Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norge er iferd med å få en grense til Libanon. Hvis du ikke allerede har lest eller hørt talen til den svenske statsministeren om gjengvolden, bør du gjøre det.
Vårt naboland, Sverige, vil sette inn militæret mot sin egen befolkning.
Sverige har en pågående borgerkrig, klaner og kriminelle gjenger har kontroll over deler av territoriet.
Statens voldsmonopol er brutt.
Når ting går galt i nærheten av oss, unngår vi å bruke den ærlige betegnelsen. Politikere og presse reagerer på samme måte som foreldre som må trøste skremte barn. Sverige er annerledes enn Norge.
Sverige har ført en annen innvandringspolitikk, en annen bosetningspolitikk og en annen boligpolitikk.
Budskapet skal nå terpes på: Norge kan ikke bli som Sverige. Aldri. Det vil ikke skje. Justisminister Emilie Enger Mehl drar til Sverige for at Norge ikke skal bli smittet av «gjengene». Vi er ikke Sverige.
Men som alle foreldre vet, noen ganger er det ikke nok å trøste barna. Noen ganger er faren reell.
Er den reell i dette tilfellet? Kan Norge bli som Sverige? Kan Norge bli nesten like ille eller til og med verre? Mitt svar er ja, ja og ja.
La meg forklare. Den største forskjellen mellom Sverige og Norge er innvandringsandelen.
De har 27 prosent første, og andre generasjon innvandrere, mens vi har tjue prosent. Men innvandrere er feil betegnelse, størsteparten av problemene dreier seg om muslimer.
Og den store utfordringen er islam. Ifølge PEW, en amerikansk tenketank, i en studie fra 2016, utgjorde muslimer 8,1 prosent av Sveriges befolkning på det tidspunktet. I Norge var andelen ifølge samme studie 5,7 prosent.
Det er verdt å merke seg at Sverige allerede da hadde den nest høyeste andelen i Europa, etter Frankrike. Hvilket annet europeisk land enn Sverige har i år måttet sette inn militæret mot sin egen befolkning?
PEW har også beregnet fremtiden. Med et «moderat» innvandringsnivå tror de at Sverige vil ha en andel muslimer på 20,5 prosent i 2050, mens Norge vil ha 13,5 prosent.
Den norske fremtiden med dagens politikk er høyere enn Sveriges nåværende andel. (Merk: Jeg påstår ikke at innvandringen av kristne minoriteter ikke kan skape problemer. Assyrere har skapt problemer i Sverige, men det er muslimer som utgjør den største utfordringen.)
Islam har som religion en praksis som skal hindre integrering: Muslimske menn kan gifte seg med kristne kvinner, barna blir muslimer. Muslimske kvinner kan ikke gifte seg med kristne menn. Omskjæring, annen mat, alt er lagt til rette for å forbli ikke integrert, og målet er klart i islamsk teologi: En dag skal alle bli muslimer,
Kristendommen og islam har en ting til felles: De som ikke tror som oss vil ende i helvete. Evig pinsel venter oss nordmenn, ifølge islam.
Da blir snakk om dialog fort litt hult, når det man lærer i moskeen at helvetes pinsler er det som venter dine klassekamerater vil få.
Hva annet fortjener vel folk som spiser svin?
Vi er ikke veldig bekymret for polsk eller litauisk terrorisme verken i Norge eller Sverige. PEW har også beregnet hva som vil skje hvis innvandringen blir høy.
I så fall vil Sverige ha en andel muslimer på 30,5 prosent i 2050.
Og etter 2016 har Sverige opplevd ekstremt høy innvandring.
Det er nå 23 år siden år 2000. For meg virker ikke det som lang tid. Det er 23 år til 2050. Men uansett, disse prosentene skjuler virkeligheten. Det er yngre som innvandrer.
For et land i borgerkrig er det relevante tallet hvor mange soldater de forskjellige gruppene kan stille med. Det var flere «blåjakker» enn «gråjakker». Massevis av svenske pensjonister er ikke til hjelp i kampen mot unge menn.
Hvordan er tallene for Sverige?
Som alt annet i denne debatten er tallene så uklare som politisk korrekte statistikere kan få dem til å bli. Både i Sverige og Norge teller man bare første og andre generasjon innvandrere, men så er det stopp. Fra og med tredje generasjon er alle perfekt integrert, forutsetter statistikerne.
Ifølge statistikken i både Norge og Sverige finnes det derfor ikke diasporaer. Det er en vakker tanke, men det er ikke virkeligheten.
Både i Norge og Sverige har vi tredje generasjon som ikke er integrert. De er mer opptatt av pakistansk politikk enn norsk.
Allerede i 2002 utgjorde gruppen innvandrere, og barn av innvandrere (en eller to utenlandsfødte foreldre) hele 24,5 prosent av aldersgruppen 0 til 14 år i Sverige. I 2022 hadde denne gruppen økt til 39 prosent.
Dette er elefanten i rommet som ingen snakker om: En befolkning som ikke reproduserer seg selv, vil dø ut. Hvis man tror at innvandringen skal løse problemet, vil man til slutt bli en minoritet i sitt eget land. Dette er banal matematikk.
Enhver som har besøkt en fødeklinikk i Oslo vet det samme: Etniske nordmenn er i ferd med å bli en minoritet i denne byen.
Hva vil skje i Sverige? Den som påstår at han vet det, lyver.
Libanon gjennomførte sin siste folketelling i 1932. Da var kristne i minoritet med over 60 prosent. Sverige vil trolig ha en lignende demografisk sammensetning som Libanon allerede 2050.
Problemene er enorme. Det er heller ikke bare nok å få kontroll på skytingen og bombingene, problemet blir ikke løst på den måten. Hvordan skal man få sosialarbeidere til nok til å følge opp sårbar ungdom når de utgjør et betydelig antall av befolkningen? Hvordan får man politifolk nok, når svenskene ikke får nok barn?
Hvordan kan et tillitssamfunn overleve i møte med klanssamfunn hvor lojaliteten til klanen trumfer alt?
Den som sier at han har det svaret, bør reise til Sverige, og dele det snarest.
Det er heller ikke lett for et demokrati å stramme inn på dette området. Både Høyre, Arbeiderpartiet og partiet Sentrum forsøkte å tekkes muslimske velgere for å bli valgt allerede i dette Oslo-valget.
Når nordmenn deler seg, vil muslimer få svingstemmene mellom blokkene.
Er det norske demokratiet i stand til å håndtere dette? Vi vil svare ja, men det betyr ikke at det er riktig. I Norge velger vi nå å tro at vi er vesensforskjellige fra Sverige. Det som har skjedd der, kommer ikke til å kunne skje her.
Derfor blir forslaget fra Unge Høyre-leder Ola Svenneby om en innvandringspause skutt ned. Derfor blir skolevalget, der ungdommen strømmet til Unge Høyre og Fpu, sett på som en statistisk anomali. Selv om ungdommen i Norge lever i et mye mer mangfoldig samfunn enn eliten som styrer oss, er det ikke noe de vet noe om.
Hvordan vil dette ende? Det er en stor sannsynlighet for at det kommer til å ende minst like ille som i Sverige.
Vi bør bremse, men det skjer ikke.
Man forstår godt hvorfor de som kan, forlater landet og drar til Sveits.
En politikk hvor rike nordmenn stikker, og hvor fattige muslimer strømmer til, ender i grøfta. Den som lever vil få oppleve hvordan livet i grøfta er.
Vil man ha en forsmak kan man alltids ta en tur til Beirut.