Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Historien viser oss utallige eksempler på massehysteri.
At moderne samfunn også kan gripes av kollektiv galskap, er godt dokumentert. Den skotske journalisten Charles Mackay beskrev dette i 1841, og den franske vitenskapsmannen Gustave Le Bon behandlet problematikken i sitt verk om massepsykologi på slutten av århundret. I de senere år ha wokeismen og den nye totalitarismen ført til ny interesse for temaet.
Det er mulig at det fortsatt er mange som ikke tar dette på alvor, selv om flere nok begynner å uroe seg for at galskapen også kan ramme dem selv. De tenker kanskje at folk vil ta til vettet når galskapen møter virkeligheten. Verdens realiteter vil sette en effektiv stopper for galskapen. Dessuten lever vi i en rettsstat som vil beskytte individet mot overgrep. Men er det slik at rettsstaten kan forhindre totalitarisme?
Det moderne liberale demokrati har vært kjennetegnet ved rettsorden og vitenskap som har gjort krav på å være allmenngyldige. Naturlovene gjelder uavhengig av kjønn, rase, religion, kultur og klasse. Det kommer ikke lenger an på hvem som gir uttrykk for et saksforhold, men hva vedkommende hevder, og om påstanden er etterprøvbar. Argument erstatter autoritet. I rettsstaten er også makten delt og tidsbegrenset, og det finnes rettigheter som gjelder likt for alle. I det opplyste åpne samfunnet begrenses makten av fornuften.
På 1970-tallet ble imidlertid en slik anvendelse av fornuften utfordret. Fornuften blir ikke lenger ansett som universell, men bestemt av kultur, religion, etnisitet, kjønn og seksuell orientering. Argumentasjon mister sin betydning. Hvem som fremsetter påstanden blir viktig. Rettigheter bestemmes av gruppetilhørighet. Produksjonen av undertrykte offergrupper tiltar i omfang. Forsøk på å begrense slik virksomhet blir avvist som maktovergrep fra hvite heteroseksuelle menn.
Fornuften betraktes som ren maktutøvelse. Makten begrenses ikke av den vitenskapelige metode. Forskning blir statsreligion og dogmatisk istedenfor skeptisk virksomhet. Follow the science! Lydig fremfor myndig. I kommunismen og nasjonalsosialismen hadde endetilstanden blitt gjort dennesidig – det klasseløse eller renrasede samfunn. De nye fortellingene har også ett mål for øye som lavutslippssamfunnet. Ifølge regjeringens klimautvalg må dette målet gjennomsyre hele samfunnsmaskineriet. Ettersom det ikke er rom for særlig mer utslipp enn det innbyggerne og deres husdyr allerede slipper ut ved sin blotte eksistens, må mye aktivitet opphøre og nedslakting begynne. Målet kan kun oppnås ved innføring av unntakstilstand.
Nedstengningen av samfunnet i 2020 kan gi en pekepinn om hvordan dette kan gjøres. Av Koronakommisjonens rapport fremgår det at regjeringen overlot beslutningen om nedstengning til et underordnet organ. Den tvilsomme hjemmelen var en hastebestemmelse i lovverket. Klimautvalgets rapport viser til ekstremværet sommeren 2023 som viser «at det haster å gjennomføre en mer virkningsfull klimapolitikk» og skriver at «Klimapolitikken må understøttes av et beslutningssystem som er bedre tilpasset målet om en helhetlig omstilling av samfunnet». (Kap. 1.2 s. 13)
Det var de spinnville modellene til Neil Ferguson og Imperial College som skulle bli avgjørende for nedstengningen i 2020 ifølge helsedirektør Bjørn Guldvog (Koronautvalgets rapport kap. 14, s. 149). Det er således ingenting i veien for å bruke fantasifulle klimamodeller i omstillingen til lavutslippssamfunnet. Helsedirektoratets vedtak om nedstengning av samfunnet har heller ingen gyldige begrunnelser, men inneholder noen få løse påstander som dessuten er gale som at «den samfunnsmessige nytten ved smitteverntiltaket [vil] overstige den belastning og ulempe for de tiltaket gjelder». Forholdsmessighet vurderes heller ikke. (kap 14.7.2, s. 148)
En bør derfor ikke undre seg over at Klimautvalgets rapport er blottet for vitenskapelige argumenter for en omstilling til lavutslippssamfunnet. Det er vel også tvilsomt om det ville falle noen inn at nytten ved tiltakene, hvis den i det hele tatt finnes, skulle kunne oppveie de enorme kostnadene som er forbundet med politikken.
Det hele ender opp i et spørsmål om makt. Ettersom fornuften ikke lenger brukes til å begrense makten, blir maktanvendelsen av teknisk art. Klimautvalget roper på et sterkt lederskap som kan styre mot målet om lavutslippssamfunnet. Det ser ut som styresmaktene har lovgiverne med seg i hvert fall frem til 2025. Gjennom utdanningssystemet og media er propagandaapparatet sikret i uoverskuelig fremtid.
Reetablering av vitenskap i utdanningsinstitusjonene vil ta minst en generasjon, og så lenge de store teknologiselskapene støtter opp under massehysteriet, vil nok heller ikke mediesituasjonen endre seg vesentlig. Det ser derfor ut til at stortingsvalget 2025 blir et skjebnevalg.