Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Debatten om smartbriller har fått en velkjent følgesvenn: frykten for snikfotografering. Når kameraet flyttes fra mobiltelefonen til brillene, kan vi fotograferes uten at noen holder opp en telefon. Hva skjer da i garderoben, på stranda eller i barnehagen?

Bekymringen er legitim. Men problemet er langt eldre enn smartbrillene.

På 1890-tallet kunne man møte den unge matematikkstudenten Carl Størmer på Karl Johan i Kristiania. Under vesten bar han et såkalt detektivkamera. Objektivet stakk ut gjennom et knapphull, og med en skjult utløser kunne han fotografere menneskene han møtte uten at de visste det.

Blant dem som havnet foran Størmers skjulte kamera, var Henrik Ibsen. Han ble rasende da han senere oppdaget hva som hadde skjedd.

Bildene finnes fremdeles og er i dag verdifulle kulturhistoriske dokumenter. Men teknologien hadde en egenskap som høres forbløffende moderne ut: Kameraet var praktisk talt usynlig for den som ble fotografert.

Kameraet forsvinner

I mer enn hundre år har kameraet blitt mindre. Fra Størmers apparat under vesten gikk utviklingen via småkameraer og videokameraer til mobiltelefonen. I dag bærer nesten alle voksne mennesker et kamera i lomma.

Nå flyttes kameraet til brillene.

Dagens smartbriller kan fotografere og filme, mens KI kan analysere det brukeren ser. Metas smartbriller har for eksempel et synlig lys som skal varsle omgivelsene når kameraet brukes.

Det er fornuftig. Men det kan vise seg å være en løsning på et overgangsproblem. Kameraet er neppe ferdig med å krympe.

Etter brillene kommer linsen

Det arbeides allerede med smarte kontaktlinser. Selskapet XPANCEO har utviklet prototyper for teknologiene som må kombineres: mikrodisplay, sensorer, elektronikk, kommunikasjon og strømforsyning. Selskapet planlegger å demonstrere en integrert smartlinse i 2027.

Det betyr ikke at KI-linser ligger under juletreet neste år. Det gjenstår betydelige problemer med strøm, varme, komfort og sikkerhet.

Men retningen er tydelig. En framtidig linse kan vise informasjon direkte i synsfeltet og kommunisere med en mobiltelefon eller annen enhet som utfører KI-behandlingen.

Dersom slike linser også får visuelle sensorer, blir en blinkende varsellampe på brillestangen eller egne lover for smartbriller plutselig en ganske gammeldags løsning, en parallell til The Red Flag Act fra 1865, som for noen årtier stoppet den lovende utviklingen av et selvgående kjøretøy.

Les også: Vurderer forbud mot ansiktsgjenkjenning i smartbriller

Kameraet trenger ikke ta bilder

Vi var vant til å tenke på et kamera som en maskin som lager fotografier. Smarttelefonen endret dette, mens smartlinser og KI tar det videre.

Jeg kan stå i verkstedet mitt, se på et stykke tre og spørre: «Hvilket treslag er dette?»

Linsen registrerer det jeg ser. KI-en analyserer informasjonen og svarer: «Det ser ut som valnøtt.»

Så kan bildedataene slettes. Det trenger ikke finnes noe fotografi eller noen video. Kameraet blir i stedet et sanseorgan for datamaskinen.

Det kan paradoksalt nok være bedre for personvernet enn dagens kameraer dersom rådata behandles lokalt og slettes umiddelbart. Men det kan også bli langt verre dersom det vi ser kontinuerlig sendes til servere, lagres og kobles sammen med andre opplysninger.

Framtidens viktigste spørsmål blir derfor kanskje ikke: Tar brillene bilde av meg?

Men: Hva gjør KI-en med det den ser?

Les også: DNB innfører nye regler for KI-briller

Det egentlige personvernproblemet

En mann med smartbriller kan selvfølgelig misbruke dem i en garderobe. En framtidig smartlinse kan gjøre slikt enda vanskeligere å oppdage. Det må tas alvorlig.

Men muligheten for skjult fotografering har eksistert siden Størmer gikk nedover Karl Johan med objektivet i knapphullet. I dag finnes kameraer skjult i hverdagsgjenstander, og mobiltelefonen har gjort kameraet universelt tilgjengelig.

Teknologien har for lengst gjort snikfotografering mulig. Det betyr ikke at snikfotografering er blitt normal menneskelig atferd. Vi har for lengst utviklet gode lover som sikrer både fotografens, motivenes og samfunnets interesser på en god måte. Men smartlinsen reiser et mer interessant personvernproblem.

Tenk deg at personen som ser på deg ikke tar ett eneste bilde.

Likevel gjenkjenner KI-en ansiktet ditt. Den finner navnet ditt. Den husker hvor dere møttes sist. Den oversetter det du sier og kobler kanskje det den ser til andre opplysninger om deg.

Ingenting trenger å være fotografert eller lagret. Likevel kan inngrepet i privatlivet være større enn da Carl Størmer tok ett enkelt bilde av Henrik Ibsen.

Det er denne diskusjonen vi bør begynne å ta. Vi trenger regler for hva slike systemer kan analysere, hva som kan sendes videre og hva som kan lagres. Enkelte steder – garderober, toaletter, skoler og helseinstitusjoner – kan selvsagt kreve særlige regler.

Men vi bør samtidig passe oss for å gjøre teknologien ansvarlig for alle de verste handlingene et menneske kan utføre med den.

Nå har vi smartbriller. Smartlinsene blir kapitlet etter det.

Carl Størmer trengte verken kunstig intelligens eller smartbriller. Han trengte en vest, et knapphull – og den nyeste kamerateknologien fra 1893.