Dette er en kommentar.

Arendal er en vakker by. Ikke fullt så vakker som Lillesand, men mye penere enn Grimstad eller Kristiansand. Arendal er også en farlig by.

Det ene er hvordan lokale medlemmer av byens organiserte og uorganiserte kampsportmiljø har gitt byen tilnavnet «banke-du-byen». Angivelig en konsekvens av at de lokale slåsskjempenes dialekt bruker «du» til deg, og dermed er «BANKE DU!» det siste en stakkars Oslo-gutt hører før slaget kommer.

Det andre er den uken i året hvor kriminelle røverbander samles i Arendal for å bestemme hvordan det neste store kuppet skal gjennomføres.

Da kryr det av Egon Olsens, Al Caponers, Clyde og Bonnier på hvert eneste utested rundt Polden.

De har alle en plan.

Jeg snakker selvfølgelig om Arendalsuka 2024 som i år braker løs 12. august. Selv beskriver de seg som en «en demokratisk møteplass for alle som er engasjert i samfunnet vi lever i».

Det er sant på samme måte som at bordeller tilbyr møteplasser mellom ensomme mennesker er litt sant, men mest usant.

La oss si det mer presist: Et bordell selger sex, mens Arendalsuka selger makt.

Selv er jeg mest interessert i energipolitikk, og bare på Arendalsukas første dag, mandag 12. august, kan jeg velge mellom f.eks. disse foredragene: Det store havvindmøte, Den store energidebatten: Hvordan sikrer vi Norge mot energikriser, Kan Norge bli best i verden på ny, grønn industri osv. osv.

Det siste seminaret er et godt eksempel på hva Arendalsuka koker ned til.

Nemlig, best mulig adgang til vår rike stat.

Beskrivelsen til dette arrangementet sier dette nesten like ut. De skriver: «USA, Kina og EU kjemper om kontroll over de nye grønne verdikjedene. Hvor er Norges plass i dette bildet? Kapitalbehovet er enormt. Hvordan skal vi skaffe nasjonal og internasjonal risikokapital? Hvor finner vi den virkelig store pengesekken for grønne satsinger? Ikke noe annet land har et bedre utgangspunkt enn Norge, men greier vi å gjøre jobben»

Eller for å si det i klartekst: Den norske staten har fryktelig mye penger, hvorfor bruker vi ikke av dem?

Panelet som skal diskutere består ikke akkurat av noen hvemsomhelst, bl.a. Yngve Slyngstad, nå CEO, Industry Capital Partners (ICP), tidligere leder for oljefondet,, Tore O. Sandvik, statssekretær, Næringsdepartementet, og Åslaug Haga, administrerende direktør, Fornybar Norge, for å nevne noen.

De vil alle gi det kortsiktige svaret, det eneste svaret som finnes på kort sikt: Og det er at staten bør åpne pengesekken enda mer. Hvis den norske staten gir mer generøse subsidier enn EU, USA og Kina, da vil vi få de grønne verdikjedene til landet. 50 mrd. er allerede lovet til havvind, men etterhvert som krona faller, øker budsjettene.

Men dette korte svaret er like selvfølgelig som det er stupid. Vi driver nemlig ikke med næringsvirksomhet for å subsidiere den. Vi vil ha næringsvirksomhet for å drive alt som ikke kan overleve på egen hånd.

Det er selvsagt også svaret fra enhver noenlunde kompetent økonom. Han ville dessuten fort legge til at det er det langsiktige svaret på hvordan vi skal få grønn industri, som er det viktige.

Det vil vi klare hvis vi har kompetent arbeidskraft som kan konkurrere med de beste. Kompetent arbeidskraft som helst bør koste mindre enn sammenlignbare arbeidskraft, men som i sum likevel blir lønnsommere, siden den blir effektiv.

Det betyr at vi må ha et effektivt skattesystem, et godt skolevesen, forutsigbare skatte- og rammebetingelser, og forskere på et høyt nivå.

Det vi ikke har av dette, vil det ta tid å skaffe.

På sikt er dette dessuten det eneste svaret. Subsidier tar før eller siden slutt, og da er konkurransekraft, kompetanse og rammebetingelser som avgjør.

Jo mer subsidier vi gir, desto mindre vil det bli av dette. Jo mer man svarer ja i det korte bildet, desto vanskeligere vil det altså bli å lykkes i det lange bildet, med andre ord.

Jeg vet hva Arendalsukas kritikere vil si til sitt forsvar. De vil si at mange kan gå rundt her og møte enda flere enn til vanlig. De vil si at arrangementene er åpne og at dette er moteksempelet til de skjulte roms politikk.

Det er sant, men det er ikke hele sannheten.

Arendal er først og fremst et sted hvor penger definerer samfunnsdebatten. De fortellingene med de største sjekkheftene får de beste presentasjonene og samler flest foredragsholdere.

De som har, skal få.

Vi er ved et av samfunnets og demokratiets store utfordringer. De med økonomiske interesser og makt blir enklest å legge merke til. I Norge betyr dette statsbedriftene. Statkraft og Equinor er elefantene som får en mygg som Stein Erik Hagen til å flytte til Sveits.

De er bedriftene som eier staten, ikke staten som eier bedriftene. Alle med statlige penger møtes i Arendal på statens bekostning for å be om mer statlige penger. De definerer den akseptable debatten, og hvor grensene for det saklige ordskiftet går.

Det er ikke bærekraftig, men det blir en fin fest.

Den eneste motmakten til dette er pressen. Kritiske journalister og redaktører med gode spørsmål kan bidra til at Arendalsuka blir mer av en demokratifest, og mindre av et maktbordell.

Kanskje.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768

Norge er fortsatt et rikt land – men grunnet udugelighet går det raskt nedover