I 1884 sluttførte ingeniørene ved den britiske våpenprodusenten Armstrong produksjonstegningene til en tung haubitser, kjent som 28 cm Howitzer L/10, – og som ofte forveksles med en tysk haubitser i samme kaliber.
Armstrong produserte ikke selv denne kanonen, men den ble produsert av en samarbeidspartner i Italia, og solgt til den italienske stat (Obice da 280). Omtrent samtidig kom japanske interesser på banen og Osaka Artillery Arsenal fikk lisens på produksjon. I Japan fikk kanonen navnet Japanese 28 cm Howitzer, og det ble produsert en serie på 220 kanoner, som ble utplassert til kystvern.
Haubitssystemet ble laget i fire hoveddeler; løp, lavett, et understell som lavetten sto på med fire små jernhjul og i bunn en sirkulær stålplate som understellet sto på, også dette med hjul, se bilde.
Kanonen kunne svinges helt rundt på stålplaten og løpet heves inntil 68°. Tilsammen veide hele konstruksjonen ca. 37 tonn, der løpet alene veide over 10 tonn. Kanonen var en baklader med et hengslet sluttstykke som ble skrudd fast og løst i våpenkammeret med en påført hendel (Interrupted Screw Breech). Ladingen var separat granatprosjektil, sprengladning i silkepose og tennsats. Når mannskapet var kommet på avstand, utløste skytteren tennsatsen ved hjelp av et tau.
Ved skudd rekyllerte lavetten på det skrånende understellet, som også var påført hydraulisk rekylbrems, slik at kanonen først gjorde en kraftig bevegelse bakover og skrått opp, for så å trille sakte ned igjen på jernhjulene, samtidig som rekylbremsen returnerte trykket. I sin enkelthet et genialt utført ingeniørarbeid. Med en utgangshastighet på 314 m/s leverte standardkanonen en 215 kg tung sprenggranat ut til max 7.8 km. Både japanerne og italienerne produserte imidlertid noen kanoner med lengre løp og disse hadde høyere utgangshastighet og rekkevidde ut til max 11.4 km. Disse kanonene var selvsagt de tyngste.
I februar 1904 brøt det ut krig mellom Japan og Russland knyttet til motstridende territorielle interesser over Mandsjuria (dagens nordøstlige del av Kina) og Korea. Russland utøvet dominans via sitt stronghold i Port Arthur, beslaglagt i 1897, der de hadde en marinebase. Den sentrale japanske ledelsen besluttet at Port Arthur måtte ut av ligningen. Ordren ble gitt, men det skulle vise seg lettere sagt enn gjort, for russerne hadde hatt god tid på seg til å bygge solide forsvarsstillinger og Port Arthur var nå å betrakte som et stort moderne festningsverk.
Generalløytnant Nogi Maresuke fikk i oppdrag å lede den nylig oppsatte Tredje Arme, omlag 90 000 soldater, i felttoget mot Port Arthur. Han innledet angrepet på klassisk vis med ild fra feltartilleriet, for deretter å sette infanteriet inn i et massivt frontalangrep. Dette var en taktikk Maresuke hadde hatt suksess med i et tidligere angrep på Port Arthur da kinesere kontrollerte stedet, men nå møtte den russiske baronen og generalen, Anatoly Stessel, angrepet med å slippe løs en voldsom kanonade fra over 500 skyts, maskingeværer og mange tusen rifleskyttere, alt sammen fra gode og vel forberedte stillinger.
Angrepet førte ikke frem, men japanere gir seg som kjent ikke så lett, og Maresuke foretok nye angrep fra ulike vinkler og erobret noen gode posisjoner, men ble etter noen dager tvunget til å innse faktum, at videre angrepsoperasjoner ikke ville gi annet resultat enn store tap av egne soldater, som da allerede var kommet opp i omtrent 16 000. Taktikken ble endret fra angrep til beleiring og melding sendt hjem til generalstaben med anmodning om snarest mulig overføring av tunge haubitsere, samt forsterkninger til å erstatte de tapte soldatene. Fjernt fra krigens realiteter reagerte generalstabens medlemmer med raseri over tapene av soldater og anbefalte keiser Meiji til å frata Maresuke kommandoen, men keiseren hadde tillit til Maresuke og leverte tvert imot et diktat til generalstaben om å øyeblikkelig etterkomme anmodningen fra Maresuke.
Problemet for generalstaben var at de ikke hadde tilgang på noen andre tunge haubitsere enn de 28cm haubitserne som allerede var utplassert som kystvern. Det ble dermed besluttet å demontere en del av disse, kildene varierer fra 8 til 18 enheter, og skipe dem til et landingssted nært Port Arthur der japanske styrker hadde kontroll på området. Det ble gjort, men etter at de tunge kanondelene var losset fantes det imidlertid ikke transportmidler på stedet og løsningen ble at kanondelene ble trukket på sleder over tømmerstokker for hånd av soldatene. 800 soldater deltok i dette arbeidet. Terrenget var kupert, så det må ha vært en svært krevende oppgave å få kanondelene frem, men kanonene ble montert.
Som kjent er den store fordelen med haubitsere at de kan plasseres slik at fienden ikke ser dem. Etter at ildgivere var plassert ut og på generalens ordre startet bombarderingen i grålysningen. Fra sin posisjon kunne Maresuke se effekten når 215 kg tunge granater kom ned fra himmelen over festningsverkene. For de russiske soldatene må opplevelsen ha vært som å våkne til et virkelig mareritt. Granatene dundret ned med høy fart og slo seg rett gjennom takene på betongbunkere og andre betongkonstruksjoner med voldsomme eksplosjoner og påfølgende drepende eksplosjonstrykk. Russerne ble tatt fullstendig på sengen, for japanerne hadde klart å holde hele operasjonen strengt hemmelig.
Les også: Artilleri: Termobarisk er barbarisk
Japanerne hadde erobret en høyde med god sikt over havneområdet. Fra denne høyden ble det rettet ild mot de russiske krigsskipene som lå inne på havna der de støttet de russiske fortifiseringene med ild fra sitt artilleri. Nå falt det plutselig tunge granater ned over slagskipene som tok nådeløse treffere.
Mens de tunge haubitsene hamret løs på festningsverkene, og med krigsskipene senket i havneområdet, må general Stessel ha oppfattet det fatale i situasjonen og da japanske styrker nedkjempet de fremskutte forsvarsposisjonene valgte han å avslutte kamphandlingene, den 2 januar 1905, før det japanske infanteriet iverksatte sitt hovedangrep på Port Arthur. Dermed sparte han tusenvis av liv på begge sider.
Port Arthurs fall ledet frem til at Russland mistet alle sine besettelser og trakk seg tilbake til eget land. Krigen opphørte i september 1905. For Japan var det selvsagt en stor seier og landet befestet seg som regional stormakt. Haubitsene, som fikk kallenavnet Hammeren fra Port Arthur, ble nasjonale symboler på japansk viljestyrke, makt og storhet.
Etter krigen skal det ha blitt produsert en ny serie av denne kanonen. Nogi Maresuke ble nasjonalhelt og mottok nasjonens høyeste utmerkelse av keiseren personlig. Mange offiserer og soldater mottok også utmerkelser og høyere grad. Maresuke ble forøvrig nært knyttet til keiseren og bidro i flere år som mentor for keiserens sønn. Det hører med til historien at Maresuke tok tapet av sine soldater meget hardt og av denne årsak anmodet han keiseren om tillatelse til å begå selvmord. Keiseren avslo denne anmodningen. Senere, da keiseren døde, tok imidlertid Maresuke sitt eget liv. Han etterlot seg et langt og detaljert skriv over det siste felttoget han ledet mot Port Arthur.
Etter suksessen ved Port Arthur ble haubitsene benyttet ved andre frontavsnitt, og langt senere deltok de både i første og andre verdenskrig. Fortsatt finnes det flere originale eksemplarer av den gamle kjempen i Japan, nå utstilt til minne på museum.
Port Arthur skiftet navn til Lushunkou, etter at det ble en del av Kina. Hendelsene ved Port Arthur gav navn til gaten Port Arthur i Trondheim.
Kilder: Landships, Wikipedia, Britannica, m.fl.