Dette er en kommentar.
Hva er verst av en psykotisk venninne og en psykotisk energipolitikk? Det er spørsmålet jeg baler med om dagen.
En gang ble en venninne av meg psykotisk, og ble lagt inn på en lukket avdeling på et sykehus i London. Jeg husker ennå hvordan det var å besøke henne. Hun danset ballett i et hjørne og enset meg knapt. Jeg var bare nok en fremmed som forstyrret hennes forestilling.
Den følelsen jeg fikk når jeg så hennes gale, ensomme dans på lukket avdeling, er den samme følelsen jeg får når jeg finner frem en nyhet fra februar 2023: «Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) kikker utover E18 i Bamble. Han møter NRK ved motorveien for å lansere en idé. – Se for deg en liten vindturbin i hver eneste lyktestolpe nedover motorveien, sier statsråden optimistisk.»
Mens jeg skriver denne kommentaren, sender jeg en e-post til Energidepartementet med forespørsel om hvordan arbeidet med å kle E18 med vindmøller skrider fremover.
Jeg venter dog ikke på svaret. Jeg vet nemlig svaret: Det går til helvete. Selvfølgelig.
Det er ikke en god idé å plassere vindturbiner som kan kaste isklumper på trafikken gjennom hele vinteren, mens de innimellom produserer marginalt med ustabil energi.
At vi har en energiminister som tror at dette er en god idé, er bekymringsfullt. Når han ringer NRK for å få dem til å skrive om ideen, burde egentlige menn i hvite frakker komme for å hente ham, men Terje Aaslands crazy idé, viser at det er forskjell på kollektiv og individuell galskap.
Hvis bare du blir gal, må du danse ut psykosen i ensomhet på lukket avdeling. Hvis dine sprø ideer deles av mange nok, kan du bli energiminister.
Slike anfall av kollektiv galskap høres utrolige ut, men de er velkjente fra historien. Hekseprosessene, den nederlandske tulipanmanien eller den siste finanskrisen, er bare noen eksempler. Som økonomen Ken Rogoff har sagt, så er de farligste ordene som finnes: «Denne gangen er det annerledes.»
Denne ukens «Debatten» på NRK ga oss enda et blikk inn i den kollektive galskapen som har fått navnet «det grønne skiftet». Igjen var det energiminister Terje Aasland som var på banen for å fronte forretningsideen flytende havvind.
𝐁𝐥𝐢𝐫 𝐟𝐥𝐲𝐭𝐞𝐧𝐝𝐞 𝐡𝐚𝐯𝐯𝐢𝐧𝐝 𝐧𝐨𝐞𝐧 𝐠𝐚𝐧𝐠 𝐥ø𝐧𝐧𝐬𝐨𝐦𝐭?
— Jonas Kristiansen Nøland (@JonasNoeland) October 23, 2024
Dette spørsmålet prøvde jeg å svare på under NRK Debatten i går. Selv om vi tar utgangspunkt i @DNV_Group sin kostnadsoptimisme, er det likevel ikke nok til å matche de forventede salgsprisene i 2050. pic.twitter.com/NiKCfX0fn8
Ifølge Aasland skal ideen både gi nordmenn billig strøm, og dessuten bli et industrieventyr. Leverandørindustrien, som fortsatt lever av olje og gass, skal gå videre til flytende havvind, som Norge ifølge Terje Aasland har ekstremt gode forhold for.
Jeg er uenig. Forholdene for flytende vindturbiner til havs er omtrent like gode som de er for vindturbiner ved E18.
For det første er både vindturbiner og flyteelementer modne teknologier. Det er god grunn til å tro at kostnadsreduksjonene, selv ved stort volum, vil være begrensede. Dessuten vil norsk flytende havvind uansett bli dyrere og ligge lengre fra forbruker enn bunnfast havvind. I tillegg korrelerer vinden i hele Nordsjøbassenget. Dette betyr at kraften allerede kannibaliserer på hverandre, og vil kunne få lav, eller til og med negativ, verdi.
Terje Aaslands industrieventyr vil dermed ende opp som en katastrofe for norske strømkunder og skattebetalere.
Dette er ikke noe jeg dikter opp. NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) spår at kostnadene til flytende havvind langt vil overgå de forventede salgsinntektene.
Av min gale venninne lærte jeg at det ikke er lett å rive mennesker ut av psykosen. Erfaringen gjenspeiler seg i Terje Aaslands reaksjon på dette. Han var kjempeglad for NVEs prognoser, sa han. Hvis det blir slik, da har «vi» lyktes.
Det er en fantastisk uttalelse: Å bygge dyr kraft vil aldri gi billig kraft, for å si det i et språk som er så enkelt at selv en norsk energipolitiker fra Arbeiderpartiet eller Høyre kanskje forstår det.
Spørsmålet er kun om skattebetalerne skal betale for den, slik Aasland legger opp til, eller strømkundene, eller begge. Et ulønnsomt produkt blir aldri et industrieventyr.
Til tross for at energiminister Terje Aasland altså har fått minst to elendige ideer på rappen, sitter han foreløpig trygt i jobben. Sjefen hans er nemlig statsminister Jonas Gahr Støre og han skriver som kjent kronikker hvor han tror at bare man heller nok statlige subsidier over batterifabrikker, hydrogenfabrikker og flytende vindturbiner, så er det hele å sammenligne med den politikken som ga oss olje- og gassnæringen. Sant nok prøver en professor i økonomisk historie å opplyse statsministeren, men det hele preller av som vann på gåsa.
I disse dager går det knapt en dag uten at vi kan lese om enda et grønt fantasiprosjekt som går over ende. Equinors fornybar satsning ble verdsatt til null i aksjemarkedet. Vianode blir dumpet av Hydro. Den norske kalkunen Freyr viderefører fjaset sitt i Finland. Og det svenske forbildet Northvolt er iferd med å gå under.
Kineserne tar alt sammen.
En dag kom min venninne ut av psykosen. I ettertid ville hun snakke minst mulig om det hele.
Noe sier meg at den dagen Aasland og Støre kommer ut av psykosen, så vil nok heller ikke de like å snakke om det.
Likevel bør vi alle gjøre våre ytterste for å rykke dem ut av psykosen her og nå. Da blir ennå regningen til å leve med, og skammen vil bli lettere å bære.