Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Noe av det første jeg lærte i økonomifaget i Newcastle i 1978 var forskjellen på etterspørselsledet inflasjon og kostnadsdrevet inflasjon.
Den første oppstår når bedrifter øker prisene fordi etterspørselen overstiger produksjonskapasiteten. Da vil det være naturlig å øke prisene for å tjene mer på maksimal produksjon – enten det gjelder varer eller tjenester.
Den andre oppstår når bedrifter må øke prisene fordi kostnadene stiger. Det kan være lønninger for å tiltrekke seg arbeidskraft, eller økte kostnader fra underleverandører, transport, strøm, råvarer og andre innsatsfaktorer.
Hvordan inflasjon bekjempes
For å bekjempe etterspørselsdrevet inflasjon reduserer man etterspørselen, typisk gjennom høyere renter, skatter og avgifter.
For å bekjempe kostnadsinflasjon må man derimot redusere kostnadspresset – blant annet gjennom lavere avgifter, lavere renter og andre tiltak myndighetene kan påvirke.
Da er spørsmålet: Har Norge i dag en kostnadsinflasjon, eller en etterspørselsdrevet inflasjon som overstiger målet om 2 prosent prisstigning?
Dette er et spørsmål Norges Bank og de mange såkalte fagøkonomene må besvare.
Hva driver prisveksten i Norge?
Selvsagt vil det i en kompleks økonomi være elementer av begge deler. Men min påstand er at Norge i hovedsak har en kostnadsinflasjon.
Kostnader til transport, drivstoff, gjødsel og andre innsatsfaktorer tvinger både vare- og tjenesteprodusenter til å øke prisene fordi deres egne kostnader har økt.
Inflasjonen i et land er summen av beslutninger på mikroplanet – i de enkelte bedriftene. Likevel har vi ingen tydelig informasjon fra Norges Bank om hva som faktisk skjer på dette nivået. Banken har, så vidt jeg kan se, ikke lagt frem analyser av kostnadsutviklingen i bedriftene.
I stedet baseres analysene på teoretiske makromodeller – med fokus på at inflasjonen er over målet, men uten en konkret forklaring på hvorfor bedriftene øker prisene.
Rentehevinger forverrer problemet
Da blir det etter mitt syn galskap å øke renten.
Økte renter betyr høyere kostnader for bedrifter, både på kassakreditt og langsiktige lån. Når kostnadene øker på mikroplanet, øker også presset for å sette opp prisene ytterligere.
Det fornuftige ville være det motsatte: å redusere bedriftenes kostnader, blant annet ved å sette ned renten. Det ville dempe behovet for prisøkninger og bidra til mer stabile priser.
Enhver bedrift som skal overleve, må ha inntekter som overstiger utgiftene. Når kostnadene øker, må prisene følge etter.
Lønnsoppgjøret og kjøpekraften
Vi står nå foran et krevende lønnsoppgjør. Kravene handler om å styrke kjøpekraften.
Kjøpekraft bestemmes både av lønn og prisnivå – men også av rentekostnader. De fleste lønnsmottakere har lån. Hvis renten settes ned, vil husholdningenes økonomi bedres, og behovet for store lønnsøkninger reduseres.
Lavere rente kan dermed bidra til et mer moderat og mindre kostnadsdrivende lønnsoppgjør.
Høyere rente vil derimot gi motsatt effekt: økte lønnskrav, høyere kostnader for bedriftene og dermed høyere priser.
Geopolitikk og importert inflasjon
Norges Bank må selvsagt ta hensyn til geopolitisk utvikling – i Ukraina, Midtøsten og rundt Hormuzstredet.
Men dette må vurderes innenfor spørsmålet om hva slags inflasjon vi faktisk har. Hvis prisveksten drives av økte kostnader, må tiltakene rette seg mot å redusere kostnadene – ikke øke dem ytterligere.
Norges Bank må forklare hvordan økte kostnader for bedrifter og svekket kjøpekraft for husholdningene skal føre til lavere priser.
Konklusjon: Renten bør ned
Min konklusjon er klar:
Norges Bank bør nå redusere styringsrenten merkbart for å dempe kostnadene for norske bedrifter og styrke kjøpekraften til lønnsmottakerne. Det vil også bidra til et mindre kostnadsdrivende lønnsoppgjør.
Å øke styringsrenten er galskap – og vil etter mitt syn bidra til høyere inflasjon.
Et siste poeng
Dette kommer fra en avdanket politiker som i 1984 foreslo at Norges Bank burde være uavhengig og styre etter en stabil kroneverdi – en idé som først fikk bred støtte 20 år senere.
Nå må Norges Bank og økonomene som roper etter høyere renter forklare hvorfor økte kostnader på bedriftsnivå skal gi lavere inflasjon.
Vi er tilbake til Keiserens nye klær: Alle ber om høyere renter for å bekjempe kostnadsinflasjon – ved å øke kostnadene enda mer.