Fra politiske motstandere til meningsfeller: Carl I. Hagen og Jan Bøhler tar et oppgjør med norsk politikk

Avatar photo
Benjamin Bringsås
Journalist
Publisert 21. november 2026 | 09:30

Carl I. Hagen bygget opp Fremskrittspartiet, mens Jan Bøhler kjempet for Arbeiderpartiet fra Oslo øst. I flere tiår tilhørte de hver sin side av norsk politikk. Nå finner de to politiske veteranene betydelig felles grunn i spørsmål om innvandring, ytringsfrihet og politisk kultur. Bøhler mener det var en stor feil at Arbeiderpartiet i så mange år forsøkte å isolere Hagen og Frp.

– Det har vært en stor feil for Norge å prøve å unngå den diskusjonen i så mange år, sier Bøhler om Arbeiderpartiets manglende vilje til å diskutere og samarbeide med Fremskrittspartiet.

De to veteranene møttes til en samtale med Helge Lurås i iNyheters podkast. Gjennom nærmere to timer ser de tilbake på et halvt århundre med norsk politikk.

Bøhler har nylig gitt ut boken, Ingen unnskyldninger – et liv med trening, politikk og motstand, der han tar oppgjør med det han mener er flere tiår med politisk unnfallenhet.

Det blir en samtale om politiske motsetninger, maktkamper og personlige erfaringer. Men vel så mye handler den om hvor mye de to har til felles, til tross for at de tilbrakte store deler av sine politiske liv på hver sin side av den tradisjonelle høyre–venstre-aksen.

To forskjellige veier inn i politikken

Hagen forteller at Fremskrittspartiet helt fra starten appellerte til vanlige arbeidsfolk, snarere enn den velstående delen av befolkningen som gjerne ble forbundet med høyresiden.

– Vi appellerte til vanlige, helt vanlige arbeidsfolk i alle kategorier. Og det var også fordi vi hadde klar tale. Altså, vi kalte en spade for en spade, etter Anders Lange som startet partiet.

Han forteller at hans egen politiske utvikling i stor grad var preget av tilfeldigheter og miljø. Under studiene i England på slutten av 1960-tallet ble han politisk aktiv på borgerlig side, i en studentbevegelse der venstresiden dominerte.

– Jeg har jo sagt det et par ganger: Hadde jeg vokst opp i Oslo øst, så hadde jeg vært en glødende sosialist. Det er jeg helt overbevist om.

Bøhler vokste derimot opp på Kalbakken i Groruddalen, i det han beskriver som sosialdemokratiets storhetstid. Foreldrene var opptatt av at barna skulle få bedre utdanning og flere muligheter enn de selv hadde hatt.

Som ungdom engasjerte han seg i demonstrasjoner mot Vietnamkrigen og andre saker som preget 1968-generasjonen. Men han kom etter hvert i konflikt med den autoritære delen av ml-bevegelsen og tok offentlig oppgjør med den.

I 1984 meldte han seg inn i Arbeiderpartiet. Da hadde han blant annet arbeidet med ungdom og rusavhengige, erfaringer som skulle prege hans politiske engasjement.

Til tross for de forskjellige utgangspunktene mener Lurås at de to har noe grunnleggende til felles: Begge har vært politiske opprørere, Hagen utenfra og Bøhler innenfra.

– Vi burde ha forsvart Hagen

På 1980- og 1990-tallet var Carl I. Hagen en av de mest omstridte politikerne i Norge. Hans uttalelser om innvandring utløste kraftige reaksjoner, ikke minst fra AUF og andre miljøer på venstresiden.

Hagen forteller om demonstranter som vendte ryggen til ham når han holdt taler, og om mer militante aktivister som kastet egg, tomater, steiner og flasker.

Han mener imidlertid at motstanden også hjalp Fremskrittspartiet.

– Blitzerne var mine nyttige idioter, som skaffet meg masse god PR, sier Hagen.

Bøhler forteller at han allerede den gangen mislikte måten Hagen ble behandlet på. Selv om han var politisk uenig med Frp-lederen, mener han at reaksjonene fra Arbeiderpartiet og det øvrige politiske miljøet var altfor svake.

– Vi burde vært mye sterkere på det, sier han, og viser til behovet for å forsvare ytringsfriheten også for politiske motstandere.

Bøhler mener at angrepene mot Hagen faktisk styrket Frp, fordi mange vanlige velgere reagerte negativt på demonstrantenes opptreden.

Hagen trekker paralleller til dagens debatt om hatefulle ytringer. Han er kritisk til at enkelte former for politisk uenighet etter hans mening blir stemplet som hat, og advarer mot å gjøre terskelen for straffbare ytringer for lav.

Snillismedebatten som splittet Ap

Et viktig vendepunkt i Bøhlers politiske liv kom i 1991, da han arbeidet tett med daværende byrådsleder i Oslo, Rune Gerhardsen.

Sammen tok de initiativ til den såkalte snillismedebatten. Den handlet blant annet om krav til sosialhjelpsmottakere, ungdomskriminalitet, integrering og betydningen av at innvandrere lærte norsk.

Bøhler beskriver hvordan de møtte kraftig motstand i eget parti, også fra sentrale Ap-politikere.

– Vi var alene i verden, sier han om hvordan det opplevdes å stå i stormen.

Han forteller at Gerhardsen likevel trivdes med oppmerksomheten. Når Bøhler kom inn på kontoret med nye negative oppslag og angrep fra partifeller, reagerte Gerhardsen med å se mulighetene som lå i debatten.

Hagen gir på sin side uttrykk for stor respekt for Rune Gerhardsen. Han forteller at de hadde et utmerket personlig forhold og kunne samarbeide godt, selv om de representerte konkurrerende partier.

Bøhler bekrefter at Gerhardsen hadde en langt mer pragmatisk holdning til Frp enn mange andre i Arbeiderpartiet.

Hagen mener at Arbeiderpartiet hadde to tydelige fløyer: Én som var villig til å samarbeide med Frp i enkeltsaker, og én som helst ville behandle partiet som politisk spedalsk.

Han legger mye av ansvaret for motstanden mot Frp på den sterke toppstyringen i Arbeiderpartiet, og mener særlig Gro Harlem Brundtland bidro til å legge lokk på den interne innvandringsdebatten.

Ville ha samarbeid mellom Ap og Frp

Et av de mer overraskende historiske tilbakeblikkene kommer når Hagen forteller om en samtale han hadde med en sentral Ap-politiker rundt årtusenskiftet.

– Det blir ikke orden på veldig mange ting i Norge før Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet lærer seg å samarbeide, forteller Hagen at han sa.

Han begrunner det med at partiene har flere viktige berøringspunkter. Mens Frp etter hans syn har lagt vekt på effektivitet, konkurranse og verdiskaping, har Arbeiderpartiet hatt en sterk tradisjon for å sikre velferd og omsorg for de svakeste.

Bøhler bekrefter at avstanden mellom partiene ofte var langt mindre i praktisk politisk arbeid enn den fremstod i den offentlige debatten.

Da han kom inn på Stortinget i 2005, opplevde han gjennom komitéarbeidet at det ofte var lettere å samarbeide med representanter fra Frp enn med SV, som Arbeiderpartiet satt i regjering sammen med.

Han trekker blant andre frem Per Sandberg og Anders Anundsen som politikere han hadde god personlig kontakt og et konstruktivt samarbeid med.

Bøhler mener at den tradisjonelle høyre–venstre-aksen i mange tilfeller er blitt en hindring for politisk nytenkning.

Han reagerer også på den omfattende bruken av merkelapper som «høyrepopulist» og «ytre høyre», som han mener ofte bidrar til å stemple politiske motstandere fremfor å skape forståelse for hva de faktisk mener.

Kritiserer den nye politiske klassen

Et annet tema hvor de to finner hverandre, er kritikken av profesjonaliseringen av norsk politikk.

Bøhler mener Arbeiderpartiet gradvis har endret karakter. Tidligere kom mange av partiets sentrale representanter fra fagbevegelsen og det ordinære arbeidslivet. Nå mener han at stadig flere rekrutteres gjennom AUF og et omfattende system av rådgiverstillinger og politiske verv.

Han beskriver en karrierevei der unge mennesker går fra ungdomspartiene til betalte stillinger i partiapparatet, videre til folkevalgte verv og regjeringsposisjoner, og deretter til direktoratstillinger, styreverv og internasjonale organisasjoner.

Hagen deler bekymringen.

Han advarer mot en utvikling der politiske partier blir karriereplattformer for unge akademikere som er mer opptatt av hvilke muligheter et partimedlemskap kan gi, enn av hvilke politiske standpunkter de faktisk tror på.

– Det er livsfarlig hvis du bare får politikere som har lært politikken i det øyeblikket de har fått jobben, sier Hagen.

Han understreker at også Fremskrittspartiet kan rammes av denne utviklingen.

Begge etterlyser flere politikere med praktisk erfaring fra arbeidslivet og mindre avhengighet av de etablerte politiske nettverkene.

– Før spurte vi hva som var best for landet

Hagen mener at selve tenkemåten i norsk politikk har endret seg vesentlig siden han kom inn på Stortinget i 1974.

Han husker en tid da politikere fra forskjellige partier i større grad tok utgangspunkt i hvilke løsninger som var best for Norge.

Nå opplever han at partiene i større grad spør seg hva de bør mene for å styrke oppslutningen på neste meningsmåling.

– Ikke hva er best for landet, men hva er best for partiet, sier han.

Hagen understreker at han selv har vært med på denne utviklingen, og at kritikken også rammer hans eget parti.

Bøhler kjenner igjen beskrivelsen. Han mener den kortsiktige partitaktikken er blitt særlig tydelig i utenriks- og sikkerhetspolitikken, der partiene etter hans oppfatning forsøker å overby hverandre i å fremstå som handlekraftige.

Felles bekymring for Russland og Ukraina

Mot slutten av samtalen dreier diskusjonen over på krigen i Ukraina og risikoen for en direkte militær konflikt mellom Russland og Nato.

Her uttrykker begge veteranene sterk bekymring.

Bøhler mener at en direkte krig mellom Nato og Russland vanskelig kan ende som noe annet enn en atomkrig. Han viser til erfaringene fra den kalde krigen, da europeiske statsledere la stor vekt på fredelig sameksistens med Sovjetunionen.

Han trekker frem de tidligere tyske sosialdemokratiske lederne Willy Brandt og Helmut Schmidt som politikere som hadde et dypt historisk forhold til krigens ødeleggelser og betydningen av å bevare freden.

Hagen mener også at Vesten må legge større vekt på diplomati og forståelse av Russlands sikkerhetspolitiske perspektiv. Han stiller spørsmål ved om Nato-utvidelsene etter den kalde krigen har vært kloke.

Bøhler understreker at han fordømmer Russlands invasjon av Ukraina, men mener samtidig at hensynet til sikkerheten for kommende generasjoner må være det overordnede.

Begge er kritiske til det de oppfatter som en for liten vilje blant vestlige politikere til å diskutere kompromisser og mulige fredsløsninger.

Bøhler frykter at den offentlige debatten er blitt så låst at alternative vurderinger nærmest automatisk blir møtt med fordømmelse.

– Det har vært en stor feil for Norge

Mot slutten av samtalen vender Bøhler tilbake til det som har vært en rød tråd gjennom store deler av diskusjonen: Betydningen av å kunne lytte til politiske motstandere.

Han mener Arbeiderpartiets forsøk på å isolere Fremskrittspartiet gjennom flere tiår har vært skadelig for den politiske debatten i Norge.

Han uttrykker også stor respekt for Hagens livsverk.

– Det er ingen i nyere tid i Norge som har gjort den jobben som han har gjort på sin side, sier Bøhler om Hagens rolle i oppbyggingen av Fremskrittspartiet.

Hagen svarer med å anerkjenne Bøhlers mangeårige kamp for sine standpunkter innenfor Arbeiderpartiet. Han mener Bøhlers erfaringer illustrerer problemet med en politisk kultur der lojalitet til partiledelsen ofte blir viktigere enn selvstendige meninger.

Hagen forteller om sin egen søster, som har vært SV-tilhenger i en årrekke. De kan diskutere politikk og være grunnleggende uenige uten at det går ut over forholdet mellom dem.

– Vi slutter enige om at her er vi uenige. Det er greit. Vi er like gode venner for det.

Det samme prinsippet mener han burde gjelde i politikken.

– Vi må tåle større grad av debatt. Det tror jeg er nødvendig, sier Hagen.

Og etter flere tiår som representanter for hver sin politiske leir, er det nettopp dette de to veteranene ser ut til å være enige om: At Norge trenger mer åpen diskusjon, større respekt for politiske motstandere og politikere som i større grad våger å tenke selv.

mest lest