– Jeg ville vise at det går an å gjøre noe annet, sier Oskar Jørgensen.
Med boka En reise i omsorg og omtanke har Jørgensen )78) skrevet sin livsfortelling – en bok som både er selvbiografi, debattinnlegg og livsfilosofi.
Han har jobbet med rusmisbrukere, ungdom, utviklingshemmede og barn i utsatte situasjoner, både i Norge og utlandet. Men viktigst for ham har vært å møte mennesker med tillit og respekt – ikke kontroll og byråkrati.
Han har snakket med iNyheter i en samtale sommandag kommer ut som podkast.
– Jeg fikk med meg en ballast hjemmefra, med en far som var hvalfanger og senere søppeltømmer. Det var kanskje ikke det mest glamorøse, men jeg lærte verdien av ansvar og omsorg. Han var opptatt av rettferdighet, og det ble også viktig for meg, sier Jørgensen til iNyheter.
Søndag kan også Sandefjords Blad melde at Jørgensen har bladd opp én million kroner av egen lomme til et prosjekt i kommunen der kriminell ungdom skal få bli med på tur. Først en fjelltur på Hardangervidda i noen uker, for deretter å sette kursen mot Thailand i noen måneder.
– Jeg nærmer meg 80 år og har ikke så lenge igjen, så jeg ønsker å bidra med én million kroner av egen lomme for å gjøre noe for disse ungdommene, og Sandefjord by, sier han til lokalavisa.
En annen måte å møte folk på
Jørgensen startet tidlig med sosialt arbeid, og ble etter hvert en kjent skikkelse i det han kaller «det alternative Norge». Han startet organisasjoner, avlastningstilbud og bistandsprosjekter, og utfordret stadig systemet – ikke for å provosere, men fordi han mente det ikke fungerte for dem det skulle hjelpe.
– Systemene er ofte laget for dem som administrerer dem, ikke for dem som trenger dem. Jeg har sett det så mange ganger. Derfor prøvde jeg å gjøre ting annerledes. Med ungdommer i rus ble det å gå på turer i skogen eller fjellet mye mer effektivt enn møterom og skjemaer, sier Jørgensen til iNyheter.
Et viktig poeng for Jørgensen er tillit: Å stole på at mennesker vil godt, og at de kan reise seg om de får muligheten.
– Du kan ikke hjelpe noen du ikke tror på. Jeg har alltid tenkt at folk kjenner sitt eget liv best. Min rolle har vært å gå ved siden av dem, ikke foran eller bak.
Født i 1947 vokste Jørgensen opp i trange kår i en arbeiderfamilie i Sandefjord. Faren var hvalfanger og senere søppeltømmer, mens moren var en hengiven kvinne med sterke omsorgsevner.
I barndommen fikk Jørgensen kallenavnet «søppel-okken», noe som illustrerer klasseskillet han senere skulle utfordre.
Jørgensen begynte med kjemistudier i Gøteborg, men tilbrakte mest tid på aktivisme, fest og kreative påfunn. Han avsluttet ikke ingeniørutdannelsen, men vendte seg mot sosialt arbeid etter et militært mellomspill som kvartermester i marinen.
Natur som terapi og pedagogikk
Et sentralt virkemiddel i Jørgensens arbeid har vært naturen – både som arena for mestring og som ramme for relasjon. Han tok med ungdom ut på overnattingsturer, fjellvandringer og enkle ekspedisjoner. Gjennom fysisk aktivitet, samvær rundt bålet og fellesskap i det åpne landskapet, opplevde mange for første gang følelsen av å mestre, høre til og være fri.
– Når du står på et fjell og ser utover, er det ingen som spør om diagnosen din. I naturen gjelder helt andre regler. Du må samarbeide, stole på hverandre, og du får umiddelbare konsekvenser av valgene dine – men også belønning. Det er en veldig konkret og ærlig måte å være sammen på.
Han mener at naturen virker avstressende og frigjørende – både for ungdom med rusproblemer og for barn med funksjonsnedsettelser.
– Der ute slipper man unna kategoriene og vurderingene. Man er bare et menneske. Det gir rom for vekst og ny retning, sier han til iNyheter.
Baan Sabaijai og arbeidet i Thailand
I boka skriver Jørgensen om sitt arbeid i Thailand, hvor han var med på å starte hjelpetiltak for barn i Pattaya – en by preget av fattigdom, barneprostitusjon og utenlandske menn med dårlige hensikter.
– Det var brutalt. Jeg så barn som ble utnyttet og kvinner som var fanget i systemer de ikke hadde kontroll over. Vi ønsket å gjøre noe konkret, å gi noen av dem en trygg base, et hjem, en mulighet til skolegang.
Han forteller at møtet med thailandsk kultur og virkelighet forsterket det han allerede visste:
– Mennesker er mennesker. Det handler ikke om land, språk eller religion, men om å bli sett og verdsatt.
Kritikk mot hjelpeapparatet
Gjennom intervjuet kommer det tydelig frem at Jørgensen ikke har mye til overs for det han kaller «kontrolltenkning» i norsk velferdspolitikk.
– Jeg har vært kritisk til hjelpeapparatet siden 70-tallet. Vi har et system som er mer opptatt av å dekke sin egen rygg enn å hjelpe folk. Du skal fylle ut skjemaer, evaluere og dokumentere – men hvor blir det av den menneskelige kontakten?
Han mener profesjonaliseringen av omsorg har gått for langt.
– Folk har glemt hva det betyr å bare være et medmenneske. Det skal ikke alltid så mye til – noen ganger er det nok å lytte, være til stede, si at «jeg tror på deg».
Omstridt, men kompromissløs
Jørgensen har vært en omstridt skikkelse i norsk offentlighet. Han har utfordret barnevernet, gått imot fagmiljøer og vært aktiv i miljøer mange tok avstand fra. Likevel har han fått stor respekt for sitt utrettelige arbeid og sin konsekvente stemme.
– Jeg har aldri søkt konflikt, men jeg har aldri gått utenom den heller. Når noe er feil, må man si fra. Jeg har valgt å gjøre det – og stå i det.
Han forteller at mange unge fagfolk har kontaktet ham etter at boka kom ut.
– De kjenner seg igjen i frustrasjonen, men føler seg fanget i systemet. Jeg prøver å si til dem at det er mulig å finne egne veier. Du må bare ha mot nok til å prøve.
Et liv i bevegelse
På spørsmål om hva som har vært drivkraften, svarer Jørgensen uten å nøle:
– En uro. En vilje til å skape mening. Og kanskje en følelse av ansvar. Jeg har aldri kunnet se urett og bare gå forbi.
Han har aldri slått seg til ro med faste rammer eller definisjoner. Tvert imot har bevegelse – fysisk og mentalt – vært en livsstil.
– Jeg har alltid vært i bevegelse. Jeg har gått pilegrimsvandringer, reist på tvers av kontinenter, startet prosjekter som ingen trodde på. Men det handler ikke om rastløshet – det handler om å finne frem til det som gir mening.
Skrive bok – for å plante et tre
– Jeg har ofte sitert det kinesiske ordtaket om at man bør plante et tre, få barn og skrive en bok før man dør. Nå har jeg gjort alle tre.
Med En reise i omsorg og omtanke ønsker han ikke å oppsummere livet, men å inspirere andre.
– Hvis noen tenker etter å ha lest boka: «Kanskje jeg også kan gjøre en forskjell», da har jeg fått det jeg ville.
iNyheter publiserer snart en podkast med Jørgensen.
NB. Jørgensen er også aksjonær i iNyheter.