS-kontor i flyterminalen der jeg kunne får endret billetten til den kommende flyavgangen. Men, nei, SAS har ikke lenger billettkontor eller annen betjening på Værnes, var den opplysningen jeg fikk. 

Da ombordstigningen til Oslo-flyet begynte, spurte jeg folkene i billettkontrollen om det ikke var mulig å få bli med flyet dersom det var ledig plass om bord. Jeg hadde jo tross alt billett selv om den gjaldt for at SAS-fly som allerede var gått. Nei, det var ikke mulig, og billettendringer var ikke noe de hadde med å gjøre. 

– Dere er jo ansatt i SAS og kan dere ikke ringe SAS sitt billettkontor og spørre om det går. Men folkene var ikke ansatt i SAS. De var ansatt i et selskap som ikke er tilknyttet SAS, de skulle bare sjekke billettene til passasjerene og sluse dem om bord i flyet. Skulle jeg få ny billett, måte jeg selv ringe og kjøpe billett med mobiltelefonen min. 

Jeg fikk likevel et SAS-telefonnummer og ringte og fikk beskjed om at jeg var nummer 20-30 i køen, men holdt linja til jeg langt om lenge fikk en stemme på ”tråden”, som kunne fortelle meg at jeg måtte kjøpe en ny billett med mobilen. Men det kunne forresten være det samme, for akkurat da var ombordstigningen til flyet ferdig og passasjerutgangen ble stengt.  

Tja, hva gjør man i en slik situasjon? Å kjøpe ny flybillett var ikke mulig, verken via mobilen eller på flyplassen. Billettkontorene på flyplassene i Norge er lagt ned, med unntak av Gardermoen ved Oslo, har jeg fått høre i ettertid. Den eneste løsningen på logistikkproblemet mitt var å ta flybussen til Trondheim sentrum og gå på nattoget til Oslo, og det var også det jeg gjorde.

Jeg tenkte at jeg burde ha lært meg å operere i smart-telefonens magiske verden fordi noen måneder før hadde jeg vært i en lignende situasjon da avgangen med et Widerøe-flyet fra hjemstedet mitt til Trondheim ble innstilt. Men Widerøe, med fly som heller unntaksvis er i rute og går som planlagt, stilte da med busstransport til flyplassen i nabokommunen og fly derfra til Trondheim og Værnes. Resultatet var at Norwegian-flyet mitt var gått for mange timer siden da jeg landet på Værnes.

Ei vennlig dame i bagasje-innsjekkingen i flyterminalen sa at det ikke var mulig å kjøpe billett på flyplassen, og at jeg måtte få ordnet billettkjøpet med mobiltelefonen, noe jeg ikke visste hvordan jeg skulle få til. Hun anbefalte meg å ringe Norwegian og spørre der hva jeg kunne gjøre. Den personen jeg traff på telefonen, snakket bare engelsk. På spørsmål fra meg om det var mulig å snakke med en norsktalende person, fikk jeg til svar at jeg da måtte ringe SAS (sic).

 Jeg var i ferd med å gi opp, men gikk likevel bort til den vennlige dama i bagasje-innsjekkingen. Hun sa at det var en måte å løse problemet på. Jeg kunne ringe til en bekjent og få denne personen til å kjøpe en billett i mitt navn via mobiltelefon. For hvis det ble kjøpt en slik billett, kunne hun registrere det på skjermen sin og skrive ut billetten til meg. Og som sagt så gjort, jeg ringte til en bekjent av meg som kjøpte en billett med sin mobiltelefon. Dama i innsjekkingen kunne da slå fast at det var kjøpt en flybillett til meg, og jeg kunne gå gjennom passasjerkontrollen, lettet og glad over å slippe og ta toget til Oslo. 

Disse utrivelige erfaringene mine har fått meg til å innse at vi lever betingelsesløst i mobiltelefonens rike. Man er simpelthen nødt til å beherske dette redskapet for å komme seg rundt i verden, enten lokalt, nasjonalt eller internasjonalt. Men jeg ønsker fremdeles denne tingesten til et visst sted fordi uviljen mot den har bitt seg så fast. Jeg vil ikke ha dette instrumentet som med sine hundrevis av funksjoner forvirrer i stedet for bringe klarhet og orden, med sine alskens meldinger og funksjoner som dukker opp på mobilskjermen bare man skal ringe eller sende en sms. 

Folk ser alt mulig på mobilen sin. De ser filmer, de er inne på et drøss med nettsteder, leser korte tekster og ser på bilder som scrolles opp og ned i et rasende tempo, og i USA er KI-roboter blitt mange barns beste venn. Ja, det er ikke måte på hva man kan bruke mobilen til. Den får barn til å sitte inne i stua med mobilen i stedet for å være ute og leke med andre barn. Mobiltelefonen har skapt en egen virtuelle verden der man er fritatt for den virkelige verdens mange friksjoner og problemer, og da er valget nokså selvsagt for dagens tilhengere av lettvinte løsninger.   

Mobiltelefonen har gjort at man ikke lenger ser folk lese aviser eller bøker på de kollektive transportmidlene. På en av mine t-baneturer i Oslo denne gangen, blir jeg sittende overfor ei kvinne som leser ei bok. I et forsøk på være vittig, spør jeg henne om hun ikke er redd for å bli arrestert? Hun ser forundret på meg, og jeg sier: 

 – Ja, arrestert som en mistenkelig person, og peker på boka hennes. Hun leser uanfektet videre og orker ikke å svare det hun kanskje mener er en mer eller mindre sinnsforvirret person, noe som det ikke skal så mye til å mene i dagens politisk korrekte, norske samfunn.    

Det er foretatt mange undersøkelser og analyser som viser de uheldige, og mange mener, de farlige sidene ved mobilbruken. Og myndighetene i flere land er i ferd med å innføre bestemmelser som skal begrense barns bruk denne elektroniske dingsen som skaper avhengighet på linje med narkotiske stoffer. Hadde det vært skikkelig tak i politikerne, ville da ha forbudt smart-telefonene og pålagt folk å bruke den gamle Nokia-typen med et par-tre funksjoner, noe mer trengs ikke.

Men det er ikke mulig fordi det er for mange og sterke økonomiske interesser knyttet til smart-telefonen til at den kan vrakes. Tenk på hva Oslo Sporveier  sparer på å la folk kjøpe billetter på mobilen? Ansatte som skulle ha solgt billetter og fått lønn for det, er overflødige. Likeledes, alle billettautomatene -bare å installere og vedlikeholde slike automater, enten det nå er på holdeplassene, på trikkene, bussene eller t-bane-togene, koster penger, og trengs ikke lenger. Flyselskapene avvikler sine billettkontorer og lar mobiltelefonene overta  jobbene. Samtidig som telefonene fjerner kostnader for transportselskapene, må jo også være noen på forbrukersiden som tjener penger på alle denne trafikken på mobiltelefonene. Hvem er de og hvordan genereres fortjenesten på tilbudssiden av mobiltjenestene? Finnes det økonomer som har sett på hvordan mobilbruk skaper profitt utenom det som telefonselskapene tjener på bruken? 

Dette er tanker som streifer meg der jeg sitter på Frognerseter-banen på vei til og fra Oslo sentrum de neste dagene. Og jeg legger merke til en annen forandring, nemlig alle de med fjernkulturell bakgrunn som stiger på og av på denne kanskje norskeste t-banestrekningen i Oslo. Men, slik som alle de andre, sitter også disse passasjerene med nesen i mobilene sine mens de blar seg opp og ned på mobilskjermene sine.

Og ser man på klærne de har på seg, ligner de på kledebonen til tradisjonelle passasjerer på denne linjen, som ser ut som om de har vært eller skal på søndagstur. Ut fra slike observasjoner ser det ut som om det multikulturelle idealet til Jonas Gahr Støre og Erna Solberg og resten av stortingsflokken har slått feil, og at det er assimileringslinja som har vunnet fram også på Vestkanten i Oslo. Gahr Støres drøm om det multikulturelle og globale ”nye vi” i Norge ser ut til å være forpurret av at de fjernkulturelle innvandrerne på Oslo vest har adoptert hverdagsmoten i denne delen av byen, der folk ser ut som om de skal eller har vært på tur i Nordmarka.