Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvor går Frankrike nå?

38 lister stilte til valg for de 81 franske plassene i EU-parlamentet. Terskelen for representasjon i EU-parlamentet er høy, da det kreves minimum 5 % av de avlagte stemmer. «Små» partier gis dessuten liten eller ingen tilgang til de store mediene, og forblir dermed ganske ukjente for velgere flest. Systemet favoriserer de etablerte politikerne, og gjør det vanskelig for nykommer- og utbryterlister å nå fram med sine budskap.

Videre føler mange at det blir å kaste bort sin stemme, om man gir den til et parti som neppe kan få inn representanter. Dette svekker antakelig valgdeltakelsen, som i Frankrike var på 51,8 %, opp fra 50,1 % ved forrige EU-valg i 2019.

7 partier kom seg over 5 %-hinderet og blir dermed å finne i EU-parlamentet. Det var 5 lister med en stemmeandel på over 1 % men under 5 %. De øvrige 26 listene fikk under 1 % av stemmene, de fleste av dem under 0,2 %.

Deler man det franske politiske landskap inn i hovedblokker, etter den litt utdaterte venstre/høyre-aksen, og om vi nøyer oss med å summere listene som fikk minimum 1 % ved EU-valget, kommer vi til følgende:

• Venstresiden: 31,5 % (Sosialistpartiet, Kommunistpartiet, det radikale venstrepartiet LFI, Miljøpartiet)
• Sentrum: 14,6 % (Macronistpartiet Renessanse og dets fire allierte partier)
• Høyresiden: 46,5 % (Nasjonal samling, det konservative partiet Republikanerne, Bygdealliansen, det radikale høyrepartiet «Gjenerobring» til Eric Zemmour)
• Andre 4,3 % (Animalistpartiet, Frexit-partiet UPR, et miljøparti)

Franskmenns forhold til president Macron og til EU preges av stor skepsis. Hva angår synet på Macron, er «skepsis» en forsiktig betegnelse. Han oppfattes gjerne som en udugelig, farlig og narsissistisk president, som er lite opptatt av Frankrikes og franskmenns ve og vel. Selv politikere mener at denne mannen ikke helt er ved sine fulle fem. Men uansett hvilken karakteristikk man gir personen Macron, kan han koples til en lang liste med feilslått politikk, undergraving av demokratiske spilleregler og kuriøse utspill.

Intellektuelle, analytikere, aktivister og selvsagt politiske motstandere har i åtte-ni år advart mot Macron, men det er først nå ved EU-valget at den macronistiske boble sprakk. 14,6 % av stemmene til en valgliste bestående av Macrons eget parti og hans samarbeidende partier, er ganske beskjedent! I Macrons egne øyne var dette et elendig resultat. Men sett fra observatørhold, innebærer resultatet at macronistene per dato faktisk har posisjonen som Frankrikes nest største parti/allianse, kun slått av Nasjonal samling, og sånn sett synes Macron fortsatt å ha appell hos en ikke ubetydelig andel av velgerne.

Om Macrons nedtur var forventet og framstår som logisk, er et annet resultat av det franske EU-valget mer krevende å tolke. Spørsmålet er som følger: Gitt at svært mange franskmenn er kritiske til EU-regimet, hvordan kan det ha seg at frexit-partiene, som vil ha Frankrike ut av EU, ble helt marginalisert?  

Her må vi ta utgangspunkt i at ifølge undersøkelser er rundt en firedel av franske innbyggere motstandere av fransk EU-medlemskap, og i tillegg ønsker rundt halvparten et annet EU-regime enn det som er på plass i dag. Mens om lag en firedel synes at EU i sin nåværende drakt er en god ting.

Blant etablerte partier i Frankrike er det kun to som har en «ren» frexitprofil, nemlig UPR og Patriotene. Disse fikk henholdsvis 1,02 % og 0,93 % av stemmene i EU-valget. UPR er et høyre/sentrum/venstre-parti, som i dag nok er partiet som i størst grad søker å ivareta de utenrikspolitiske tradisjonene til gaullismen. Partiet ledes av Franҫois Asselineau, en av Frankrikes mest kompetente politikere (dog neppe blant de fremste debattantene), og hans analyser følges av svært mange på youtube. Patriotene har frontfiguren Florian Philippot, en tidligere nestleder i Nasjonal samling, et parti som han brøt ut av i 2017.

At frexit-partiene fikk så lav oppslutning, forklares sannsynligvis ved at de ties i hjel i større medier (for å unngå at frexit-spørsmålet settes på dagsorden), samt at velgere ikke ønsker å «kaste bort» sin stemme på små partier som antas ikke å komme over terskelen på 5 % og få uttelling i form av representanter. Det er likevel et paradoks, at de franske partiene som er mest kritiske til EU, som går i takt med ganske mange innbyggere, ikke får en eneste representant i EU-parlamentet.

Hvis vi summerer partier som har en høy «suverenisme-faktor», dvs. som ønsker økt nasjonal makt og økt folkestyre på bekostning av EU-regimet, uavhengig av om de ønsker å melde Frankrike ut av EU, så fikk disse partiene om lag 53,6 % av stemmene i valget 9. juni:

• Nasjonal samling 31,5 %
• LFI (radikale venstre) 9,9 %
• Gjenerobring (Zemmour) 5,5 %
• Kommunistpartiet 2,4 %
• Bygdeliste 2,4 %
• UPR (Asselineau) 1 %
• Patriotene 0,9 %

Tilføyes noen av mikropartiene bl.a. på ytterste venstre fløy, har suverenistene i vid forstand til sammen fått en stemmeandel på over 54 %.

De viktigste unionistpartiene, som i større eller mindre grad ønsker å overføre mer makt til EU-regimet, fikk ca. 44,4 % av stemmene:

• Sentrumsalliansen (macronistene) 14,6 %
• Sosialistene 13,8 %
• Republikanerne 7,2 %
• Miljøpartiet De grønne 5,5 %
• Animalistene 2 %
• Miljøvernliste 1,3 %

Når det nå er lyst ut nyvalg til Frankrikes nasjonalforsamling i månedsskiftet juni/juli, blir det interessant å følge utviklingen i maktforholdet mellom «suverenistene» og «europeistene», som partiene gjerne kategoriseres, når man skiller dem etter grad av selvstyrepolitikk og ikke etter en høyre/venstre-akse. Det må likevel understrekes at politiske mekanismer og konkurransen mellom partiene fungerer ganske annerledes i et valg på nasjonalforsamlingen, sammenliknet med EU-valget. På nasjonalt plan er det et flertallsvalg i to valgomganger, som sterkt favoriserer store partier og allianser.

Langs høyre/venstre-aksen står suverenistpartiene langt fra hverandre, og har derfor et meget svakt potensial for samarbeid, i motsetning til de fleste unionistene, som har mer til felles. Macron kom til makten nettopp ved å klare å trekke til seg så vel sosialdemokrater som konservative. Det ville være en sensasjon om han lykkes en gang til – for enten man er politiker eller en ansvarlig velger, hvem vil assosieres med «varemerket» Macron? Spørsmålet er dog hvor makten forskyves. Går den i retning av andre unionister, eller er turen kommet til suverenister?