Dette er en kommentar.

Forrige mandag ble en 37 år gammel norsk statsborger arrestert på Gardermoen av PST. Han er siktet for grov spionasje til fordel en fremmed makt, Kina.

iNyheter har navngitt mannen, Ciwan Maksut Can. Can var en periode i 2016 tilknyttet en tenketank jeg drev, Senter for internasjonal og strategisk analyse (SISA).

Can opplyste meg i august 2016 om at han først ble nektet visum til Kina. Han trodde det skyldtes et stempel fra Tyrkia. Can er født i Norge, men har kurdisk familiebakgrunn. Det var slik jeg kom i kontakt med ham, på grunn av hans kontaktnett i Midtøsten.

Can fikk nytt «rent» pass av norsk politi. Nå står det på hans LinkedIn-profil at han studerte ved Fudan uniiversitetet i Shanghai fra september 2016 – juni 2020.

Jeg avviklet SISA i 2017 etter at vi etablerte Resett. Min kontakt med Can opphørte i 2016.

Ciwan M. Can er ennå ikke dømt, ikke engang tiltalt. Han skal slik sett behandles som uskyldig. PST kan gjøre feil eller også frafalle siktelsen.

Men det er mye som skurrer rundt Can ut fra det som har kommet frem. NRK har funnet ut at han ikke hadde skattbar inntekt mellom 2016 og 2022. For perioden 2016-2020 er det ikke spesielt rart. Etter det jeg kan huske, fortalte han at han hadde fått stipend fra Kina for å studere ved Fudan. Var han der i fire år forklarer det mangel på inntekt i Norge mellom 2016-20. Men for årene 2021 og 2022 er det mer påfallende at han står uten inntekt samtidig som han ser ut til å ha disponert midler tilgjengelig for ulike oppdrag.

I 2019 tilbød han Henrik S. Werenskiold, som da jobbet som journalist for Resett, å skrive en betalt rapport om jihadisme i Sentral-Asia. Angivelig var oppdragsgiver Fudan universitetet. Det var det Werenskiold ble fortalt. Werenskiold hadde ingen forutgående forskerbakgrunn på noe tema, men de to hadde vært i kontakt tilbake i 2015.

Can var aktiv i et lokallag i Arbeiderpartiet, Internasjonalt Forum, sammen med Espen Barth Eide. Han deltok på kurs i regi av Civita i 2016 og var del av deres frivillige stab frem til 2022.

NRK har også funnet ut at Can inviterte flere nordmenn fra «ulike nettverk» til «en finere kinesisk restaurant sentralt i Oslo» (Dinner?)

Gjestene NRK har snakket med, sier Can tok regningen. En av gjestene ble tatt med så sent som i mai år. Han slapp å betale, og «så heller ikke at det ble gjennomført noen betaling ved bordet», skriver NRK.

Det hevdes at Can kvar på vei hjem fra en reise i Kina da han ble arrestert av PST mandag 1. juli. Jeg var tilfeldigvis selv på flyplassen den dagen og stusset på at det var bevæpnet politi der.

Spørsmålet er hva vi står overfor her?

PST hevder Can er agent for kinesisk etterretning. Da er det nok i så fall en avdeling innen det såkalte Ministry of State Security (MSS) han er rekrutterte av. Også Folkets hær (PLA) har etterretningsorganer, men de er mer militært rettet.

MSS har ansvaret for både innenlandsk og utenlandsk etterretning. Deres apparat internt i Kina er massivt. Der eksempelvis USA har 16-17 ulike, spesialiserte tjenester, er det meste satt opp innenfor MSS i Kina. De har signaletteretning, kontraetterretning, utenlandsetterretning osv.

MSS er kjent som et av de mest omfattende etterretningssystemet i verden. Et av kjennetegnene er deres enorme muligheter for innenlandsk kontroll gjennom videoovervåkning og ansiktsgjenkjenning.

Når det gjelder operasjoner i utlandet benytter de ikke minst den kinesiske diasporaen som befinner seg i en rekke land i verden. Kinesiske myndigheter, og MSS, «krever» at folk av kinesisk herkomst av patriotiske grunner samarbeider. En gang kineser, alltid kineser. Mange gjør det når de blir kontaktet. De som nekter, kan støte på ulike problemer. Å overvåke diasporaen og holde kontroll på dissidenter er en viktig oppgave for utenlandsvirksomheten til MSS.

MSS benytter også kinesiske selskaper og organisasjoner som driver kulturell virksomhet som cover (dekke) for agenter. Det antas å være en langt større utbredelse og aksept blant disse organisasjonene/selskapene for nettopp slikt samarbeid med landets etterretningstjenester enn tilfellet er i vestlige land der frykten for å bli assosiert med etterretning er større.

MSS er også kjent for å drive eksplisitt økonomisk spionasje i større grad enn de fleste vestlige etterretningstjenester (med noe unntak av Frankrike, som gjør det samme). Denne næringslivsspionasjen kommer de kinesiske selskapene til gode om de er statseide eller ikke. Slik sett er det en symbiose mellom MSS og andre statlige og halvstatlige foretak i Kina.

Men MSS prøver seg frem med informasjonsinnhenting og påvirkningsoperasjoner på en rekke andre måter.

De benytter blant annet kinesere på studie- eller forskeropphold i utlandet til å innhente informasjon/etterretning.

Det er videre kjent at de foretrekker å forsøke seg på rekruttering av utlendinger nettopp mens de befinner seg på studie- eller arbeidsopphold i Kina.

Det sistnevnte blir interessant i tilfellet Ciwan M. Can. Han hadde stipend fra Kina, noe som setter ham i en opplevd form for takknemlighetsgjeld i utgangspunktet. Og han oppholdt seg i Kina over flere år. Her kan vi kanskje legge til at Can med sin kurdisk-tyrkiske bakgrunn ikke fullt ut har den samme følte lojaliten til Norge. Og dette er nok noe de patriotiske kineserne godt forstår den psykologiske dynamikken i. Det kan være letter å rekruttere noen til å forråde et land de i utgangspunktet har svakere bånd til.

Operasjonsmønsteret som fremtrer om Can er fullt ut kompatibel med at han er rekruttert i Kina med et oppdrag. Han har søkt seg mot politiske og akademiske miljøer. Han har hatt tilgang til finansiering til å kjøpe seg innpass hos andre. Og ikke minst de påspanderte middagene virker påfallende. I tilfellet med denne restauranten i Oslo kan det også tyde på at dens eiere gjør tjenester for kinesisk etterretning og at oppgjøret skjer på bakrommet.

Herunder kan man også lure på i hvilken grad den kinesiske ambassaden er involvert. Skal jeg tippe, vil jeg tro Cans føringsoffiser(er) befinner seg i Kina. Dersom han er i kontakt med kinesisk etterretningspersonell ved den kinesiske ambassaden, som PST må antas å følge med på, er det risikoen for å bli lagt merke til svært stor. Men hvem vet, i dette tilfellet har jo Can kommet på PSTs radar. Vi vet ikke hvordan.

Så kan man spørre hva av verdi Can kan ha kommet med til sine kinesiske oppdragsgivere? Så langt vi vet nå virker det ikke særlig imponerende, og vel ikke mer enn det man kan lese seg til i fra åpne kilder. Han er ikke siktet for å å ha overlevert gradert informasjon, ifølge hans forsvarer.

Men i etterretning kan man også være tålmodig og tenke på lang sikt, på hva som kan utvikle seg. Noen av de russiske spionene vi kjenner til som er plantet under falske identiter synes eksempelvis nesten å være bortkastet tid og penger.

Can kunne kanskje være tiltenkt og bli oppfordret til muligens å rekruttere andre. Eller man håpet han ville stige i Arbeiderpartiet eller få innpass i miljøer med innsikt og makt.

En annen faktor er at mange ansatte i etterretningstjenester er nokså desperate etter å rekruttere agenter nærmest for å kunne vise internt at de har klart det. Da er det ikke så viktig hva disse agentene får til og overleverer, bare at man som føringsoffiser kan rapportere at man har dem.

Det er noe nærliggende å tenke at det kan være tilfellet når det gjelder Can. Han er bare et nummer på en liste. En som medvirker til kvantitet snarere enn kvalitet for en avdeling innen MSS. Hans eksistens viser at de har dekning også i Norge.

Opplegget virker noe skjødesløst.

Å ikke sørge for at han har en sporbar og legitim inntekt er uprofesjonelt. At han reiser ofte til Kina, og ikke minst at han uten inntekt spanderer mat og drikke på en dyr, kinesiske restaurant der det kan synes å eksistere en avtale med eierne av restauranten i tillegg er rett og slett å signalisere at noe er muffens. For det å ha en god coverstory og unngå å tiltrekke seg oppmerksomhet er essentielt for en agent. Og alt som er uvanlig og påfallende tiltrekker seg oppmerksom.

Det kan således godt være at noen av dem Can har vært i kontakt med i Norge har tipset PST om ham. Muligens er PST også/eller tipset av en samarbeidene vestlig tjeneste som har fulgt en av de kinesiske føringsoffiserene til Can og dermed har plukket opp hans norske forbindelse.

En del av det vi vet så langt peker i retning av at PST i dette tilfellet har identifisert en faktisk kinesisk agent og Can har jobbet for kinesiske myndigheter og trolig også har vært klar over at han var del av et etterretningsopplegg.

Jeg har ellers vanskelig å gjøre mening ut av de betalte oppdragene han har gitt til Werenskiold, og til andre, som VG har dokumentert. Og da benyttet han et fiktivt navn.

Det er mye som kan gjøres av en etterretningstjeneste for å kultivere en person som oppholder seg fire år i «deres» land. Det blir interessant hva PST kommer opp med, og om Can kommer til å «sprekke» til slutt. Skal jeg tippe ut fra det som har kommet frem til nå, har han ikke gjennomgått noen spesielt langvarig eller grundig opplæring.

Hvorvidt kineserne her har vært klønete, eller rett og slett bare arrogante og ikke har brydd seg nevneverdig om de «mistet» Can og han blir avslørt, blir bare spekulasjoner. Men om de ikke bryr seg om sine agenters sikkerhet i særlig grad, vil det undergrave deres evne til å rekruttere folk på sikt. Straffene for spionasje er strenge i de fleste land.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Faktisk.no: Insekter som menneskemat – er det farlig?