Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Norsk Redaktørforening mener Document har et uklart skille mellom journalistikk og aktivisme. Det bør også utløse et spørsmål om hvorvidt den samme målestokken brukes på resten av norsk presse.

Norsk Redaktørforening mener det er grunnlag for en mulig formell advarsel mot Documents ansvarlige redaktør Hans Rustad. I begrunnelsen finnes en formulering som fikk meg til å sperre opp øynene:

«Styret har vektlagt Rustad og Documents forhold til grunnleggende journalistiske prinsipper, et uklart skille mellom journalistikk og aktivisme […]»

Et uklart skille mellom journalistikk og aktivisme.

Det er nesten så man må beundre frekkheten.

For uansett hva man måtte mene om Hans Rustad og Document – og de skal selvsagt kunne kritiseres som alle andre medier – kommer denne anklagen fra en mediebransje som selv har hatt et høyst diskutabelt forhold til nettopp dette skillet.

Etter mitt syn har store deler av norsk presse i flere tiår opptrådt mer som pådrivere for det flerkulturelle samfunn enn som kritiske observatører.

Jeg vokste opp på 1980-tallet og husker godt behandlingen Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet fikk. Jeg reagerte på avstanden mellom det Hagen sa og det moralske dramaet som ofte omga ham. Jeg oppfattet budskapet om innvandring som ganske enkelt: Norge burde være varsomt, stille krav og ha kontroll på omfanget. Man kunne selvsagt være uenig. Men jeg forsto dårlig hvorfor standpunktene så ofte syntes å gjøre personen moralsk suspekt.

Jeg opplevde at Hagen fikk hard behandling av både politiske motstandere og presse. Til tider fremsto det som kollektiv irettesettelse mer enn kritisk journalistikk.

Jeg har også sett mekanismen fra innsiden.

For rundt 20 år siden arbeidet jeg som journalist, blant annet i NRK Østfold og TVØstfold. En gang foreslo jeg å lage en reportasje fra en eid-feiring. Jeg kunne lite om islam og kjente få muslimer. Nettopp derfor ville jeg dra: oppleve festen, møte menneskene, lære om tradisjonen – og, ikke helt uvesentlig, smake maten.

Etter redaksjonsmøtet tok en av vaktsjefene meg til side. Han foreslo at jeg heller burde lage en sak om – slik jeg husker formuleringen – «hvor vanskelig det var å være muslim i Norge».

Det ble ingen reportasje.

Jeg reagerte på premisset. Hvorfor skulle vi på forhånd bestemme at det interessante ved å være muslim i Norge var hvor vanskelig det var?

Jeg liker dårlig journalistikk som tildeler mennesker en offerrolle før man har møtt dem. Jeg tviler på at mennesker flest – muslimer inkludert – ønsker å bli redusert til en slik rolle. Kanskje mange norske muslimer hadde det utmerket. Kanskje en eid-feiring kunne få være nettopp det: en fest og et møte mellom mennesker.

Episoden beviser selvfølgelig ingenting om NRK som institusjon. Det var ett redaksjonsmøte, én vaktsjef og min erindring fra rundt 20 år tilbake. Men jeg husker den fordi den illustrerte noe jeg opplevde flere ganger: Enkelte perspektiver kom nærmest ferdigpakket. Premisset kunne ligge der før reporteren hadde forlatt redaksjonslokalet.

Journalistenes politiske landskap var heller ingen hemmelighet. I en undersøkelse fra 2005 svarte 67 prosent at de ville stemme Ap, SV eller RV. Bare tre prosent kunne tenke seg Carl I. Hagen som statsminister, mot 13 prosent i befolkningen. I Medieundersøkelsen 2026 plasserte 54 prosent av de NJ-organiserte journalistene seg på venstresiden, mot 19 prosent på høyresiden.

Det betyr selvsagt ikke at en journalist på venstresiden skriver dårligere journalistikk enn en på høyresiden. Men redaksjoner består av mennesker med politiske oppfatninger og kulturelle blindsoner. Når mange rundt bordet deler de samme intuisjonene, kan et politisk perspektiv slutte å oppleves som politisk. Det oppleves bare som normalitet.

Les også: Måling: Journalister fortsatt sterkt venstrevridd – men FrP øker

Det gjør Redaktørforeningens anklage mot Document interessant.

For hva er egentlig aktivisme? Er journalistikk aktivistisk først når den utfordrer innvandringspolitikken? Hva med journalistikk som gjennom valg av saker, kilder, språk og vinkling behandler et stadig mer multikulturelt samfunn som et normativt gode snarere enn som et politisk spørsmål? Hva med journalistikk hvor kritikeren granskes for holdninger og motiver, mens tilhengeren behandles som representant for det anstendige sentrum?

Aktivisme behøver ikke komme med banner og megafon. Den kan ligge i spørsmålene som ikke stilles, premissene som ikke utfordres og historiene som fortelles.

Norsk Redaktørforening understreker at saken mot Rustad ikke handler om meningene hans. Det bør tas på alvor. Men da må også spørsmålet være: Hva betyr «aktivisme» konkret, og anvendes samme definisjon på hele norsk presse?

Les også: Redaktørforeningen vurderer advarsel til Hans Rustad

Redaktørforeningen har tidligere understreket at presseetiske overtramp ikke i seg selv er eksklusjonsgrunn. Da foreningen i 2023 forsvarte Rustads fortsatte medlemskap, viste den blant annet til PFU-fellelser hos NRK og Finansavisen uten at deres redaktører sto i fare for eksklusjon.

Dagens sak favner riktignok bredere. Nettopp derfor bør foreningen forklare presist hva den legger i det mer skjønnsmessige begrepet «aktivisme».

En fri presse må ha rom for feil, sterke meninger og ubehagelige perspektiver. Men hvem skal definere skillet mellom journalistikk og aktivisme? Og ville kriteriene blitt brukt på samme måte dersom det som oppleves som aktivisme, trakk i motsatt politisk retning?

Dette handler om mer enn Hans Rustad. En mediebransje bør være varsom med å gjøre sitt eget verdensbilde til målestokk for journalistikk, mens avvikende verdensbilder risikerer å bli definert som aktivisme.

Den farligste politiske slagsiden er kanskje den som er så utbredt at ingen lenger legger merke til den.

Hans Rustad og Document skal gjerne granskes. Men dersom Norsk Redaktørforening vil rydde opp i uklare skiller mellom journalistikk og aktivisme, finnes det flere steder å begynne.

De kunne begynt med speilet.

Les også: Folket mener journalister farges av egne meninger – samtidig er media venstredominert