Foreløpige tall tyder på at 2025 ender blant årene med lavest registrerte dødelighet knyttet til ekstremvær noensinne. Rundt 1 600 mennesker antas å ha mistet livet globalt som følge av flom, stormer, hetebølger og andre ekstreme værhendelser i løpet av året.
Det fremkommer av en analyse fra statsviter og forsker på klima- og energipolitikk Roger Pielke jr., gjengitt av Human Progress.
Ekstremvær dreper færre – selv i en mer folkerik verden
Dersom anslagene bekreftes, plasserer 2025 seg blant årene med færrest dødsfall fra ekstremvær globalt, på nivå med blant annet 2014, 2015, 2016, 2018 og 2021, skriver Pielke i en gjennomgang publisert på Substack.
Enda tydeligere er utviklingen når dødstallene justeres for befolkningsvekst. Ifølge beregninger basert på folketall fra FN var dødsraten i 2025 under 0,8 dødsfall per 100 000 mennesker – den laveste som noen gang er registrert. Kun 2015 og 2018 ligger i samme størrelsesorden.
Til sammenligning lå dødsraten fra ekstremvær på over 320 per 100 000 mennesker i 1960, over 80 i 1970 og rundt 3 i 1980. På 1990-tallet var tallet rundt 1,3 per 100 000.
Fra 1970 til 2025 har dødeligheten dermed falt dramatisk – til under én hundredel av tidligere nivå.
Les også: Dødsfall fra flom halvert siden 1950 – økonomiske tap ned til en tredjedel
Utfordrer det dominerende krisenarrativet
Utviklingen forklares ikke med mindre ekstremvær, men med økt samfunnsmessig robusthet.
Bedre varsling, sterkere infrastruktur, mer effektiv beredskap, bedre byggestandarder og raskere respons ved naturkatastrofer har redusert risikoen for tap av liv betydelig, selv i møte med alvorlige værhendelser.
Tallene utfordrer samtidig et utbredt narrativ om at klimaendringer automatisk fører til stadig flere dødsfall fra ekstremvær. Historiske data viser tvert imot at menneskelig sårbarhet har blitt kraftig redusert over tid, til tross for både befolkningsvekst og urbanisering.
Les også: Nordmenn frykter mer ekstremvær – men har lav tillit til staten (+)
Pielke understreker at hvert dødsfall er en tragedie, men peker samtidig på at den langsiktige trenden representerer en av de mest undervurderte suksesshistoriene i moderne tid: menneskehetens evne til å tilpasse seg naturens krefter og redusere konsekvensene av dem.
Utviklingen gir et mer nyansert bilde av klimarisiko – og viser at teknologisk fremgang, institusjonell kapasitet og kunnskapsbasert politikk har hatt avgjørende betydning for å beskytte liv, også i en verden med mer ekstremvær.