Dette er et essay.

En fin høstdag i midten av oktober går jeg fra Thon hotell i Bogstadveien i Oslo gjennom Uranienborg-området og Frogner ned mot Drammensveien til Det Norske Videnskaps-Akademi der det skal være en konferanse i anledning 75-årsjubileet til Institutt for samfunnsforskning (IFS) i Oslo. 

Jeg trekker inn den klare og friske høstluften, lite biler å se i disse gatene denne morgenen i åtte-tiden, en velsignelse å gå her i storbyen uten en antydning til eksos. Og en av forklaringene på denne friskluften kan jeg se på nært hold. En jevn stim av syklister farer forbi i ei av gatene som fører ned mot sentrum på en kurs som krysser min vei gjennom Uranienborg og ned mot Frogner. Unge kvinner og menn på sykkel med vernehjelm og tur-klær og sannsynligvis også betalende medlemmer i en naturvernorganisasjon eller i partier som SV, Rødt og MDG. Det lyser framdriftsvilje av disse unge fjesene, og jeg må passe meg så jeg bokstavelig talt ikke blir overrent av hissige syklister. 

Men dette er ikke folk som skal på tur. Dette er en del av armeen som befester hovedstadens banker, finansinstitusjoner og banker, og ikke minst byens lokale administrasjons-kontorer og statlige departementer og direktorater. Dette er den norske statens administrative frontsoldater som skal forsvare landets selvutnevnte posisjon som verdens moralske stormakt, ledet av den dialogiske, politiske «tryllekunstneren», Jonas Gahr Støre, og hans «second-løytnant», Jens Stoltenberg.   

ARKITEKTUR OG HUNDELUFTING

Etter at jeg har passert svermen av byråkratiske sykkelryttere på vei til kontorlokalene i byens sentrum for å berge Norge, verden og den globale, universelle moralen, blir det roligere, og freden senker seg atter over denne bydelen. Den domineres av bygårder, mange bygget i mellomkrigstiden, tipper jeg, uten at jeg kan påberope meg noen særlig kompetanse på Oslos arkitekt- og bygningshistorie.

Det er morgen, været er strålende og fortauene tørre og rene uten noen særlige innslag av høstgule blader, men her og der går det fuktige striper fra veggene på bygårdene mot gatenes rennesteiner. Det er mange av disse stripene. Forklaringen på de fuktige stripene forstår jeg når jeg møter menn og kvinner som er ute og morgenlufter bikkjene sine. Og de lufter ikke bare én hund. Det normale ser ut til å være to, en mote som kanskje kan forklares med at hunder skal ha samme rett til en partner som folk flest, både heterofile og homofile. Heller ikke på dette området kan jeg sies å være helt à jour med kompetansen og rettighetsutviklingen, så videre spekulasjoner om saken virker ganske fånyttes.

I tillegg til hundeluftere av begge kjønn ser jeg mannfolk som er i ferd med å losse materialer fra parkerte varebiler og bære materialene inn i oppgangene i nærmeste bygård. Det ser ut til å være opp-pussing på gang både her og der, og de som står for materialhåndteringen, høres ikke ut som om de snakker den lokale språket. 

Dette er nok håndverkere fra Øst-Europa som sørger for å oppgradere bygårdene i området, mange av dem sikkert 100 år eller mer. Dette er bygårder der tidens tann krever håndverkere og opp-pussing utført av utenlandske arbeidere for en befolkning som tilhører hovedstadens arbeidsfrie klasse. Disse norske, høyere middelklasse-gruppene som aldri har gjort et dagsverk av fysisk arbeid, vier sin arbeids- og fritid til å redde verden fra materiell og moralsk nød med sitt engasjement i landets mange frivillige og statsstøttede organisasjoner.

Men mer sannsynlig er de er statsansatte, eller jobber i finans, når de ikke er ute i gatene og lufter sine firbeinte familiemedlemmer, som de nå også må beskytte mot de ca 50.000 nordmenn med potensial for seksuelt misbruk av dyr, særlig hunder, noe som kom fram i NRK Nyhetsmorgen for noen dager siden. Ja, det er ikke måte hva slags farer som, ifølge den statlige nyhetskanalen, truer landets politisk korrekte avantgarde. I tillegg til bikkje-overgripere må de kjempe mot rasistene, nazistene, fremmedfiendtlige og islamofobe som Norge er så «overfylt» av.  

Jeg er nå kommet ned til Frogner, så å si ut av de vestlige bydelers bakgater og til mer trafikkerte strøk i Elisenbergveien med mange gående og deriblant ungdom på vei til skolen. Jeg krysser Bygdøy Allé, med sitt morgenrenn av biltrafikk, før jeg fortsetter ned mot Drammensveien der jeg havner på Drammensveien 66 og tar til høyre mot 78 og Det Norske Videnskaps-Akademi.

MATMORAL OG KANELBOLLER

Jeg har fått en epost to-tre ganger fra Institutt for samfunnsforskning der det står at på grunn av stor interesse for konferansen, bes jeg om å melde fra om jeg ikke kommer. Eposten ser ut til å ha hatt virkning fordi det er flere ledige seter i konferanse-lokalet til Akademiet. 

Nå skal jeg ikke komme med ei lang melding om det som skjedde på konferansen, for jeg har tidligere skrevet en egen sak i iNyheter  om konferansens sosiologi-faglige innhold. I dags-arrangementene til IFS er det alltid lunsj, slik det også er denne dagen, og det er den samme lunsjoppdekningen som vanlig. Tørre rundstykker med salatblader, tomater og agurkskiver på, ikke noe kjøttpålegg å se, knapt noen osteskive heller.

Dette er såkalt sunn mat, vegetariansk og blottet for smak, ikke et karbonadesmørbrød med speilegg å se, ingen rekesmørbrød med eggeskiver og sild heller. Nei, dette er en spartansk norsk SV-lunsj der man skal matplages i stedet for å matkose seg. Dette er norsk matnøysomhet i den politisk korrekte forskningselitens ånd, der folk er ofre og skal administreres til å vite hva som er deres eget beste, både i matveien og på andre livsområder i det moderne, norske terapidemokratiet. 

Konfrontert med denne matmoralen, nærmest styrter jeg ut av Videnskaps-Akademiet og inn på Drammensveien der jeg hadde sett i hvert fall én kafé der jeg kom gående om morgenen. Jeg trenger ikke å gå langt før jeg kan stikke innom en av disse så vanlige, urbane kafeene med småbakverk i alle former og med alskens navn og former. Jeg ender opp med å bestille et par kanelboller og en kaffe hos en hyggelig amerikaner bak disken som på grunn av manglende kjennskap til norsk og norsk dialekter først misforstår bestillingen min. Men raskt og smilende retter han opp feilen slik at jeg kan sette meg blant pene, unge vestkantdamer som er på kafébesøk med sine spebarn og sine venninner. Det øvrige klientellet er grånede herrer, med preg av finans, og pensjonerte menn, antagelig med ditto yrkesfortid, et selskap jeg føler meg like lite hjemme i som blant samfunnsforskere med partitilhørighet i SV, MDG og Rødt. Gjennom kaféens vinduer ser jeg unge, friske vestkantjenter jogge forbi på fortauet i sin daglige treningstur i lunsjtiden.   

Jeg kommer uvilkårlig til å tenke på den amerikanske historikeren Christopher Lasch og hans glitrende analyse av USAs eliter i boka «The Revolt of the Elites» med undertittelen «The Betrayal of Democracy». Dette historiske referanseverket om amerikanske (og andre vestlige) eliter og det ikke-operative demokratiet i USA, burde vært obligatorisk lesning for norske samfunnsforskere. Jeg tør vedde på at knapt noen av deltagerne på jubileumskonferansen har lest den, tenker jeg der jeg rusler tilbake til jubileumskonferansens andre del.

SAMFUNNSVITEN OG ÅRSAKSFORKLARINGER

Mens konferansens første del ble en (ufrivillig?) bekreftelse på at norsk samfunnsforskning er notorisk dominert av venstreradikale, er den andre delen viet til forskningsmetoder i samfunnsvitenskapene. En av de erkjennelsene som blir påpekt, er at årsaksforklaringer er mer enn tvilsomme i samfunnsvitenskapene, og at forskerne på dette området i stedet må nøye seg med deskripsjoner og deskriptive analyser av samfunnsvirkeligheten. Men det kan gjøres med briljans, slik den ovenfor nevnte Lasch gjør i sine analyser av amerikansk virkelighet. Rene årsaksforklaringer er forbeholdt naturvitenskapene der naturen, med sine lover, er studieobjektet, uavhengig og upåvirket av menneskets eksistens og menneskelig virksomhet og historie. Som filosofen G.W. F. Hegel ville ha sagt: Samfunnet er et produkt av menneskets historie og må forstås gjennom menneske-historiens briller, og der samfunnet og mennesket, som historisk aktør og samfunnskonstruktør, krever en annen og komplementerende form for logisk forståelse enn den formale logikken, som anvendes på den evige og lov-styrte naturen. 

Et annet hovedpunkt på konferansens andre del er en gjennomgang av positivisme-debatten på 1960- og 70-tallet og positivismens forhold til woke-utgaven av kritisk teori med utgangspunkt i såkalt kulturmarxisme og fransk postmodernisme, representert blant annet av Michel Foucault og hans utlegninger av makt som en form for overordnet forklaringsprinsipp i samfunnsvitenskapene. I panelet som drøfter disse problemstillingene, er det nok en overvekt av dem hilser positivismens tilbakekomst velkommen sammen med en påpekning at ikke all samfunnsforskning nødvendigvis er ideologi.

Til tross for få spørsmål fra konferanse-salen, kan man si at innleggene og debatten holder et akseptabelt nivå, selv om det for undertegnede ikke er noen nye argumenter som blir presentert i forhold det som ble sagt og skrevet mens positivisme-ordskiftet var på det heftigste for 60-70 år siden. Da var den norske filosofen Hans Skjervheim sentral med sin avhandling «Objectivism and the Study of Man» fra 1959. Et senere essay av Skjervheim, «Deltakar og tilskodar», bidro til at også folk uten særlig filosofisk skolering kunne få en forklaring på hva positivistene og dens kritikere diskuterte.

KAFFISTOVA: ET VISUELT SJOKK

Vel ute av Videnskaps-Akademiet, befridd for vitenskapelige grunnlagsspørsmål, går jeg ut på den solblanke Drammensveien og tenker det er på tide å få seg noe middagsmat. Men for en som besøker Oslo sjeldnere og sjeldnere, er det å få seg middagsmat ikke noe enkelt spørsmål. I grunnen er det likevel ganske enkelt fordi jeg kjenner dårlig til Oslos kafe- og restaurant-verden, og jeg faller ned på en gammel og god løsning, Kaffistova, ved hotell Bondeheimen, en kafé med tradisjonell norsk middagsmat, i hvert fall før pastaen begynte å gjøre sitt inntog i den norske kaféverdenen.

Til fots langs Drammensveien ser jeg et apotek som jeg stikker innom. Jeg er kommet i den alderen der ulike piller er blitt et dagsbehov. Kvinna i kassen har hijab på hodet. Når jeg tenker etter, er det knapt et eneste apotek jeg har vært innom de siste årene, der det ikke er ei hijab-kledd dame i kassen eller i andre deler av disse medisinutsalgene, hyggelige damer. De er ofte opptatt av at ting skal være i orden, særlig når medisiner skal tas ut på resept. Ja, der har ofte en strengere holdning enn apotekdamer uten hijab. Og jeg tenker at det kunne jo være en oppgave for folk på Institutt for samfunnsforskning å finne ut hvorfor det er så mange muslimske kvinner som arbeider i apotekene her i landet, enten det nå er i Oslo, i Nord-Norge eller på Vestlandet. Men dette forskningstemaet er nok for rasistisk og diskriminerende for norske samfunnsforskere. Derfor kan man nok se langt etter en forskningsrapport om et emne som ser både interessant og spesielt ut.   

Da jeg kommer fram mot Kaffistova, ser jeg at vinduene i kaféen ikke er gjennomsiktige som før. Vindusglassene har et brunt, sotete preg, og når jeg ser inn, skimter jeg bare noen få personer, noe som er besynderlig, for på tidlig ettermiddag er kaféen vanligvis full av middagsgjester. Da jeg åpner inngangsdøra, kaster jeg et kjapt blikk til høyre og ser pådekkede restaurantbord med tallerkener og skinnende bestikk liggende på tekstilservietter og et helt nytt restaurantinteriør. For Kaffistova er ingen kafé lenger, den er blitt restaurant. -Hva kan jeg hjelpe deg med? Det sier en vennlig, smilende mann til meg, en mann i kritthvite skjorte og brun vest, en slags gallauniform, og mannen er en svart afrikaner. Han står der og smiler i sin strålende drakt, som en slags erke-engelen Gabriel, portvokteren til Paradiset, som vil slippe meg inn i Jonas Gahr Støre’s «Nye Vi». Jeg rygger, skremt av et restaurant-preg som har forandret Kaffistova til noe helt ugjenkjennelig, med en svart og strålende hovmester som «erkeengelen», et visuelt sjokk, en bibelsk transformasjon som må være et stort likestillings-framskritt, ifølge woke-ideologien og Black Lives Matter-bevegelsen. 

HVETEBOLLER PÅ SEVEN ELEVEN

Jeg gjør en rask retrett, men kan i forvirringen ikke komme på noen alternativ kafé, og begir meg trøstig på vei tilbake til hotellet i Bogstadveien. Jeg er innom gamle Lorry i Parkveien, som er nesten helt full denne onsdag ettermiddagen. Her er ingen visuelle sjokk å møte, men klientellet er mer preget av folk med penger enn det var i gamle dager. Det serveres pinnekjøtt til 700-800 kroner, selv om det er midt i oktober. Og jeg blir spurt av en kvinnelig, utenlandsk hovmester om jeg ønsker serveringsbord. Men dagens opplevelse har endret noe med min tillit til den Oslo-ske restaurant- og kafé-verden. Kan man tilberede norsk pinnekjøtt her? Jeg er i sterk tvil og tar ikke sjansen på bestille pinnekjøtt. Jeg kunne ha spurt et par, som sitter og gafler i seg pinnekjøtt, om kvaliteten på maten, men finner det for upassende og rusler videre opp Bogstadveien der jeg stikker innom en Seven Eleven-kiosk. 

En fyr i tenårene står i kassen og snakker i mobilen sin.
«Jeg snakker med pappa. hva vil du ha,» sier han.
«Må se hva du har,» svarer jeg. 
«Ok, se deg rundt,» sier han og fortsetter å snakke med «pappa». 

Det er ikke det samme utvalget som sist jeg var her. for om lag ett år siden. Men jeg finner et par hveteboller som jeg stikker i en brun papirpose og går bort til å kassen for å betale.
«Hva driver du med, finans eller eiendom?»
Jeg må le av spørsmålet som plasserer meg i en samfunnsklasse jeg aldri har vært i nærheten av og sier at jeg er pensjonist.
«Men hva drev du med før?»
«Forskjellige ting, seilte blant annet til sjøs…»
«Da ble det vel mange blonde damer?»
«Det var ikke særlig mange blonde damer jeg seilte,» svarer jeg og undres over denne blandingen av å være så frampå og samtidig så naiv som denne karen. Det er ikke lett å plassere ham etnisk, men han er garantert fra strøkene sør eller øst for Middelhavet, en hyggelig kar og lett å like. Praten går og han sier han er i kiosken fra kl. 7 om morgenen til sent på kvelden. 

«Stikk innom i morgen tidlig, så spanderer jeg frokost og så fortsetter vi praten,» sier han når jeg går med hvetebollene. Jeg takker for tilbudet, men sier at jeg skal reise tidlig neste dag, så det blir nok ingen frokostprat med denne ivrige karen som nok er på jakt etter en mer lukrativ geskjeft enn stå i kassen på Seven Eleven. 

LONELY MENS CLUB

På hotellet setter jeg meg i resepsjonen, eter bollene og fordyper meg siste nummer av Weekendavisen da det er noen som kakker meg på skuldra. Det er redaktør Helge Lurås i iNyheter som er kommet for å ta en prat. Vi blir enig om å finne et sted der det er rolig, så vi kan snakke sammen. De er så sjelden at jeg er på disse kantene at jeg mener han bør komme opp med et forslag, men han sier han heller ikke kjent i strøket. Da jeg får en god idé. Vi går på Valkyrien på Majorstua.

«Der har jeg ikke vært på 40-50 år.» sier jeg, og så traver vi opp Bogstadveien til Valkyrien der det nå som før i verden for det meste er eldre menn som sitter med sin halve pils.

«Lonely mens Club, i dag som for 50 år siden,» sier jeg. En storbygd servitør kommer bort til os og ser ut til å være bekymret for at vi skal slå oss ned i det ganske fulle lokalet.

«Det er klezmer-musikk her i aften,» sier han opplysende med en forståelse som tilsier at han vet det ikke er på grunn av musikken vi er kommet. A det spilles jødisk klezmer-musikk, kan vel tolkes som om at det ikke er så ille å være jøde, i hvert fall ikke på Majorstua, tenker jeg mens vi rusler forbi Majorstua-huset og stikker inn på et annet gammelt bevertningssted, Den gamle Major, der det er fullt av øldrikkende og støyende menn av en yngre utgave enn på Valkyrien.

Støyen gjør at vi setter oss ute og prater blant annet om kritikkens elendige kår her i landet og om den gjennomtrengende konformiteten og den venstrepolitiske dominansen i Kongeriket. Og slik selvfølgeligheter trenger man ikke forskere fra Institutt for samfunnsforskning til å komme med belegg for. Men kanskje vil Instituttet mot forhåpning våkne og forske på Jonas Gahr Støres «Nye Vi»? Det var jo en av forskerne på Instituttet som på konferansen sa med en viss beklagelse «Vi (sic) tar ikke innover oss kritikken fra høyre». 

For en tid siden fikk undertegnede en «lang» telefon fra journalist Alf R. Jacobsen, som bor i Spania, og som snakket lenge om det han mener er det journalistiske forfallet i Norge. Jacobsen, som er den mest framtredende journalisten i Norge de siste 40-50 årene, ymtet frampå om å danne et journalistisk kollektiv som en motvekt til dette forfallet. Spørsmålet er jo da hvem som skal utgjøre et slikt kollektiv? En håndfull av dem som er aktuelle, er alle pensjonister eller i pensjonsalderen, og de par-tre publikasjonene som bringer systemkritisk journalistikk, balanserer på knivseggen økonomisk. I Norge ser løpet til en systemkritisk journalistikk ut til å være kjørt, hvis det ikke skulle skje et mirakel.