Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det kan høres ut som et provoserende spørsmål. Samtidig er det nettopp derfor det er interessant, fordi det avslører mer om oss enn vi ofte liker å innrømme.

I terapirommet i 2026 møter jeg fortsatt kvinner som bærer på en dyp skam knyttet til kroppen sin. Ikke fordi de har gjort noe galt, men fordi kroppen deres, i et øyeblikk av intimitet, har blitt for virkelig, for lite kontrollert og dermed for mye.

En kvinne fortalte meg nylig om en situasjon tidlig i en relasjon. Alt hadde vært fint, trygt og nært. De hadde hatt flere dater, det var varme, latter og gjensidig lyst, og ingenting tydet på at dette ikke var en helt vanlig og sunn begynnelse.

Så var de intime.

Under seksualakten ble hun svært våt. Kroppen responderte slik den er biologisk designet for å gjøre når den er trygg og tent. Våtheten var blod. Hun hadde fått mensen uten å være klar over det selv. Rommet var mørkt.

Dette er ikke uvanlig. Det er ikke farlig. Det er ikke skittent.

Likevel var det som skjedde etterpå det som satte spor. Hun hørte mannen brekke seg i dusjen, og etter den kvelden hørte hun aldri fra ham igjen. Ingen melding, ingen forklaring, ingen avslutning. Bare borte.

Det hun bar videre, var ikke sinne, men skam. En stille, indre skam over egen kropp og over noe hun ikke kunne kontrollere, selv om det i realiteten er helt grunnleggende ved å være kvinne.

Hun skammet seg for å ha blødd.

Her er det viktig å stoppe opp, ikke for å fordele skyld, men for å forstå. Ifølge Brené Brown handler skam ikke om å ha gjort noe galt, men om følelsen av å være feil. Skam oppstår i stillhet og vokser når opplevelser ikke blir møtt med språk, forståelse eller reparasjon.

Og det er nettopp her denne historien treffer.

For det er fullt mulig at mannen i denne situasjonen ikke reagerte med forakt, men med overveldelse. Noen mennesker har sterke aversjonsreaksjoner mot blod og kroppsvæsker, og disse reaksjonene kan være knyttet til angst, tidligere erfaringer, traumer eller biologiske beskyttelsesmekanismer i nervesystemet. Evolusjonært har aversjon mot lukt, avføring og blod hatt en beskyttende funksjon knyttet til sykdom og smitte. For enkelte aktiveres dette refleksivt, uten at det er et bevisst valg.

Med andre ord: Reaksjonen kan forklares.

Men konsekvensen for henne forsvinner ikke av den grunn.

For det som skaper skam, er ikke kroppens reaksjon i seg selv, men det som skjer etterpå. Stillheten, forsvinningen og mangelen på språk. Når et menneske møter noe det ikke tåler i intimitet, har det fortsatt et ansvar for hvordan det trekker seg. Når det ansvaret uteblir, blir den andres kropp stående igjen som problemet. Det er slik skam overføres.

Denne skammen oppstår heller ikke i et vakuum. Den bæres videre. Fra mor til datter, fra bestemor til barnebarn, fra oldemødre som lærte å skjule, tie og regulere kroppen sin for å være akseptable. Mange kvinner skammer seg ikke bare på egne vegne, men på vegne av et kvinnelig slektsledd som aldri fikk språk, beskyttelse eller frihet rundt egen kropp. Når skammen aktiveres i et intimt møte, er det derfor sjelden bare én historie som settes i spill, men flere liv bakover i tid.

I mange kulturer har menstruasjon vært omgitt av tabu, isolasjon og regulering. Kvinner har blitt sendt bort når de blør, ofte begrunnet i forestillinger om urenhet, noen ganger forklart som beskyttelse av fellesskapet. Sammenlignet med dette har vi kommet langt. Likevel lever restene av disse forestillingene videre, ikke som uttalte regler, men som reaksjoner, stillhet og skam.

Vi ser det i språket vårt.
«Tante rød».
«Den uka».
«Røde dager».

Menstruasjon er ikke en feil i systemet, det er systemet. Med helt vanlige gjennomsnittstall snakker vi om rundt 90 dager i året og mellom 3 000 og 4 000 dager i løpet av fertil alder. Det tilsvarer i gjennomsnitt nærmere ni år av en kvinnes liv der hun blør, og likevel er dette pakket inn i skam, stillhet og omskrivinger.

Samtidig er det viktig å være tydelig på én ting: Ingen skylder noen sex. Mange kvinner opplever lavere lyst før eller under menstruasjon, og det er både normalt og legitimt. Spørsmålet handler derfor ikke om kvinner bør ha sex når de har mensen, men om hva som skjer når kroppen uventet minner oss på sin virkelighet midt i et intimt møte.

Intimitet handler om regulert nærhet, evnen til å tåle både egne og andres kroppslige og emosjonelle reaksjoner uten å flykte, forsvinne eller legge skam på den andre.

Kanskje er det derfor spørsmålet provoserer: Bør du gå til sengs med noen hvis du har mensen? Svaret er verken ja eller nei, men hvorvidt vi har utviklet evnen til å møte kropp, sårbarhet og grenser uten å plassere skam hos den som allerede er mest eksponert.

Samtidig er det her ansvaret også ligger. Ikke som skyld, men som mulighet. For hvis skam kan arves, kan den også stoppes. Og det er ikke først og fremst menn som kan gjøre det arbeidet for oss. Det er kvinner selv.

Det betyr ikke å tåle mer, overskride egne grenser eller stille egne behov til side. Det betyr å slutte å skamme seg over kroppen slik den er. Å sette ord på det som tidligere ble tiet i hjel. Å nekte å bære videre forestillingen om at blod, lukt, væsker og syklus er noe som må skjules for å være verdig nærhet.

Når kvinner tar ansvar for egen skam og våger å gi den språk, brytes ikke bare individuelle mønstre. Da forstyrres også generasjonsskammen vi bærer. I dette bruddet kan døtre, barnebarn og oldebarn slippe å vokse opp fanget i den samme tause skammen rundt kvinnekroppen – en skam som i realiteten følger oss gjennom nærmere ni år av et kvinneliv.

Skammen hører ikke hjemme i kvinnekroppen. Men ansvaret for å stoppe den fra å gå i arv, ligger i oss alle- både menn og kvinner.

 Loading ...