Tidligere stortingsrepresentant Jan Bøhler mener politiet i altfor liten grad etterforsker foreldre som kan være involvert i barnas kriminalitet.
Han forteller om en far som ifølge rettsdokumenter kjørte sønnen til et alvorlig voldsoppdrag, og om familier som oppbevarer penger og verdier fra kriminell virksomhet. I en podkastsamtale med Shurika Hansen hevder han at foreldrene i enkelte kriminelle miljøer nærmest får fripass.
– Det er nesten et fripass som de da får, sier Jan Bøhler.
Den tidligere Ap- og Sp-politikeren har gjennom flere tiår fulgt utviklingen i kriminelle ungdomsmiljøer i Oslo. Nå er han ute med boken «Ingen unnskyldninger» der han deler Jan erfaringer fra et liv med trening, politikk og motstand.
Artikkelen fortsetter.
I podkasten med Shurika Hansen forteller Bøhler at han mener politiet overser et avgjørende spørsmål når de forsøker å bekjempe ungdomskriminaliteten: Hvilken rolle spiller foreldrene?
Bøhler hevder at det finnes en rekke eksempler på at familiemedlemmer ikke bare kjenner til barnas kriminalitet, men også bidrar til den gjennom å oppbevare penger, narkotika og våpen, eller ved å legge praktisk til rette for lovbrudd.
Han mener politiet er for lite opptatt av å undersøke slik mulig medvirkning.
Far kjørte sønnen til et alvorlig voldsoppdrag
Bøhler trekker frem en konkret straffesak som han forteller at han har fulgt gjennom rettsdokumentene.
Saken gjaldt en ung mann som hadde vært involvert i omfattende kriminalitet siden tidlig i tenårene. Ifølge Bøhler fremgikk det av saken at faren kjørte sønnen og en kamerat til stedet der et alvorlig voldslovbrudd senere ble begått.
De to ungdommene skal ha vært utstyrt med finlandshetter, kniv og skytevåpen. Sønnen ble senere dømt for alvorlig vold, forteller Bøhler, som mener farens rolle burde vært undersøkt nærmere.
Han sier faren også hentet ungdommene etter hendelsen. Bøhler reagerer på at det etter det han kjenner til, ikke ble noen straffesak mot faren for medvirkning.
Han viser til at norsk lov allerede gir mulighet til å straffeforfølge personer som hjelper andre med å begå kriminalitet.
Etter straffeloven § 15 kan også den som medvirker til et lovbrudd, straffes. Det kreves imidlertid at vilkårene for straffansvar er oppfylt, blant annet at vedkommende har utvist nødvendig skyld.
Bøhler mener problemet er at politiet altfor sjelden undersøker om foreldrene faktisk kan holdes ansvarlige.
– Politiet tar den raskeste veien til en dom, hevder han.
Opplysningene om den konkrete straffesaken er gjengitt slik Bøhler beskriver dem i podkasten.
Viser til dom mot foreldre i B-gjengmiljøet
Bøhler forteller også om en sak knyttet til den såkalte B-gjengen på Furuset i Oslo, der han mener foreldrenes rolle faktisk ble etterforsket.
Ifølge Bøhler fant politiet store verdier i form av merkeklær og kontanter hjemme hos foreldrene til en sentral person i gjengmiljøet.
Han forteller at minst én av foreldrene ble dømt i forbindelse med hvitvasking av kriminelt utbytte.
Bøhler trekker frem saken fordi han mener lignende undersøkelser burde gjennomføres langt oftere.
Han viser også til at foreldre etter straffeprosessloven § 122 som hovedregel er fritatt fra plikten til å vitne mot sine barn.
Men denne bestemmelsen innebærer ikke at foreldrene selv er fritatt fra straffansvar dersom de medvirker til kriminalitet.
Bøhler mener politiet må være mer villig til å undersøke hva som skjer med penger og verdigjenstander som unge kriminelle bringer hjem.
Shurika Hansen: Foreldre belønnet barnas tyverier
Programleder Shurika Hansen deler Bøhlers bekymring. Hun forteller om egne erfaringer fra oppveksten i Skien, der hun mener hun så hvordan kriminalitet i enkelte familier ble akseptert og til dels oppmuntret av foreldrene.
Hun beskriver blant annet en familie der barna skal ha stjålet sykler som ble samlet i hagen.
Ifølge Hansen kunne syklene bli malt eller sprayet for at de ikke skulle gjenkjennes.
Hun forteller også om ungdommer som skaffet seg mobiltelefoner, klær og andre verdigjenstander gjennom kriminalitet, og om foreldre som hun mener ikke reagerte på dette.
Hansen mener det er naivt å gå ut fra at foreldre alltid forsøker å hindre barna sine i å begå lovbrudd.
– De er hjemme og samler inn det barnet kommer med, sier hun om enkelte av familiene hun beskriver.
Hun mener noen foreldre kan ha en direkte økonomisk interesse i at barna skaffer penger og verdifulle gjenstander.
Bøhler sier han kjenner igjen problemstillingen fra sine erfaringer med kriminelle miljøer i Oslo.
Han viser blant annet til at voksne familiemedlemmer har møtt opp i rettssaker mot personer fra gjengmiljøene, og til opplysninger han har fått fra tidligere gjengkriminelle om familier som mottar penger fra narkotikahandel og annen kriminalitet.
Mener kriminelle nettverk går i arv
Bøhler hevder også at mange av dem som var involvert i gjengkriminalitet på 1980- og 1990-tallet, aldri egentlig har sluttet med kriminalitet.
De har i stedet gått over til andre roller.
– Det er veldig få som har kommet ut av gjenkriminaliteten, sier han om gjengangerne han har fulgt gjennom årene.
Ifølge Bøhler er flere tidligere gjengmedlemmer nå involvert i organisert kriminalitet som bakmenn, blant annet innen narkotikahandel, torpedovirksomhet, svindel og hvitvasking.
Han viser til historien om A-gjengen, B-gjengen og Young Bloods i Oslo, og mener yngre kriminelle miljøer delvis har overtatt den synlige kriminaliteten på gaten, mens eldre personer opererer i bakgrunnen.
– De er bakmenn, de holder på på en annen måte, sier Bøhler.
Han hevder dette bidrar til at kriminelle nettverk kan videreføres fra én generasjon til den neste, og at enkelte familier etter hvert får en sentral plass i miljøene.
Etterlyser undersøkelser av pengestrømmene
Hansen mener også at norske myndigheter undervurderer hvordan familiemedlemmer kan brukes til å flytte og skjule penger fra kriminalitet.
Hun viser til opplysninger hun sier hun kjenner fra miljøer i Skien, og beskriver hvordan penger kan overføres via kontoene til slektninger.
Hansen trekker frem et eksempel der 100.000 kroner kan overføres gjennom en tante som beholder 10.000 kroner som betaling for å bidra til å skjule pengenes opprinnelse.
Hun understreker at dette etter hennes oppfatning ikke bare handler om det uformelle pengeoverføringssystemet hawala, men også om bruk av vanlige bankkontoer.
Hansen forteller at hun tidligere har holdt foredrag for politiet og stilt spørsmål ved om etterforskerne i tilstrekkelig grad undersøker foreldrenes økonomi.
Bøhler mener spørsmålene hennes er viktige, og etterlyser mer systematisk etterforskning av mulig medvirkning og hvitvasking i familier rundt unge gjengkriminelle.
Ikke alle foreldre har kontroll over barna
Bøhler understreker samtidig at det finnes foreldre som har store problemer med å kontrollere ungdommene sine.
Han viser blant annet til enslige mødre med store barneflokker, der eldre gutter kan ha utviklet en kriminell livsstil og ikke lenger lar seg styre av moren.
Han erkjenner at han ikke vet hva som foregår internt i alle disse familiene, eller hvor mye foreldrene kjenner til av kriminaliteten.
Hansen mener likevel at en vanskelig familiesituasjon ikke uten videre kan brukes som unnskyldning for å overse barnas lovbrudd.
Hun viser til at foreldre normalt vil reagere dersom barna plutselig kommer hjem med dyre klær, mobiltelefoner og andre gjenstander familien ikke har råd til.
Bøhler mener betydningen av foreldrenes påvirkning på barna er undervurdert i diskusjonen om ungdomskriminalitet.
Han etterlyser ikke bare tydeligere reaksjoner mot unge lovbrytere, men også en langt mer systematisk undersøkelse av om voksne rundt dem bidrar til å opprettholde kriminaliteten.
For Bøhler er dette nødvendig dersom samfunnet skal klare å bryte mønsteret der nye generasjoner rekrutteres inn i de samme kriminelle miljøene.