28. juli 1586 skal engelskmannnen Thomas Harriot ha steget i land i England med en potet fra Amerika. Det satte igang en prosess som skulle få stor økonomisk betydning.

Det var iAndesfjellene i dagens Peru og Bolivia for om lag 8 000 år siden at folk først benyttet ville potetvelster. De valgte ut spiselige ville potetarter og utviklet dyrkingsmåter og lagringsteknikker for det som over mange tusen år ble til kulturplanten Solanum tuberosum som våre matpoteter tilhører.

Det var rundt 1800 at poteten fikk sitt gjennombrudd i Norge, tidligst langs kysten på Sør- og Vestlandet, og med sterk vekst i korndistriktene på Østlandet og i Trøndelag etter 1813. Folkevekst la press på matproduksjonen, og sild og poteter ble den nye hverdagskosten, skriver potet.no.

Trolig hadde spanjolene allerede tidligere på 1500-tallet tatt med potetet til Europa.

I 1586 reiste Thomas Harriot til Nord-Amerika som en del av Sir Walter Raleighs ekspedisjon for å utforske området rundt Chesapeake Bay. I løpet av denne ekspedisjonen kom han i kontakt med innfødte amerikanske stammer, og det var der han først observerte dyrkingen og bruken av poteter blant disse stammene.

Thomas Harriot skrev detaljerte notater og beskrivelser av poteten, og han var en av de første til å introdusere poteten for Europa gjennom sine rapporter. Dermed spilte han en viktig rolle i å bringe denne viktige matvaren tilbake til den gamle verden og bidro til spredningen av poteten som en viktig kulturplante i Europa.

I Norge ble prestene sentrale i spredningen av potetdyrking. Poteten var lett å dyrke og ga nesten tre ganger så mange kalorier per åkerlapp som korn på norske breddegrader.

Sild og potetet ble en viktig rett for å fø en raskt voksende befolkning. Begrepet «potetprester» oppstp fordi de preket om fordelene og viste vei ved å dyrke på sine egne jordflekker.