Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Den 21. april hadde VG en artikkel under overskriften «Flere ansatte nektes sykmelding: – Mange mister inntekten sin over natten» der hevdes at stadig flere arbeidsgivere bestrider sykemeldinger. Rødt og Ap vil derfor saumfare utviklingen.
Dette er en sterk mistenkeliggjøring av arbeidsgiverne uten hold i virkeligheten. Som HR-leder i en virksomhet med rundt 700 ansatte, med systematisk og dokumentert godt nærværs‑ og sykefraværsarbeid blir jeg temmelig provosert. Det er absolutt et behov for å nyansere bildet som tegnes i den offentlige debatten om bestridelse av sykmeldinger.
Siden jeg tiltrådte høsten 2019 har vi vi hatt et tett samarbeid mellom ledelse, ansatte, ansatterepresentanter og bedriftshelsetjeneste. Resultatet er høy grad av tillit og lave konflikttall. I 2025 hadde vi 714 tilfeller av sykefravær/egenmeldinger, og seks av disse ble bestridt. Dette utgjør 0,84% av alt sykefravær. Vi bestrider normalt kun 5–10 saker i året. Bare én gang siden 2019 har arbeidstaker fått medhold etter klage til NAV. Det forteller meg at det vi gjør er riktig i forhold til regelverket.
Politikerne må klare å sette ting perspektiv – ikke forsøke å score billige poeng
Tallene våre er ikke unike. Ifølge NAVs sykefraværsstatistikk var det i 2025 totalt 1 030 681 tilfeller av legemeldt sykefravær. I den samme perioden økte antallet bestridte sykmeldinger fra ca. 1 400 til 1 900 saker. Det tilsvarer en relativ økning på 46 prosent – men i absolutte tall utgjør dette under 7 promille av alle sykmeldingene. For å sette det enda mer i perspektiv: Ifølge SSB var det 3 174 526 arbeidstakere og 219 200 arbeidsgivere i dette landet i 2025. Det gir i gjennomsnitt 0,6 bestridelser pr 1000 arbeidstaker, dvs 0,06 promille, og 0.87 bestridelser pr 100 arbeidsgiver. For det første så er antall bestridelser er så lavt at det må kalles uvesentlig. For det andre så bør enkelte politikere med fordel lære seg matematikk. Det er ikke uvesentlig!
Tallet på om lag 1900 bestridelser gir ingen informasjon om utfallet av disse sakene. Det fremgår ikke hvor mange arbeidstakere som faktisk fikk medhold etter klage eller omgjøring, og hvor mange der arbeidsgivers vurdering ble stående. Uten å skille mellom omtvistede saker som ender med arbeidstakers medhold og de som ikke gjør det, blir tallet lite egnet som indikator på maktmisbruk eller systemsvikt.
Vesentlighetsprinsippet må brukes.
Ja, enhver sak der en arbeidstaker føler seg mistrodd, er alvorlig for den det gjelder. Samtidig kan ikke politikkutforming eller systemkritikk baseres på ytterst få tilfeller sett opp mot over én million årlige sykmeldinger. Når mer enn 998 av 1 000 sykmeldinger går helt uproblematisk, gir det lite mening å fremstille bestridelse som et strukturelt problem i norsk arbeidsliv.
Bestridelse av sykmelding er dessuten et lovfestet virkemiddel for arbeidsgivere, ment brukt i helt spesielle tilfeller – for eksempel der medisinske vurderinger åpenbart ikke samsvarer med arbeidssituasjon, tilretteleggingsmuligheter eller regelverk. Riktig brukt bidrar det til å beskytte både folketrygden, arbeidsmiljøet og legitimiteten i sykefraværsordningen.
Les også: Sjokkøkning fra Nav – utbetalingene går i taket
Mindre mistenkeliggjøring og mer presisjon
Debatten hadde tjent på mindre mistenkeliggjøring og mer presisjon. Norge har et av verdens mest sjenerøse sykefraværssystemer. Det forutsetter gjensidig tillit – også til at arbeidsgivere i all hovedsak ikke misbruker sine rettigheter, men tvert imot gjør betydelige investeringer i forebygging, tilrettelegging og oppfølging.
I sykefraværsdebatten hisser arbeidstaker- og deler av venstresiden ofte opp rundt påstått mistenkeliggjøring av sykmeldte arbeidstakere. Samtidig oppleves nettopp slike politiske utspill som en generell mistenkeliggjøring av arbeidsgivere – som om bestridelse i seg selv skulle være uttrykk for manglende tillit eller uvilje. En mer konsistent og tillitsbasert tilnærming forutsetter at også arbeidsgiversiden tilkjennes legitime motiver og ansvar innenfor rammene av lovverket.
Når politisk og offentlig oppmerksomhet rettes mot marginale fenomener som rammer promilledeler av systemet, risikerer vi å sløse med fellesskapets ressurser – både økonomisk og mentalt. Det burde finnes viktigere utfordringer å ta tak i, som faktisk ville gjort en forskjell for det store flertallet av arbeidstakere og arbeidsgivere.
Les også: De «syke» nordmennene: Koster Norge milliarder