Dette er en kommentar.
Norge fører en religiøst inspirert utenrikspolitikk. Det kan gå til helvete.
Norges utenriksminister Espen Barth Eide er en person jeg aldri har møtt, likevel irriterer mannen meg overmåte.
De fleste av oss har nemlig en eller gang støtt på en som ham: Mannen som vet best. Mannen som uavlatelig forteller alle andre i kraft av sin væremøte at han ikke bare vet best, men at han er best, i moralsk forstand.
Slike irriterende personer kombiner både prest- og professorrollen, og utrustet med begge disse gavene føler de seg moralsk forpliktet til å ta på seg ledervervene i vårt samfunn, medlem av elevrådet, leder av FAU på skolen, eller som i Espens tilfelle, utenriksminister.
Vi har møtt ham så mange ganger at hver eneste gang Espen Barth Eide er på tv-skjermen så lukter jeg kirkerom, tykke bøker, men først og fremst ser jeg det i de bedende øynene hans bak brillene: Er jeg flink nå? Vil jeg få ros nå? Kjære Gud i himmelen, la meg få beste karakter.
Espen Barth Eide slår meg som en selvsikker pugghest med prestekall for et globalt sosialdemokrati.
Tar jeg feil?
Jeg leser meg opp på hans foreldre. Faren var jusprofessor og menneskerettighetsekspert Asbjørn Eide, om ham heter det «Allerede i skoletiden på Eidsvoll landsgymnas visste Eide at han ønsket å arbeide med internasjonale rettsspørsmål med sikte på å bidra til en menneskeverdig internasjonal fred.»
Jeg ser det for meg:
– Hva vil du bli, Asbjørn?
– Jeg vil bidra til en menneskeverdig internasjonal fred.
Moren er ernæringsprofessor Wenche Barth Eide. I likhet med sin ektemann har hun viet sitt liv til menneskerettigheter: «Retten til mat, slik den er beskrevet i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, kan gjøres til et effektivt våpen mot sult og fattigdom, sier hun»
Jaggu.
Espen Barth Eide hverken sier eller skriver jaggu. Barth Eide er fra Vinderen. Hans språk er så Oslo vest at det for et utrent øre klinger nærmest som en talefeil. De litt for tynne S-ene, smattingen mellom ordene, enten har du det, eller så har du det ikke.
Espen Barth Eide har det. Jonas Gahr Støre har det. Jeg har det ikke, men jeg tror likevel at jeg forstår hvor stolte foreldrene hans er av Espen.
Flinke, Espen. Så fantastisk flink: Generalsekretær i Europabevegelsen, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), hvor han ledet FN-programmet, avdelingen for internasjonal politikk, og allerede i 2003 ble han kåret til ««Morgendagens verdensleder» av WEF (World Economic Forum …»
Ikke alle har sluttet seg til applausen.
I 2008 sendte USAs daværende ambassadør Benson K. Whitney et notat hjem om daværende statssekretær i forsvarsdepartementet Espen Barth Eide.
I notatet så blir Barth Eide fremstilt som flink, men enda mer «weasily», eller det vi utenfor Vinderen kaller for ei rotte. Ifølge Whitney er ikke Barth Eide til å stole på hva gjelder amerikanske interesser, mer oppsiktsvekkende er det at ambassadøren mente at Espen Barth Eide satte sine egne personlige ambisjoner foran Norges interesser.
Ifølge Whitney skal Barth Eide ha arbeidet for at Norge skulle sende fredsbevarende styrker til Haiti, noe som for ham fremstår som hinsides norske interesser, dessuten skal Barth Eide ha villedet daværende statssekretær Raymond Johansen om hva daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre mente om saken.
«Rotta» Espen Barth Eide var villig til å ofre norske soldaters liv for å fremme egen karriere, mente altså USAs ambassadør, satt på spissen.
Det er spesielt.
Et av pressens klokeste hoder, VGs Hanne Skartveit, fremførte nylig en kritikk av Barth Eide som minner om den amerikanske ambassadørens kritikk: «Espen Barth Eide fører en aktivistisk utenrikspolitikk som ikke tjener norske interesser. Statsministeren lar det skje,» skrev hun.
Hun tegner et bilde av en utenriksminister som ikke setter Norge først, men som går «ut mot amerikanernes forsending av landminer til Ukraina. … denne måneden signerte Norge et brev til FN om våpenboikott av Israel, sammen med 51 andre land. Tyrkia (og) Kina, Russland og Iran. Disse autoritære regimene gjør alt de kan for å undergrave våre demokratier. Våre verdier. Vårt levesett … vårens anerkjennelse av Palestina etter Hamas sitt terrorangrep på Israel … Det underlige er at statsminister Jonas Gahr Støre lar alt dette skje … har han sluppet sin utenriksminister fri til å følge sin egen vei, på vegne av Norge – ute i verden?»
Jeg hører en bønn mellom linjene til Skartveit, en bønn om at denne utenrikspolitikken er Barth Eides alenegang, det er nærmest som hun ønsker eller tror at den amerikanske ambassadørens analyse av Barth Eide må være rett, for hvis Barth Eide ikke er for norske interesser så må han da være for Barth Eides interesser?
Både rotta og karrierepolitikeren er dyr som er kjent for å passe på seg selv.
Dessverre tror jeg at både den amerikanske ambassadøren og Hanne Skartveit tar feil i sin fortolkning av Espen Barth Eide.
Nylig sammenlignet jeg Jonas Gahr Støre med profeten Moses, og hevdet at gåten Jonas Gahr Støre forklares ved å forstå ham som miljø- og globalist religiøs.
Et medlem av Miljøpartiet De Grønne fra beste vestkant.
Den samme forklaringen kan i stor grad benyttes på Espen Barth Eide. Jonas Gahr Støre er Moses, men Espen Barth Eide er lillebror Aron, eller enda mer presist: Espen Barth Eide tror han er Jesus, og dermed Gud.
Espen «Jesus» Barth Eide enda mer av en rettroende enn selv Jonas «Moses» Gahr Støre.
De har samme hellige skrifter og de heter menneskerettighetene, folkeretten og FNs klimapanel.
Hanne Skartveit og den amerikanske ambassadøren begår en feil jeg selv ofte begår i møte med noen som snakker tøv: Jeg klarer ikke å tro at de mener alt tøvet de lirer av selv, selv om de bedyrer: Jo, dette mener jeg faktisk.
Dette illustres best av Espen Barth Eides tilsvar til Hanne Skartveit. Han skriver blant annet:
«Vi kan ikke stå opp for reglene i FN-pakten kun når det passer oss og ikke plager noen. Som et lite land i verden er vi avhengige av at prinsippene for internasjonale relasjoner faktisk respekteres. Norge har vært krystallklar på at Russlands krig mot Ukraina er ulovlig … Når vi har kritisert Israels brutale framferd i Palestina, er det fordi Israel har begått alvorlige brudd på folkeretten. Det kan ikke fortsette uten internasjonale reaksjoner … Det er liten tvil om at Vestens troverdighet er kraftig svekket av dette.Det går også ut over støtten til Ukraina … Vår regelstyrte verdensorden er under sterkt press. Å stå opp for internasjonale regler er i norsk kjerneinteresse. (min uthevning)»
Dette er et fascinerende skriftstykke.
Det er sjelden man ser stormannsgalskap iblandet en religiøs tro på egen rolle så tydelig uttrykt..
Espen Barth Eide synes å tro at bare Norge opptrer logisk konsistent (altså fri for motsigelser), så vil vi arbeide for våre egne interesser.
Hvis Norge er konsistente, så vil andre land støtte Ukraina mer, skriver Barth Eide rett ut.
Det er noe teologisk over Barth Eides utlegninger. Han har lest skriftene, han ser sammenhengene, og bare man forholder seg konsisten til den rette lære, så er frelsen sikret.
Bare Norge er konsistente, så vil Russland og Iran og Kina få mer respekt for Vesten, ikke minst for bittesmå, svake land som Norge.
Det er nærmest rørende naivt. De fleste geopolitiske analytikere vet at det er interesser og makt som avgjør i internasjonal politikk.
Klima- og globalist-teolog Barth Eide vet angivelig bedre, bare man forholder seg konsistent til den rette lære, det vil si FNs klimapanel, menneskerettighetene og folkeretten, så vil alt gå bra for Norge..
Det er ikke bare naivt, det er klin kokos.
Barth Eide er blitt utenriksminister, men han oppfører seg som om han fortsatt sitter hjemme ved frokostbordet på Vinderen og snakker om hvordan man skal «bidra til en menneskeverdig internasjonal fred.».
Han forstår ikke at systemene og rettsordene han snakker om er en vestlig konstruksjon og kun opprettholdt av Vesten, men når Vesten, og da især det europeiske benet svekkes relativt til andre land, så vil den rettsordenen svekkes.
Jeg har intet håp om å kunne påvirke Espen Barth Eide gjennom denne artikkelen. Som de fleste dypt troende er han hinsides rasjonalitet i sin tro, og enhver kritikk av hans grunnleggende trossetninger vil bare bli oppfattet som kjetteri.
Vi som tror at det finnes viktigere verdier enn konsistens i norsk utenrikspolitikk, er uansett kjettere som sprer vranglære i hans verden.
Mitt anliggende er altså ikke å henvende meg til Espen Barth Eide.
Mitt anliggende er at alle vi som er kritiske til Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide må slutte å tro at de ikke mener alt det de sier.
De mener det, de arbeider for det, de tror til og med at det er fornuftig.
De er like sprø som de fremstår, dessverre.
Espen Barth Eide tror for eksempel at det er i Norges interesser å sette et slags moralsk likhetstegn mellom Russland og Israel, han mener at å anerkjenne et land som ikke finnes er et bidrag til en fredsprosess, han tror at bare vi fordømmer Israel litt mer, så vil Russland, Kina, Iran og Hamas begynne å respektere folkeretten.
Han ser ikke at våre fiender bruker institusjonene og reglene vi skapte mot oss selv. Et vestlig selvmord, det blir utfallet av Barth Eides politikk.
Det er galskap. Det er også dypt fundert barnetro innlært ved frokostbordet hjemme på Vinderen.
Måtte Gud være oss nådige, for i den tranedansen Espen Barth Eide kaster spurven Norge inn i, så finnes det ingen nåde, bare makt.
Espen «Jesus» Barth Eide vil ofre Vesten og Norge på korset for våre synders skyld. Hamas, Iran, Russland og Kina kan bare få arve alt sammen, mener han.
I motsetning tror jeg ikke det kommer noen oppstandelse ut av dette, og ihvertfall ikke en vestlig sådann.
Vi som er prisgitt dette fjolleriet må begynne å tale ham imot, ikke tro at han ikke mener det han sier. Hører du, Hanne Skartveit?