Det kalles verdens hardeste triatlon, ikke uten grunn.

250 «heldige» deltakere av en søkermasse på 6500 hopper i Hardangerfjorden kl 05 fra en ferje og svømmer i land 3,8 km senere i Eidfjord. Der setter de seg på sykkelen over Hardangervidda og ytterligere tre fjellpass før de er framme i Austbygde i Telemark. 180 km senere.

Derfra gjenstår 42,2 km langs Tinnsjøen før de stiger opp til mål på Gaustatoppen, 1883 m over havet.

I det minste de 160 raskeste. «Røkla» blir dirigert til mål noe lavere.

iNyheter var som vanlig på plass, ferierende i Austbygde.

Det pleier å være ganske langt mellom «båtene» i tet, men i år var det spesielt. Kristian Grue (21) var i ledelsen hele veien, og innen sykkeletappen var over hadde han 15 minutter ledelse på nestemann.

Han gikk i mål på 9:45:20. Nr 2, en franskmann, var 44 minutter bak. Tidligere Norseman-vinner Hans Christian Tungesvik lå på andreplass mesteparten av løpet, men måtte bryte på grunn av skade kun 14 kilometer før toppen.

Imponerende var det at tyske Julia Skala knuste kvinnerekorden med 16 minutter og løp inn til 11 timer blank. Med det ville hun blitt nummer 6 i herreklassen.

Som tilskuer kunne man ønske seg noe mer spenning om seieren, men dette er først og fremst en kamp mot en selv.

En og annen kjendis sliter seg også gjennom. YouTube-stjerne og tidligere klatrer Magnus Midtbø ble obsertvert noe medtatt 5 km ut på løpingen. Da lå han i sjiktet 80nde plass.

I det kritiske sjiktet rundt 160. plass som får løpe til topps observerte jeg denne karen, en polakk, som så ytterst medtatt ut med krampe og et deprimert ansikt. Men etter en dopause og litt mat, løp han faktisk videre.

Om det er imponerende eller idioti, får hver og en gjøre seg opp en mening om. Men når man står i vekslingen fra sykkel til løping 3, 4 eller 5 og flere timer etter at førstemann har passert og ser «vrakene» som vakler frem mot løpeskoene, undrer man seg på hvordan de skal klare å komme frem.

Her er det bare vilje, og kampen mot kroppens lyst til å stoppe, gi opp, som driver dem videre.

Og det er det tross alt bare å applaudere. I dagens liv har vi det muligens for behagelig.

Jeg tar av meg hatten, ikke minst for de av og til lett overvektige, tilsynelatende nokså utrente kroppene bakerst i feltet.