Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. KNK er et pseudonym for en norsk borger som er sentralt plassert i mange sentrale beslutningsprosesser. Dessverre gjør yrket at han må være anonym, men innsikten han får er interessant for våre lesere.

Det finnes utfordringer nesten alle kjenner til, men svært få tør omtale i dannet selskap.

Unge Høyres leder Ola Svenneby, brøt den dannede tausheten da han sa at uten stopp i ikke-vestlig innvandring, underforstått innvandring fra islamske land, vil Norge som vi kjenner det gå i oppløsning: «Vi får et samfunn som er i ferd med å falle fra hverandre.»

Bevisene er åpenbare for alle som vil se.

Bevisene finner vi i vår egen hovedstad. I Groruddalen og på Holmlia forlater mangfoldsentusiaster, utdannede innvandrere og hipstere området så snart ungene deres nærmer seg tenårene. 

Med hendene har hipsterne stemt for denne utviklingen, men med føttene stemmer de imot.

Oslo er blitt en by hvor islam trumfer likestilling, hvor rektor er rasist hvis hun krever at gutter skal håndhilse på kvinner, og hvor ingen gidder å lese om at enda en galning virrer rundt med machete.

Bevisene finner vi også i land som Sverige eller Frankrike. Sverige har gått fra å være nærmest et  idealsamfunn til et samfunn som rakner i sammenføyningene. Den kurdiske minoriteten er blitt så innflytelsesrik at den kan forsinke landets NATO-medlemskap, kanskje stoppe det.

Interne konflikter i Tyrkia er blitt svenske.

Frankrike har alltid vært et land for protest, men etniske sammenstøt mellom en muslimsk minoritet og en fransk majoritet med panservogner i gatene er noe nytt.

I sin tid lanserte professor i sosiologi Grethe Brochmann begrepet absorbsjonskapasitet. Hvor mange innvandrere kan et samfunn motta før knaker i sammenføyningene? Det finnes en grense.

Idag har Sverige en andel  innvandrere og deres barn på 27 prosent (20 prosent innvandrere (utenlandsfødte) og 7 prosent deres barn). I Norge er utgjør innvandrere og deres barn 20 prosent (16 prosent innvandrer, 3,9 prosent deres barn).

En noenlunde fornuftig formodning er altså at et sted mellom de 7 prosentpoengene som skiller Norge og Sverige så går det en grense.

Les også: Grufulle Erna

Ola Svenneby skal ha ros for at han har forstått noe ingen i Rødt, SV, Krf, Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller Høyre har forstått.

Vil vi nå den grensen?

Veldig snart.

Men vi må ikke la oss lure av tallene som Statistisk Sentralbyrå serverer.

De anslår Statistisk Sentralbyrå (SSB) at det er først i 2060 at innvandrerandelen skal ha økt til 19 prosent. 3 fattige prosentpoeng på 37 år (altså bare innvandrere, ikke deres barn også).

Hvordan kommer våre fremst regnemestre frem til en så moderat økning?

For det første legger SSB til grunn at en som Ola Svenneby skal bli få ansvaret for innvandringspolitikken. Innvandringen skal falle kraftig, spår de.

Gitt den minimale støtten, men maksimale moralske fordømmelsen han har fått fra andre politikere er det ingenting som tyder på at så vil skje.

For det andre teller SSB kun 1. og 2. generasjon. 3. generasjon er per statistisk definisjon norsk.  Hvis far er født i Norge av innvandrere fra Pakistan, men mor er fra Pakistan, blir barna regnet som norske av SSB.

En presis spådom er altså denne: Hvis dagens innvandrings- og flyktningepolitikk fortsetter vil hele landet få omtrent den samme demografiske sammensetningen som Oslo har idag i 2060. Omlag en tredjedel innvandrere og deres barn.

Godt over svensk ikke-funksjonelt nivå.

Merk at både både FN og EU tror på betydelig mer befolkningsøkning i Norge enn SSB. De tror at vi er 7 millioner, ikke 6,1 millioner, i 2060. Differansen er kun innvandrere.

Allerede idag må byrådslederkandidater i Oslo, krype for å få muslimske stemmer. Det er derfor Erik Lae Solberg, byrådslederkandidat for Høyre, tok klart og tydelig avstand fra Unge Høyre lederen, og gleder seg til at hele Oslo feirer ramadan.

Hvis ikke vi får en innvandringsstopp, vil fremtidige statsministerkandidater måtte krype like mye for muslimske velgere som Oslos byrådslederkandidater gjør idag.

Dermed tvinger et spørsmål seg frem: Idag kan hipstere, som ved valg har stemt for et mangfoldig samfunn, rømme fra konsekvensene av egen politikk ved å flytte fra Holmlia til Asker.

Men hvor skal hippe nordmenn flytte når hele Norge er blitt som Oslo?

Vi snakker ikke om en fjern fremtid.

Det er 37 år siden Tsjernobyl-ulykken, det er 37 år til 2060.

Gitt dagens politikk vil nordmenn bli en minoritet i eget land før 2100. Lenge før klimaendringene vil gi spesielt negative konsekvenser.

Det virker lenge til, men de norske barna som blir født nå, vil altså oppleve å bli en minoritet i eget land.

I klimapolitikken vil alle ha et føre var prinsipp, i innvandringspolitikken blir du utskjelt som rasist hvis du krever det samme.

I det hele fortoner norsk politikk seg mer og mer som et galehus. Alle bejubler velferdsstaten , og ikke minst den norske modellen som enkelt sagt gjør at sekretærer tjener litt mer, og ingeniører litt mindre, enn i mange andre land.

En sammenpresset lønnsstruktur. Likhet er den norske modellen.

Det er en modell som selvfølgelig ikke tiltrekker seg mange ingeniører fra utlandet, men haugevis med sekretærer og fremtidig NAV-klienter.

Den norske modellen kan ikke overleve med dagens innvandringsregime.

Norge vil bli som USA, men med muslimer i rollen som latinos og sorte.

Likevel stemmer hipstere for en fortsatt liberal innvandringspolitikk, alt ut av frykt for å lide samme skjebne som Ola Svenneby: De vil ikke bli stemplet som rasister. At klimamålene til Norge blir vanskeligere å nå med innvandringen, bekymrer dem heller ikke.

La oss håpe Sveits i fremtiden også slår opp dørene også for norske hipstere, selv om enhver med vett forstår at mye nytte gjør de ikke. 

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal