Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kravene om erstatning for historisk slaveri fikk ny aktualitet under kong Charles IIIs besøk til Karibia i slutten av oktober og begynnelsen av november. Både politiske ledere og aktivister i regionen krevde en formell britisk unnskyldning og økonomisk kompensasjon for slavehandelen.
Under Commonwealth-toppmøtet i Antigua og Barbuda uttrykte kong Charles dyp personlig sorg over slaveriets grusomheter, men uten å beklage formelt eller love erstatning. Storbritannias statsminister Andy Burnham åpnet for en offisiell unnskyldning, men avviste økonomisk erstatning. Likevel gikk britene med på å innlede en formell dialog om slavehandelens historiske skadevirkninger. Dette ble nedfelt i toppmøtets slutterklæring 5. november, som også uttrykkelig viser til FNs resolusjon om slaveriet fra mars i år.
Man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man ikke drømmer når man hører folk i fullt alvor mene at det er riktig å kreve erstatning for slavehandel som fant sted for 175-500 år siden. Det er helt meningsløst at folk som aldri har eid en slave skal betale en erstatning til folk som aldri har vært slaver, det er nå det første. Dernest, det hele er så historieløst at det henger overhodet ikke på greip!
Dersom man begir seg ut på erstatninger for historiske overgrep, hvor skal det da ende?
Hva med inkvisisjonen? Der er det faktisk mulig å identifisere et stort antall overgripere og ofre og deres forbindelser til mennesker som lever blant oss i dag. Hva med vikingenes tokt rundt i Europa? Hva med Storbritannias blokade av Norge under Napoleonskrigene som tvang Terje Vigen ut i robåten for å hente mat i Danmark? Skal vi forlange erstatning for overgrep mot sivilbefolkningen?
Dette kravet om erstatning er politisk motivert og støtter seg på et historieløst føleri. Det fremstår som et ensidig utfall mot den del av den transatlantiske slavehandel som gikk til Nord-Amerika. Det var faktisk den minste delen av den transatlantiske slavehandel, den største delen gikk til Brasil og andre land syd for USA.
Og den transatlantiske slavehandel var mindre i omfang og av langt kortere varighet enn f.eks. den ottomanske slavehandel i Vest-Europa, Middelhavet og Øst-Europa nord for Svartehavet. Det ble hentet flere hundre slaver på Island i 1627, de havnet i Nord-Afrika og Tyrkia. Rent logisk kan man da se for seg at Island nå fremmer krav om erstatning til Tyrkia, arvtakeren av det ottomanske riket. Men det er neppe det forslagsstillerne har forestilt seg. (Sally Magnusson har skrevet en lesverdig roman om hendelsen i 1627: The Sealwoman´s Gift. 1% av Islands befolkning ble bortført, 1% av de bortførte ble løskjøpt og kom hjem over flere år).
Den transatlantiske slavehandel fremstilles som et spesielt og ondt påfunn av hvite mennesker for relativt kort tid siden. Men slaveri har vært en global sosial institusjon i flere tusen år, den er nedfelt i lovgivningen i Mesopotamia, i antikkens Hellas, i Romerriket, på andre kontinenter og til alle tider. Og har en stor plass i islamsk rettspraksis. Det som var unikt for den moderne hvite mann, først i Storbritannia, dernest i USA, var at det var de som fikk satt en stopper for uvesenet! USA satte strek i desember 1865, etter en blodig borgerkrig hvor slaveriet og dets opphør stod sentralt. Storbritannia stoppet slavehandelen allerede i 1807, og satte endelig strek for slaveriet i 1833. Det ottomanske imperiet fortsatte til 1889. Mauretania opphevet formelt slaveriet i 1981 – for bare 45 år siden – men ser gjennom fingrene med praksisen.
Britene måtte sette makt bak kravet om opphør av slavehandelen. Afrikanske konger i vest-Afrika ville ikke gi slipp på praksisen hvor afrikanere jaktet afrikanere for å selge dem videre, til arabere som tok dem østover og til hvite slavehandlere på kysten som fraktet dem over Atlanterhavet. Tradisjonelt ble mannlige slaver til muslimske land kastrert, denne praksis var helt ukjent i den transatlantiske slavehandelen. Dette forklarer fraværet av store svarte befolkningsgrupper i det som i dag er arabiske land.
Og slaveriet lever i beste velgående i 2026. Dette synes å være uinteressant for dem som engasjerer seg i spørsmålet om erstatning for historisk urett, og dette viser en total mangel på empati med dem som faktisk lider I DAG. Dette avslører at det dreier seg om politisk teater. Og FN viser nok en gang at organisasjonen legger seg i selen for å gjøre seg irrelevant, også her. I mars i år vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som omtalte den transatlantiske slavehandel som intet mindre enn «den største forbrytelsen mot menneskeheten i den dokumenterte historie». 123 land stemte for, 3 land stemte mot (USA, Argentina og Israel), 52 land avstod, heriblant Norge. Og 15 land stemte ikke.
Hvorfor tar ikke FN opp dagens slavehandel?
Walk Free Foundation i samarbeid med ILO og IOM har publisert «2022 Global estimates of modern slavery«. 50 millioner (2021) faller inn under definisjonen av moderne slaver, opp med 10 millioner fra 2016. Det store flertallet av kvinner og jenter er seksuelle slaver. En ung yezidi kvinne klarte forøvrig å rømme fra fangenskap i Gaza under krigen.
I 2017 hadde CNN en sjokkerende reportasje fra et åpent slavemarked i Libya. Det utløste ingen demonstrasjoner noe sted. Hvor var kvinneorganisasjonene? Og ikke minst, hvor var FN?Kan det ha noe å gjøre med at muslimsk slavehandel har funnet sted uavbrutt i over 1300 år og at det faktisk ikke er over ennå? Libya er en ting, Saudi-Arabia, Qatar, Mauretania m.fl. reiser også noen spørsmål.
Erstatning for historiske overgrep mangfoldige generasjoner tilbake er intet mindre enn selektivt woke tøv, og det er viktig å slå det fast samtidig som det politiske spillet bak det hele må eksponeres. Det som faktisk bør fremheves er at det var Storbritannia og USA som brakte denne forferdelige praksis til opphør. Og for USAs vedkommende til en høy pris i form av en blodig og langvarig borgerkrig.
I stedet for å rive ned noen statuer med et høyst indirekte forhold til slavehandelen, nærmest i ørska, kanskje man burde sette opp noen nye og markere at verden faktisk tok et par skritt fremover da den hvite mann tok et oppgjør med slaveriet som sosial institusjon etter flere tusen års praksis? Og hvorfor skal det landet som faktisk tok initiativet til å avskaffe all slavehandel, Storbritannia, tvinges til å si unnskyld for sin rolle i slavehandelen? Her er det ikke moralsk indignasjon som er drivkraften, dette er politikk, og kravet om både unnskyldninger og erstatning bør avvises tvert. Økt innsats mot trafficking og moderne slavehold derimot bør vi alle kunne enes om.
Eller kanskje ikke?