Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger. Stein Olav Kåsa i INPs programkomite er medforfatter.
Vi kjenner alle en Severin Suveren som ikke har vett på å snu i tide.
Til tross for at alle tall og kalkyler viser at såkalt «fornybar» energi ikke leverer varene og fører til høyere strømpriser, usikre rammebetingelser og ustabilitet i kraftnettet, går både Jonas og Erna vår venn Severin en høy gang.
De har lagt ut på langtur med statsfinansene i sekken, og til tross for massiv motvind og storm i kastene, har de ingen planer om å hverken snu. At regjeringens eget finanspolitiske utvalg har bedt Støre om å grave seg ned har heller ikke gjort inntrykk. De skal til Brussel, koste hva det koste vil.
At kostnaden i dette tilfellet kan være statsfinansene de har med seg, spiller selvsagt ingen rolle.
Skal vi lide samme skjebne som EU?
INP mener at det nærmest er en religiøs tilnærming til det grønne skiftet som ligger til grunn for en slik tenkning. At tyskerne har surret bort 6 billioner kroner på det grønne skiftet og radbrekket sin egen økonomi, tillegges ingen betydning.
Vi må lide i solidaritet med EU, tilgi dem for at de har ødelagt sitt eget kraftsystem, og gjøre deres lidelse til vår, mens vi svinger den grønne pisken mot egen rygg. Det skal gjøre vondt, men i smerten og forsakelsen ligger veien til paradiset i form av de hellige klimamålene.
Kjærlighet gjør blind, heter det i ordtaket. Det samme kan i aller høyeste grad sies om ideologier og religioner. Dette grønne skiftet, slik det spiller seg ut i praktisk politikk, har klare religiøse overtoner, og de som forvalter denne «grønne» religionen har en dogmatisk iver med klare religiøse trekk.
Satsningen på vindkraft – en urasjonell beslutning
Satsningen på vindkraft i Norge var fra starten av fullstendig urasjonell. Professor Terje Tvedt sa dette kanskje aller best i sin glimrende artikkel «Vannlandet som gikk over bekken etter vind», der han undret seg over rasjonalet i at vannkraftnasjonen Norge – med sine unike forutsetninger for vannkraft – skulle satse på vindkraft.
Dersom man legger rasjonell tenkning bak denne beslutningen, er den fullstendig uforståelig. Men slik er det nå en gang – ideologisk tenkning og konsekvenspolitikk er som olje og vann, to uforenlige størrelser.
En av bærebjelkene i INPs politiske filosofi er nettopp denne konsekvenstenkningen. Legger vi denne tenkemåten til grunn, er det ingen tvil om at det er ønsketenkningen som ligger til grunn for søsterpartiene Høyre og Arbeiderpartiets energipolitikk, og ikke konsekvenstenkning.
I stedet for å satse på videreutvikling og modernisering av vannkraftverkene, satsning på kjernekraft og gass – energiformer som faktisk gjør jobben – bindes Norge nå opp mot et europeisk energisystem preget av ustabilitet og kaos.
Hvor fører dette Norge?
Resultatet er at et land som bokstavelig talt renner over av energi, blir tvunget til å behandle strøm som en knapp ressurs – noe som er i direkte kontrast til vår historiske og naturlige energioverflod. Vi har alle lært begreper som kraftkrise og kraftunderskudd – helt absurde begreper inntil de rettroende fikk nøkkelen til energidepartementet.
For å sette denne utviklingen i et historisk perspektiv kan vi sammenligne den med planøkonomien i Sovjetunionen. Uten sammenligning for øvrig – ønsketenkningen til størrelser som Stalin og Bresjnev kom til uttrykk i de såkalte femårsplanene, som var aktiv næringspolitikk av aller verste skuffe.
De skulle simpelthen produsere mest hvete i hele verden. At metodene for å komme dit ødela landbruket fullstendig, spilte ingen rolle. De rettroende kunne selv se de voksende brødkøene fra sine sorte limousiner, uten at de vek en tomme.
Paralellen mellom nåtidens Norge og datidens Sovjetunionen
Og der har vi parallellen: Slik kommunistene i Sovjet klarte å gjøre brød til en knapphetsressurs i verdens rikeste landbruksområde, har søsterpartiene Høyre og Arbeiderpartiet klart å gjøre tilsvarende i vannkraftnasjonen Norge.
I Sovjetparadiset sto folk i kø for å få brød – i Norge i 2025 står bedriftene i kø for å få strøm.
Derfor må de rettroende bli fratatt nøkkelen til energidepartementet. De må gjerne legge ut på pilgrimsferd til Brussel, men ryggsekken med statsfinansene skal ligge igjen hjemme. Den sekken tilhører oss – ikke koloniherrene i Brussel.
iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Norge er verdensmester i bistand som ikke virker