Dette er en kommentar.
Da en gruppe norske menn var samlet på Eidsvoll i 1814, var det starten på en nasjonal oppvåkning. Den skjedde parallelt i flere europeiske land. Forestillingen om det norske folk ble konkretisert i kunst og litteratur og spilte seg ut politisk i en lang kamp for full selvstendighet, som ble kronet i 1905.
17. mai har hele tiden vært en nasjonaldag som skiller seg ut. Barna står i sentrum, snarere enn et lands militærmakt, som er tilfelle mange andre steder. Røttene til dette ligger også tilbake til 1800-tallet og markeringen av at folket sto opp mot Sverige.
Etter nazistenes okkupasjon av Norge fra 1940-45 fikk nasjonalfølelsen og det folkelige samholdet en ny innsprøytning.
Fra 1970-tallet startet en ny epoke i vår nasjonale historie. Siden den tid har en stadig strøm av innvandring endret oss demografisk og kulturelt. Til dels var det en villet prosess og skyldtes en avstandtagning til det nasjonale som preget en akademisk elite fra 1960-tallet. Det universelle og globale mennesket var det som hadde verdi og var «målet», mens den nasjonalt orienterte «skapningen» helst skulle etterlates på historiens skraphaug.
For med nasjonene hadde man fått nasjonalisme, og med nasjonalisme hadde man fått folkemord. Alt dette tok 68rne avstand fra.
Siden 1970-tallet har hyllest av Norge, det norske og nordmannen gradvis blitt mindre akseptabelt. Det har blitt sett som en motsats til aksepten for det multikulturelle, overnasjonale og «grenseløse» samfunn. De som har protestert mot masseinnvandringen, har i noen tilfeller fått stemplet seg som fascister.
I nettopp disse dager raser debatten om den franske forfatteren Renaud Camus. Hans påstand om at det pågår en «utskifting» av de europeiske befolkningene som gjør kontinentet ukjenkjennelig, er så provoserende for noen at de mener hans bøker må brennes og hans ord forbli usagt.
17. mai-feiringen i Norge virker på meg som en etterlevning av en svunnen tid. Det er fortsatt slik at man kan vifte med norske flagg og rope hurra uten at noen ser rart på deg eller endog ser på deg med forakt. 17. mai er slik sett kanskje en «museumsdag». Jeg er usikker på hvor lenge det kan forbli slik. Men jeg håper det blir lenge.
17. mai er en dag vi kan være stolte av, og som vi kan vise frem og inkludere alle i, av de som ønsker. Vi er et raust folkeslag, stort sett og med enkelte unntak.
Dette er en dag for fedreland, flagg, barn og folk, men vi har også hver enkelt knyttet noen personlige inntrykk til norske mai-dager. For min del betydde mai måned «starten på slutten» med Resett.
Vi som startet iNyheter etter sammenbruddet av Resett er utrolig takknemlige til dere som fulgte med oss på en ny ferd, og ikke minst til dere som støtter opp med å tegne abonnement og med donasjoner. Uten dere, går ikke dette rundt.
Og sett i ettertid, hadde vi godt av å starte på nytt med ganske blanke ark. Jeg synes iNyheter er et bedre produkt enn vi maktet å gjøre Resett til. Da vi startet sistnevte i 2017 var vi ferske og uerfarne i mediefaget og gjorde en del feil disposisjoner med konsekvenser og baggasje som vi ikke klarte å bli kvitt.
Samhold kan være skjørt. Det vi har felles må tas vare på. Det gjelder også landet vårt.
Hurra for Norge, Hurra for 17. mai. Gratulerer med dagen!
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal