Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Når politikere har uendelig med midler til å pønske ut bærekraftige tiltak, går selvsagt alt galt, men det tar tid å påvise det.
Det er mange år siden noen ekstremt glupe politikere pønsket ut det utopiske konseptet med femtenminuttersbyene, hvor befolkningen kunne bo konsentrert og ha alle fasiliteter tilgjengelig i gang- eller sykkelavstand. Dette er et eksempel på det vi vanligvis omtaler som en utopi. Problemet med slike utopier er simpelthen at de aldri virker som planlagt. Tvert om.
Tilbakekobling
I reguleringssystemer finner vi et sentralt begrep under navnet tilbakekobling, eller feedback på folkemunne. Når man gjør noe, får man se resultatet, og dette resultatet «tilbakekobles» til prosessen og hjelper til å styre den riktig.
Slik «feedback» er en del av naturen, hvor klimaet på jorda er det største av alle reguleringssystemer vi kjenner. Overalt i naturen finner vi reguleringssystemer, da spesielt i levende organismer. Måten vi oppfører oss på mot andre gir oss «tilbakemelding», som gjør at vi kan endre adferd der dette er nødvendig.
Merk at jeg bruker ordet «kan». Det er ikke gitt at tilbakemelding fører til noe når det gjelder mennesker. Det kan skyldes at vi ikke oppfatter tilbakemeldingen, at vi ikke oppfatter den riktig, eller simpelthen at vi ignorerer den. Eller det kan skyldes at vi bruker for lang tid til å innse at vi i det hele tatt har fått noen tilbakemelding på det vi har gjort. Menneskene er utrolig flinke til å narre seg selv, eller til å omtolke signalene fra omverdenen. De er enda flinkere til å bortforklare tilbakemeldingene. De er, kort sagt, idioter i funksjonell forstand. De fungerer som idioter uten å forstå at de er det.
For om man gjør noe idiotisk, har det konsekvenser, selv om konsekvensene ikke nødvendigvis rammer en selv. Det har gitt opphav til professor Carlo Cippolas grunnleggende inndeling av menneskelig adferd i fire kategorier:
- Hvis du er smart vil det du gjør være til nytte både for deg selv og andre.
- Hvis du er en banditt vil det du gjør være til nytte for deg og til ulempe for andre.
- Hvis du er hjelpeløs vil det du gjør være til nytte for andre og til ulempe for deg.
- Hvis du er idiot vil det du gjør være til ulempe både for deg og for andre.
Reguleringsteknikk er i grunnen ikke så spesielt; det er bare matematikk + tid. Når noe skjer, tar det en viss tid før virkningen kommer, og dette uttrykkes i reguleringsteknikk med en tidskonstant. Når du tar borti en varm plate på komfyren og brenner deg, trekker du umiddelbart til deg hånden, så da er tidskonstanten kort. Når du som politiker innfører en ny skatt eller en ny forordning, tar det lang tid før du ser virkningen av den, så da er tidskonstanten lang.
Du kan ha mange forskjellige virkninger av det du gjør og de kan ha forskjellig tidskonstant. Hvis du drikker kaffe om kvelden er tidskonstanten kort når det gjelder å oppnå velvære, men når du må opp og tisse midt på natten som konsekvens av det, så er den tidskonstanten større. Men tenker du framover kan du rett og slett la være å drikke kaffe om kvelden fordi du vet at nattesøvnen blir dårlig.
En politiker kan tiljubles for å ha innført el-biler og dermed fått ned forbruk av fossilt brennstoff, noe som kan ha skjedd over relativt kort tid, mens konsekvensene i form av opphopning av utrangerte bilbatterier sees først etter mye lengre tid. Derfor er det ikke enkelt å vurdere kortsiktig vinning opp mot langsiktig ulempe, når man ikke kan måle fremtidige ulemper. Men man kan faktisk forutse at disse bilbatteriene vil hope seg opp. Da er det at noen er smarte og sier at innen da så vil noen ha løst problemet med gjenvinning av disse batteriene. Slike antagelser om fremtiden har mye å si for prosessen i dag, hvor man antar at fremtidig feedback ikke blir av betydning.
Kort sagt, i en prosess finnes det mange tilbakekoblinger med forskjellige tidskonstanter, som gjør at det ikke er så enkelt å spå utfallet over tid. Men menneskene benytter seg gjerne av en annen egenskap, som er særegen for menneskene i forhold til andre dyr, nemlig foroverkoblingen.
Foroverkobling
Når du er ute og kjører bil om vinteren og kommer til en snødekt bakke, kan det hende at du tenker at nå må du bremse forsiktig. Du tenker på mulige konsekvenser av kjøringen, og begynner å bremse før du begynner å skli. Dermed holder bilen seg fint på plass og du rekker ned bakken uten å skli ut eller inn i en annen bil. Dette kalles «foroverkobling» innen reguleringsteknikk.
Oljeplattformene våre holdes i ro selv i høy og kraftig sjø både av tilbakekobling og av fororverkobling. Tilbakekoblingene registreres i form av sensorer, som forteller om vind og havstrøm, og referansesystemer, som forteller hvor du er slik at du kan regne ut forskjellen mellom hvor du er og hvor du burde være. Tilbakekoblingene kan man bare reagere på etter at noe har skjedd; det er ikke nok for en oljeplattform, som må holdes på plass så godt som mulig pga stigerøret ned til havbunnen som frakter opp oljen. Derfor beregner man på forhånd mulige krefter som kan komme, og setter ut motkrefter mot disse.
Ett av problemene med foroverkobling er at man aldri kan vite om noe faktisk vil skje, dersom det aldri skjer. Dersom politiet bruker laseren overalt og hele tiden, vil ingen kjøre for fort, og dermed vil man havne i den situasjonen at man ikke vet om det nytter lenger med fartskontroll. Det eneste man da vet er at det koster penger å drive på med fartskontroll. Man må derfor la være å kontrollere hele tiden for at man kan få bekreftet at det nytter gjennom å ta noen fartssyndere nå og da. Så må man dessuten balansere utgiftene til bemanning med inntektene fra bøter og beregnede innsparinger i samfunnet gjennom reduserte skader og dødsfall og derfor redusert produktivitet, sånn relativt forenklet sagt.
15-minuttersbyer og reguleringsteknikk
I utgangspunktet er utopien om 15-minuttersbyer ganske lik andre utopier: Først bestemmer man at menneskene ikke bryr seg om en rekke ting, og deretter lager man en utopi for å ta seg av resten. Men istedenfor å diskutere alle manglene man ser for seg ved 15-minuttersbyer hvor folk skal bo tett, leve tett og handle tett, kan vi se om det faktisk finnes erfaringer med slike byer.
De stedene der folk virkelig lever tett og bokstavelig talt oppå hverandre i det man før kalte høyhus og i dag kaller bomaskiner, har én ting til felles. De slutter å få barn.
Dette er observasjon nummer én. Man regulerer simpelthen befolkningen drastisk i negativ retning ved å innføre 15-minuttersbyer. Dette står i sterk kontrast til det vi ser politikerne ønsker seg. I årevis har man snakket om at befolkningen blir eldre og mer pleietrengende samtidig som det fødes færre barn som kan vokse opp og ta seg av behovene til disse, og ønsker at det skal fødes flere barn, men man ser dette altså ikke i sammenheng som et helhetlig reguleringssystem. Politikerne regulerer kun med tanke på kortsiktig gevinst. De tror de kan oppfordre unge mennesker til å få barn, men man får ikke barn når man ikke stoler på fremtiden. I stedet håper man bare at det er nok mange igjen når man selv har blitt pensjonist. Det er foroverkobling i praksis.
15-minuttersbyer og fertilitet
I Øst-Asia finner vi både svære land og bystater hvor befolkningen bor voldsomt konsentrert, hva enten i bystater som Singapore, Hong Kong og Macao, eller i store som Kina, Japan og Sør-Korea.
Sjekker man fertiliteten i disse landene finner vi litt forskjellige tall, men tallenes tale er klar. For at et land skal opprettholde folketallet, må fertiliteten være på 2,3 barn pr kvinne. Per i dag er dette tilfelle i godt under halvparten av verdens land.
FN har i 2026 86 land og territorier over 2,3 og 151 under. Ser vi på utviklingen de siste årene, ser vi at:
- FNs befolkningsfond (UNFPA) hadde i 2024 89 land og territorier over 2,3 og 115 under.
- Verdensbanken hadde i 2024 84 land over 2,3 og 133 under.
- Verdensbanken hadde i 2022 92 land over 2,3 og 118 under.
De mest tettpakkede landene er ikke uventet de med lavest fertilitet. På bunnen finner vi Macao med 0,70, ned fra 1,2 i 2022, Hong Kong med 0,75, ned fra 0,8, Sør Korea med 0,76 ned fra 0,9, Singapore med 0,97 ned fra 1.1, Kina med 1,03 ned fra 1,2, og Japan med 1,23 ned fra 1,3. Folk bor også tett på Taiwan, med fertilitet på 0,86, men fertiliteten er for alvor nedadgående også i større land med god plass, som Ukraina med 1,00, Chile med 1,12, Thailand med 1,19, Emiratene med 1,21, Italia med 1,22 og Spania med 1,24.
En generasjon regnes gjerne som 30 år, og kvinner er stort sett fertile mellom 15 og 45 års alder. Med en fertilitet på 1,0 halveres befolkningen i løpet av én generasjon. Men kvinner og menn som bor i enorme høyblokker får uansett for få barn til at landets folketall blir opprettholdt.
Når et folks ledelse leder sin befolkning inn i bomaskiner, mister nemlig befolkningen kontakten med naturen, og følgen er at befolkningen vil leve unaturlig. Folket mister lysten til å få barn og ha stor familie. Det ledes inn i et betongomsluttet slaveri hvor media-clickbait, TV, dataspill og sosiale medier tar over for et liv i nær kontakt med natur og andre mennesker.
Vi har med andre ord allerede feedback, tilbakemelding, på hvordan det går når befolkningen blir tvunget til å leve tett. En slik befolkning formerer seg ganske enkelt ikke. Begrensningene på deres aktivitet er for store.
Det kommer selvsagt som et tillegg at ungdom i dag idealiserer ungdomstilværelsen med minst mulig ansvar og mest mulig dopaminbelønnende opplevelser, hva enten dette er uteliv, tilfeldig dating, eller (ja, faktisk) høy utdannelse. For antallet barn er omvendt relatert med antall år for utdannelsen. Resultatet er kortere tid hvor man faktisk kan få barn overhodet. Man er nesten for gammel før man får satt i gang å ha familie. Flere og flere greier aldri å starte familie.
Norske forhold
I Norge har maktmenneskene innført 15-minuttersbyer som et ideal, da særlig i sin kamp mot privatbilen, dette ytterste symbol på et menneske som ikke vil innfinne seg under kollektivets styring, kollektiv trafikk og kollektiv underholdning.
15-minuttersbyene forsterker befolkningens avmakt, og det er avmakten som er den prinsipielle drivkraft til å la være å føre livet videre. 15-minuttersbyer er grunnleggende udemokratiske og overhodet ikke bærekraftige for noe som helst samfunn.
Når man ser på norske statistikker, ser man at befolkningstilveksten begynte å flate ut omkring 1960, og omkring 1967 sank norsk fertilitet under 2.3. Mangelen på folk lot seg imidlertid ikke merke fordi levealderen ble økt. Statistikken viser imidlertid at for tyve år siden begynte befolkningen for alvor å gå tilbake i de yngre årskullene, og de stadig minkende barnekullene har ført til nedleggelsen av barnehager og skoler over hele landet. Nå i 2026 er fertiliteten 1.41 og stadig nedadgående.
Men politikerne fortsetter med sitt mas om fortetting. Det virker som om det er umulig å få inn i hodet på slike kvasi-mennesker to poenger:
- Skal man ønske og gjennomføre å få flere barn må man ha bedre plass både ute og inne. Norske boliger som gir nok plass er imidlertid for dyre for de fleste unge familier. For riktig å gni det inn har mange kommuner også innført eiendomsskatt.
- Skal man ha mange barn i familien må man også løse et transportbehov. Norske biler som gir nok plass til mer enn to barn i baksetet, nå som sikkerhetsløsningene er så plasskrevende, er imidlertid for dyre for de fleste unge familier. For riktig å gni det inn har mange kommuner inntekter fra bomringer og reduserer dessuten antall parkeringsplasser ved barnehager, skoler, sykehus og andre offentlige institusjoner.
Norske politikere og Cippolas kategorier
Norske politikere kunne lære av de siste noen og seksti år, både i Norge og i resten av verden. Men dessverre har denne tilbakekoblingen altfor lang tidskonstant uansett hva politikerne foretar seg. For troen på klimareligionen som ligger bak troen på at fossilbiler er skadelige, er som all annen religion, og religion har fryktelig lang tidskonstant for endringer. Til sammenligning regner man at politiske ismer som f. eks. kommunismen varer i tre generasjoner eller sytti år før den har brent seg ut.
Norske politikere var en gang i tiden intelligente: de tok avgjørelser om norsk vannkraft og norsk oljeutvinning, og ledet samfunnet inn i overskudd.
Nå for tiden virker mange av dem som banditter: de tar avgjørelser som favoriserer dem selv gjennom et liv etter politikken, eller gjennom sine næringsforbindelser. De favoriserer sine få meningsfeller, da spesielt såkalt grønne investorer, men ødelegger for alle andre.
De få politikerne som kjemper mot overmakten i små og marginale partier og alle de som kjemper på facebook eller i de få avisenes spalter som fremdeles er åpne for sunn meningsutveksling, er egentlig hjelpeløse, all den tid de arbeider stort sett gratis for andres ve og vel.
De politikerne som ødelegger samfunnet først for andre, og som en konsekvens for seg selv, er idioter. Og felles for idioter er at de for det første ikke tenker på mulige konsekvenser av sine handlinger, som f. eks. det søppelberget som vil komme som resultat av slitasje av vindturbiner og solceller, hvilket er foroverkoblingen vi har omtalt over, og for det andre nekter de å se på konsekvensene som faktisk omgir dem, f. eks. destruksjon av norsk natur for å oppnå såkalt fornybar kraft, altså de synlige tilbakemeldingene.
Bærekraft er idiotenes religion, og en av Cippolas lover om idioti er at idioter er mye skadeligere enn det er mulig å forestille seg.
Derfor, og bare derfor, er Vesten på vei utover stupet. Det skyldes ikke immigrasjon, for immigrasjon er bare en konsekvens av idiotstyring. Det skyldes at menneskene helt naturlig velger vekk livet som idiotene tilbyr dem, for de orker ikke at eventuelle barn skal vokse opp under slike omstendigheter.
Les også: Fødselstall: Hva Norge ikke gjør med problemet