Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
De store faller tyngst.
Lenge kjent som verdens fremste universitet. Nå i søkelyset for antisemittisme, venstreradikalisme og andre -ismer.
I flere år har jeg holdt et øye med den akademiske situasjonen på andre siden av Atlanteren. Det jeg har observert er skremmende.
Den ideologiske overtakelsen av Harvard er bare toppen av isfjellet.
Slagside babord
Ved akademias (forhenværende) høyborg utgjør høyresiden en ynkelig minoritet – et par stakkarer på noen kontorer her og der. Til kontrast er det i den generelle befolkningen i USA flere konservative enn det er liberale på venstrefløyen. Med andre ord, det er en tydelig uoverensstemmelse mellom skolen og folket.
Kilde: Undersøkelse fra 2023, gjennomført ved skolens største fakultet (Faculty of Arts and Sciences).
Harvard er ikke et unntak. Ved f.eks. Duke er det mer enn 4 liberale per konservativ, og ved Yale var det i 2024 4 republikanere og 312 demokrater (!!) innen humanistiske og sosialvitenskapelige fag. En sinnssvak ratio. Ingen av toppskolene heller i motsatt retning.
I Norge ser vi lignende tendenser. For å sitere en analyse på området: «forskere i Norge sett under ett utgjør en tydelig venstreorientert eller rødgrønn gruppe sammenlignet med befolkningen for øvrig». Også her til lands er det samfunnsfagene som er skjevest: «mens et flertall av befolkningen stemte på noen av de fem sentrums- eller høyrepartiene (Sp, KrF, V, H, FrP) i 2017, gjaldt dette mindre enn en femtedel av samfunnsviterne og humanistene». Under 1 prosent av disse stemte FRP, til sammenligning med 15.2% i samfunnet for øvrig.
Kan vi stole på at de politiske holdningene ikke siver inn i arbeid og formidling? Nei. Spesielt når man jobber med problemstillinger knyttet til sosiale forhold og samfunnsstyring, vil man forvente at det påvirker. Dette vil ikke være et tilsvarende problem innen fagfelt som f.eks. kjemi, medisin eller fysikk.
Spredte ringvirkninger
Om store deler av befolkningen ikke føler seg representert blant de intellektuelle, vil det påvirke tilliten. Det er utbredt skepsis til høyskolene spesielt blant republikanere, men faktisk også blant uavhengige og demokrater. Den oppgitte hovedårsaken: politiske agendaer og hjernevasking av de unge.
Kilde: Gallup fra 2023.
Ettersom en del akademikere befinner seg i et inngrodd ekkokammer, vil de kunne stille seg utenforstående til kritikk og synsavvik. Det er ironisk fortellende at de mest svertede politikerne, fra akademias og medias hold, er de som ofte vinner frem i folkeopinionen. Vi så det i USA, og vi ser det også andre steder, som med Marine Le Pen i Frankrike og Alice Weidel i Tyskland.
Er det simpelthen slik at samfunnsviterne «vet best», eller er det en mangel på politisk nøytralitet og spredning som viser seg her?
Spriket mellom akademia og folket blir dobbelt problematisk når det tas høyde for at det er sistnevnte som i stor grad finansierer førstnevnte. Harvard mottok i fjor mer enn 2/3 av sin forskningsstøtte fra staten, med titalls milliarder dollar utbetalt hvert år til universiteter på tvers av landet.
En andel av disse midlene har gått til virksomhet med åpenbare ideologiske motiver bak seg.
Selv tok jeg for ikke så lenge siden tak i én slik sak, som handler om forvrenging av kjønnsroller i evolusjonshistorien. Andre saker involverer politiske støtteerklæringer i ledende publikasjoner, forkynnelser av at biologisk kjønn eksisterer på et spektrum og hindring av forskning på ‘sensitive’ områder.
Mange akademikere har blitt kansellert nettopp fordi de har trosset det progressive narrativet og idealet. De har bevegd seg inn på områder som er klassifisert som «no-go zones» og sagt eller funnet ting som er tabu. Navn som Amy Wax, Mike Adams, Noah Carl, Eric Rasmusen og Peter Boghossian er en del av en lengre liste. De havnet i varige stridigheter med systemet, noen har blitt presset ut, og én (Adams) tok sitt eget liv.
Andre, som den mørkhudede kvinnen Claudine Gay, ble tilsatt som president ved Harvard på tross av begrenset faglig resymé, som også i betydelig grad viste seg å være plagiert. Ved å tilsidesette objektive opptaks- og ansettelseskriterier får man ikke nødvendigvis de mest kapable inn, og individer som har nådd sin posisjon uten å ha blitt forskjellsbehandlet, får ikke den respekten de fortjener, da det vil kunne antas at de har kommet dit på feil grunnlag.
Sannheten lider
Kanselleringene, konformitetspresset og forskningstabuene tydeliggjør at dette ikke bare handler om at venstreorienterte i større grad søker seg til akademisk virke, men at det har foregått en systematisk forhindring og utluking av motstemmer. Dette virker for meg å være ganske vedkjent i USA, men ikke her i Norge. Situasjonen har vært spesielt ille der, men vi finner fellestrekk også her til lands, med slagside babord, dokumentert stemplingsfrykt blant akademikere, Palestina-beleiring av UiO og fremvekst av egne «utstøtte» sfærer på høyresiden.
I lys av vår natur som flokkdyr, er det kanskje umulig å skape et balansert akademia, men det bør hvertfall ikke aktivt motarbeides. Når kun en fjerdedel av de ansatte ved Harvard stiller seg tydelig positive til å ansette professorer på andre siden av det politiske spekteret, kan man spørre seg hvor motivert de er til å skape en større grad av likevekt i fakultetet. Grep som nå tas fra myndighetenes hold bør naturligvis diskuteres og ettergås, men at noe faktisk gjøres, virker legitimt og nødvendig.
Når ideologiske motiver overkjører den akademiske bredden, diskursen, kvaliteten og integriteten, er vi ille ute. Det har konsekvenser for alt fra betydningen av en doktorgrad, til folks holdning til forskning, til levedyktigheten til folk og samfunn.
P.S. Hverken Forskersonen eller Khrono ville kjøre denne artikkelen. De oppga ikke årsak, men det er vanskelig å ikke spekulere i om det er knyttet til nettopp det jeg beskriver.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Evolusjonspsykologi, kvinner og menn, ernæring, trening, vaksiner, innvandring og biologi