Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Anna Jakobsen skriver 23. juli i Nettavisen om fødselstall, både om Elon Musks advarsel mot stadig synkende tall og om hva politkerne mener om det. Det er interessant at nå begynner å bli en debatt om den stadig synkende fertiliteten.
Det er vanlig at man ikke ser en tendens i samfunnet umiddelbart som det skjer, men man burde ha sett dette for mange tiår siden. Nå er det simpelthen for sent. Her er grunnene:
Fertilitet i verden og i Norge
1. Fertiliteten i et land bør ifølge FN være høyere enn 2,1 for at befolkningen i utviklede land skal kunne opprettholdes. Det betyr at mens kvinner i snitt kan føde to barn, må noen føde flere for å ordne opp med spesielt to problemer: at det fødes flere menn enn kvinner, og at der er en viss dødelighet også mens kvinnene er i reproduktiv alder. Dette forutsetter at alle kvinner føder barn.
2. I en god del land er det høy dødsrate, noe som gjør at man globalt ser på en nødvendig fertilitetsrate på 2,30.
3. I 2023 var det ifølge Verdensbanken 85 land og territorier av 217 som hadde en fertilitetsrate på over 2,30. Verden ligger der på 2,20, hvilket betyr at verdens befolkning faktisk vil synke. Kun økende levealder motvirker denne trenden.
4. I 2025 er det ifølge FN beregnet at 86 land og territorier av 237 har en fertilitetsrate på over 2,30. Ifølge denne statistikken ligger verden på 2,24, hvilket gir samme konklusjon som i pkt. 3.
5. Fertiliteten har i sin alminnelighet gått voldsomt ned over hele verden siden 1800-tallet. Det er en klar sammenheng mellom inntekt og færre barn i familien, og mellom hvor utviklet landet er og færre barn i familien. Dette har ingen sammenheng med religion, siden tallene i hvert eneste land går ned uavhengig av religion. For hundre år siden hadde katolikkene i Quebec et fødselstall på over 10, mens de i dag er nede på det samme som resten av befolkningen. Det stemmer heller ikke at muslimer eller afrikanere får mange barn uavhengig av resten av samfunnet. Når disse gruppene ankommer Vesten går også deres fertilitet ned, og det raskere enn hos den opprinnelige befolkningen.
6. Det er kanskje spesielt interessant at det er en klar sammenheng mellom kvinners grad av utdannelse og færre barn i familien. Jo høyere utdannelse, desto færre barn.
7. I de mest «utviklede» land har fødselstallet gått ned siden 1800-tallet. I de mindre «utviklede» land går imidlertid fødselsstallet ned mye raskere enn i de førstnevnte. Derfor blir flere land hvert år medlem av gruppen hvor befolkningen ikke reproduserer seg nok. Det gjelder ikke bare Europa og Nord-Amerika.
8. Norge ser ikke ut til å fremheve seg på statistikken, kanskje siden det å få barn ikke er noen idrettsgren hvor landet skal være «best i klassen». Det siste året Norge hadde et «bærekraftig» fødselstall var i 1973 (2,23) eller 1974 (2,13). Særlig siden 2009 har det gått nedover og på 15-16 år har tallet sunket med over et halvt barn fra 1,98 til 1,44 i 2024 ifølge SSB.
9. Det at levealderen har vært økende, har maskert problemet. Hvis vi ser på aldersfordelingen i Norge legger vi merke til at aldersgruppen av voksne i arbeidsfør alder (20-64 år) er større per femårsgruppe enn femårsgruppene av barn og ungdom. Dette fenomenet gjelder for de fleste kommunene så vel som for landet som helhet.
10. Men hva betyr dette? Det betyr grovt sett at Norge a) har stått på stedet hvil mht befolkning siden 1960, og b) at for tyve år siden begynte man for alvor å se at det ble født færre barn for hvert år. Dette har vært noe maskert av innvandring, som spesielt skjer med flere yngre enn eldre mennesker, men også her er tendensen klar.
Les også: Advarer om befolkningskrise og vil skrote klimatiltak til fordel for familiepolitikk
Politikernes innfallsvinkler
11. Politikerne hevder i artikkelen til Jakobsen at lave fødselstall skyldes (1) økonomisk press, (2) manglende tilrettelegging og (3) et samfunn som ikke gjør det lett å starte familie. Dette er, som vi kan se av statistikkene, typiske politikersvar, uten sammenheng med virkeligheten.
a) Generelt fører økonomisk press verden over til flere barn, fordi barn regnes som en ressurs i vanskelige tider.
b) Generelt fødes det flest barn i land som ikke har tilrettelagt noe som helst, og man kan ikke si at det var spesielt tilrettelagt for barn i Norge for hundre og tohundre år siden slik det er i dag; men da fikk folk gjerne fen, ti eller femten barn. I Hvem Hva Hvor i 1936 hadde noen familier i Norge langt over tyve barn.
c) Generelt er det vel få land det er lettere å starte familie i enn Norge, med mengder av ordninger man bare kan drømme om i en majoritet av verdens land.
12. Grete Wold fra SV detaljerer sitt svar til 1) forventninger og krav om lang utdanning, 2) høye boligpriser, og 3) dårlig tilrettelegging i arbeidslivet. Dette er også merkelige svar, fordi:
a) lang utdanning tar slutt, den også, og burde ikke forhindre at man får 2,1 barn resten av ens reproduktive liv. Det handler ikke om krav om lang utdanning i seg selv (bortsett fra hos dem som ser dette som prestisje), men om å tjene penger, noe som ofte, men slett ikke alltid, er beslektet med lengre utdanning,
b) det er slett ikke høye boligpriser overalt; boligprisene er et resultat av det lokale markedet. Men boligpriser er uansett et resultat av politikeres beskatningsiver og detaljregulering samt en for tiden religiøs iver etter å klumpe folk sammen i sentrumsnære boliger.
c) det finnes vel neppe bedre tilrettelegging i arbeidslivet i noe annet land enn i Norge. Saken er vel heller at det ser ut til å være en omvendt sammenheng mellom større antall barn og god tilrettelegging i arbeidslivet for kvinner.
13. Grete Wold nevner også kjefting på folk som må sykemeldes under graviditeten. Beklager, men dette er et merkelig svar. I Norge er det tilrettelagt for gravide som må sykemeldes i langt større grad enn i land vi kan sammenligne oss med, hvor staten griper inn og hjelper til. Det er også noe merkelig at denne kjeftingen skal være så utbredt at den gir et signifikant bidrag til synkende fertilitet. Det er jo en kjensgjerning at det er en statistisk sammenheng mellom synkende fertilitet og bedre forhold for gravide som må sykemeldes. Altså må årsakene søkes annetsteds.
14. Mathilde Tybring-Gjedde fra Høyre detaljerer sitt svar til 1) folk studerer lenger, etablerer seg senere og ønsker alt på stell først, 2) økonomi og bolig er barrierer for mange, 3) flere kvinner deltar i arbeidslivet enn før, og 4) mange kjenner på tidsklemma.
Les også: – Det intervjues hele tiden en eller annen kvinne som ikke vil ha barn
a) Logisk sett burde jo folk som har alt på stell først være glitrende egnet til å få mange barn. Men det gjør de altså ikke. Betyr det at man aldri får «alt på stell»? Eller at man har så høye krav at man aldri kommer i gang med barn?
b) Økonomi og bolig er viktig for alle, barn eller ikke barn, over hele verden. Men det later ikke til at dårligere hus og trangere økonomi i Norge for hundre og tohundre år siden forhindret folk i å ha store familier. Tvert om, alle statistikker viser sammenheng mellom luksus og få barn, eller for den saks skyld god økonomi og få barn.
c) At flere kvinner deltar i arbeidslivet gjør altså at de får færre barn. Hva betyr det? Skal man løse det å få barn med å hindre kvinner å komme ut i arbeidslivet?
d) Tidsklemma skyldes ofte på, og den er reell. Den skyldes ikke økonomi eller bolig, men helt andre forhold, som behandles nedenfor.
15. Lene Vågslid fra AP er også politiker i sinn og skinn: Hun sier at 1) «Vi vet for lite om hvorfor fødselstallene har sunket over tid og 2) hvilke konsekvenser det har for samfunnet. 3) Derfor har regjeringen satt ned et utvalg…»
a) Vi vet masse om hvorfor fødselstallene har sunket: Folk ønsker seksuelt samvær uten at det blir barn av det. De ønsker mer fritid. De ønsker mer penger de kan bruke til å oppleve ting. Samfunnet er lagt opp til at man skal ha opplevelser. Dessuten er det en kjensgjerning at det er vanskelig å kombinere mange barn med aktivt arbeidsliv.
b) Vi vet masse om konsekvensene. Befolkningen blir eldre og flere blir pleietrengende, samtidig som det fødes for få kommende helsearbeidere. Det fødes for få skoleevelever, og skoler må følgelig nedlegges, hvorpå de små samfunnene må underlegges mer sentrale lokalsamfunn. Langsomt vil bygde-Norge nedlegges. Det vil bli for få studenter til å opprettholde det høye tekniske nivået det norske samfunnet har. Vedlikeholdet av samfunnet vil bli mindre, og mer og mer vil landet forfalle.
c) At regjeringen har satt ned et utvalg betyr bare at de utsetter å gjøre noe som helst med utviklingen.
16. Alle kvinnene ønsker seg 1) økt boligbygging av leiligheter og familieboliger, 2) gjøre det billigere og tryggere å leie, 3) samt gode velferdsordninger.
a) Det er pussig at det snakkes om økt boligbygging, når det blir færre familier fremover. Det er imidlertid et faktum at bomaskinene, svære boligblokker i drabantbyer som begynte å bli oppført for noe over seksti år siden, er i ferd med å bli slitt ned, samt at mye av denne boligmassen ikke passer for nyere krav til komfort. Dermed må det bygges mer, men det merkverdige er at det som bygges for tiden er leilighetsbygg med ett eller to soverom, fordi små boenheter bringer mer inntekt for en byggherre enn store. Så dette er ingen løsning mht det å få opp fødselstallet.
b) Billigere og tryggere leie kan kanskje gi plass til flere barn. Imidlertid er der et stort leiemarked, som igjen drives av markedet, og skulle man da kanskje subsidiere leieboliger? Kan man se for seg et slags tilbud om billigere leie dersom leietakerne får så og så mange barn per år? Og kaste dem ut dersom de ikke får flere barn?
c) Velferdsordningene er som nevnt over, de beste i verden. Allerede.
17. Det er ramset opp en rekke gjennomførte og foreslåtte tiltak. Ingen av disse har den minste sammenheng med å få opp fødselstallet å gjøre. Skattekuttene er for små, halvering av matmoms monner lite, kutt i drivstoffavgifter er en vits, tak på strømpriser er ren populisme så lenge hele stortinget tillater strømpriser drevet av børsspekulanter, og gratis eller billigere barnehage og SFO hjelper neppe noen til å få flere barn.
Les også: Foreslår en million kroner til alle kvinner som får barn
Virkeligheten
18. I virkeligheten er hovedgrunnene til ikke å få flere barn som følger: 1) Dårlig plass, 2) tidsklemme eller dårlig med tid, 3) mangel på partner, 4) lyst til å gjøre andre ting enn ha barn.
a) Dårlig plass er en følge av boligpriser for store boliger, kombinert med større utbytte for byggherrene ved bygging av mindre boliger. Men dårlig plass gjelder ikke bare inne i huset, men også utenfor. Boligblokker gir dårlig plass til begge deler.
b) Dårlig med tid er en følge av hvordan samfunnet er organisert, og spesielt hvordan arealplanlegging med vilje legger opp til skille mellom arbeidsplass og bolig, samtidig som det legges opp til minimal bilbruk. Bilen er fleksibilitetens beste hjelpemiddel; har noen i det hele tatt prøvd å ta med fem unger på bussen sammen med masse handleposer med mat, samt gått fra bussholdeplassen ti minutter for å komme hjem med unger og handleposer i styrtregn?
c) Mangel på partner er ofte et resultat av sosiale medier, som gjør at langt flere ønsker seg et ideal av en partner enn det er mulig å finne. Mange finner at selv om man har barn sammen, så går man ikke bra sammen, og går hver til sitt. For enslige foreldre er det ikke alltid så attraktivt å få flere barn, og det kan være vanskelig å finne en ny partner som aksepterer at man har barn. Når det gjelder immigranter fra fattigere land er disse også i hovedsak menn, og det er overhodet ikke nok partnere av motsatt kjønn tilgjengelige.
d) Lyst til å gjøre andre ting enn å holde på med barn er helt naturlig for de fleste menn. Dette er natur, det ligger i genene enten man vil eller ikke. Både menn og kvinner er dessuten påvirkelige av annonser for spennende opplevelser både i inn- og utland, og logistikken til slikt går sjelden i hop med det å ha mange barn. De som tar høy utdannelse gjør det ofte fordi de har genuin lyst til å holde på med yrkesinteressen langt ut over arbeidsdagen.
Les også: FHI: Fedre mindre fornøyd med parforholdet etter det første barnet
19. Samfunnet legger opp til at mennesker skal bo trangt og sentralt. Hvordan er fertiliteten i slike land? Vi vet hvilke land som oppbevarer menneskene i svært høye leilighetshus. Fertiliteten i disse landene er svært lave, uansett areal. I de minste landene hvor det ikke er mulig å bo på annet vis, finner vi Macao nederst med 0,69, Hong Kong deretter med 0,74, og Singapore med 0,96. Alle disse er høyt utviklede med «høy» boligstandard, både billedlig og i virkeligheten. I store land hvor befolkningen har trukket inn til byene hvor det er bygget svært høye leilighetshus, finner vi Sør-Korea nederst med 0,75, Taiwan med 0,86, China (hvor man skulle tro det var nok plass til å bo spredt) med 1,02 og Japan med 1,23. I disse landene har man for lengst innsett at man har et demografisk problem, men ingen peker på trangboddheten som årsak.
20. I Norge har politikerne begynt å lefle med tanken om 15-minutters byer, hvor man skal bo slik at man ikke har behov for bil, men finner alt i nærheten av hjemmet, inkludert arbeidsplassen. Resultatet av slikt er befolkningsnedgang.
21. Samfunnet legger opp til at boliger skal være dyre. Om man ønsker store familier, med mer enn to barn, så må man legge opp til store hus, og gjerne større rekkehus og store eneboliger. Hva gjør samfunnet med disse boligene? De beskatter dem ekstra gjennom eiendomsskatt. Eiendomsskatten er nemlig et akseptert virkemiddel for å ordne opp med en dårlig kommuneøkonomi. Det gjør at mange færre har råd til å ha mer enn to barn. Stort hus blir simpelthen for dyrt.
22. Som om ikke boligprisene er høye nok i seg selv, så bedriver samfunnet aktiv inflasjonshjelp. Inflasjon forekommer når en vare blir dyrere uten at man får mer igjen for pengene. Slike faktorer er direkte relaterte til ekstra skatter og avgifter, spesielt dem som innføres til fordel for miljøet, altså CO2-avgifter, og til forhøyede energipriser som vi nå har kun som resultat av at energiprisene styres av børsspekulasjon.
23. Samfunnet motarbeider bilbruk under påskudd av at bilene slipper CO2 som angivelig fører til økte temperaturer som angivelig fører til økte vær-relaterte katastrofer, samtidig som man snakker om et grønt skifte, som i seg selv bare er en politisk pratesak uten reelt innhold. Avgifter på bil og bilbruk er kunstige og helt unødvendige. Uten fleksibel bilbruk er det i dag ikke mulig for de aller fleste å ha mer enn to barn.
24. Sikkerheten i bil gjør det ikke mulig å ha flere enn to barneseter i baksetet i en bil av alminnelig størrelse. Større biler med plass til tre eller for den saks skyld mer enn tre barn koster mye mer enn hva de fleste har råd til. Så selv om du har stort hus, har du ikke nødvendigvis plass til flere barn i bilen.
25. Politikernes tiltak i form av større barnebidrag, lavere barnehageutgifter, gratis SFO, tilrettelegging på arbeidsplassen, hjelper overhodet ikke på plassen i huset og bilen. Denne blir ikke engang diskutert.
26. Politikernes tiltak for å avhjelpe statlig og kommunal økonomi, altså ved skattlegging og avgifter på alt mulig, hjelper ikke det dugg på fertiliteten.
Les også: Psykosepolitikk: Norsk politikk i praksis
Følgene
27. At fertiliteten må tilbake til over 2.1 for at Norge skal opprettholde barnetallet gir ikke et godt bilde av situasjonen. I utgangspunktet er det alltid noen som ikke får barn, av mange forskjellige grunner. Av evolusjonsbiologer oppgis det som tommelfingerregel at for å opprettholde en slik fertilitet over generasjoner, bør de kvinnene som får barn, få minst tre barn hver. Dette er, mildt sagt, urealistisk. I hele Europa er fertiliteten godt under 2, og snittet ifølge FN er 1,41 i 2025.
28. Mange kvinner velger vekk å ha barn. Det fører til at det ikke vil være nok å få tre barn om man først har barn. Om f. eks. halvparten av kvinnene i et land ikke får barn, må de andre få seks barn i snitt. Det er nok relativt urealistisk å tro at noe slikt vil skje.
29. Det er urealistisk å tro at politikerne vil subsidiere barnefødsler nok. Det er helt urealistisk å tro at politikerne vil redusere beskatning av «luksus» som store hus og stor bil i fertilitetens navn. Det er helt urealistisk å tro at politikerne vil ta strømmen av børs og la energiprisene bli som de engang var. Det er nok altfor mye å hente der for en skranten kommuneøkonomi.
30. Det er ikke nok med forbedrede økonomiske kår. Befolkningen forventer et helt annet utbytte av livet i dag enn for hundre og tohundre år siden. Underholdning og internett-tilgang har endret samfunnet til det ugjenkjennelige. På en måte har vi mange fordeler av dette, men ulempen er at samfunnet ikke lenger er bærekraftig; det kan ikke opprettholdes.
31. Denne utviklingen har pågått i mange år. Den siste generasjonen hvor man forventet å ha mange barn ble født sent på 1800-tallet. Generasjonen født på begynnelsen av 1900-tallet endte gjerne opp med to-tre barn. På 1950-tallet var det mote at hjemmeværende kvinner ikke skulle ha mer enn ett barn. Familier med flere enn fire barn ble antatt å være religiøse.
32. Evolusjonsbiologer tegner et enda dystrere bilde av utviklingen. Det fortelles om et samfunn hvor det blir flere og flere pleietrengende, noe som fører til større og større belastning på arbeidsstyrken ellers, hvorpå også arbeidsstyrken blir så belastet at flere og flere blir syke og/eller arbeider deltid. Hvorpå velferdssamfunnet eroderes vekk.
Les også: – Menneskeheten dør ut
Konklusjon
Fødselstallet i Vesten er dystert, og man har stukket problemet under stolen i over femti år. Politikerne har to valg; enten å gå til drastiske tiltak, som vist i denne artikkelen, eller bare å styre skuta på grunn. Jeg frykter at det er det siste som vil skje.