Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det har vært nok en god uke for de av oss som ikke liker Arbeiderpartiet. For de av oss som ei heller aldri har hatt sansen for Anniken Huitfeldt har det vært en fantastisk uke!
Jeg innrømmer glatt at jeg tilhører den sistnevnte gruppen. Huitfeldt har alltid irritert vettet av meg. Min irritasjon har tatt et smålig, mobbete preg.
Hun kommer fra en gammel adelsslekt og med en far som var statsadvokat, men har likevel lagt til seg dette kunstige proletarmålet mennesker som vil late som om de har arbeiderbakgrunn har. Og hun kan ikke si r.
Et r-løst kunstig proletarspråk irriterer vettet av meg. Dessuten har hun alltid tilhørt de mest høystemte yppersteprestene på venstresiden. “En annen vejden ej mulig. Hjejtet bankej til venstje. Klimakjisa truje oss alle.”
Min hjerne har oversatt talestrømmen som følger: “Mej makt til Anniken!”
Jeg har aldri trodd på idealismen til mennesker som går inn i AUF. Dit går du for makt, ikke fordi du er idealist. Dessverre er nok manglende selvinnsikt en av Anniken Huitfeldts mange laster. Hun har trodd på sin egen propaganda.
Det forklarer hvorfor noe av det første hun gjorde som utenriksminister var å hente Taliban til Norge. Sovjet mislyktes i Afghanistan. USA og Nato og Norge mislyktes. Men Anniken Huitfeldt skulle få det til.
Når det gjelder Taliban, så tror nemlig Anniken Huitfeldt på dialog. I ekteskapet tror hun ikke på det. Anniken Huitfeldt vil ha oss til å tro at hun og den politisk aktive ektemannen ikke snakker om jobben.
Ingenting om grunnrenteskatt, våpenkjøp eller oppdrettsnæringen. Ikke energipolitikk. Ikke strømpriser. Ihvertfall ikke om havbunnsmineraler. Den politikken som tilfeldigvis var med å skape noe av den største gevinsten for ektemannen.
Bare flaks. De har vanntette skott. Ekteparet Huitfeldt snakker heller ikke om privatøkonomi. Når ektemannen tjener 1,5 millioner kroner i aksjemarkedet, da snakker de ikke om dette.
“Helt sant. Ti knivej i hjettet. Ikke jugekojs.”
Jeg hører til dem som lo godt av Thorbjørn Berntsens latterliggjøring av Huitfeldts påstand om menn som truet seg til å danse med henne. «De må ha vært bra fulle,» sa Berntsen, og ga uttrykk for hva alle tenker.
Men ve den som forteller sine tanker usensurert! Den slags bramfrie tale som ikke tåles i vår tid. Det er noe av problemet.
En gang ville noen fortalt Huitfeldt at hun var stormannsgal som ville hente Taliban, og med å helle bistandsmidler over dem så skulle kvinnenes stilling styrkes. Men den slags galske er blitt tidens tale: Ve den som sier at Norge ikke kan løse klimakrisen.
Han har rett, men er likevel et dårlig menneske. Vi lever rett og slett i en tid hvor det å snakke sant og realistisk er blitt en ulempe.
Da er det gode tider for mennesker som Huitfeldt. Hvis sannheten ikke spiller noen rolle, da spiller det ihvertfall ingen rolle om ektemannen handler litt aksjer.
Alt er løgn, og det gjelder å karre til seg mens man kan.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal