Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Oppvåkningen
For snart ti år siden havnet jeg i en relasjon med en mann som mest sannsynlig hadde fått diagnosen antisosial personlighetsforstyrrelse (hva vi på folkemunne kaller psykopat, og det vil jeg også gjøre i denne kronikken) hvis han hadde blitt fanget opp av helsevesenet. Det ble han dog aldri. Det gjelder de fleste psykopater og narsissister. De holder seg innenfor loven, og også under radaren for diagnose og behandling. På overflaten virker de normale. De går derfor blant oss, og det er nærmest umulig å detektere dem på avstand. De har ofte familie og gode jobber. Kun de aller nærmeste får se hvem de er bak masken.
Jeg stod altså nær nok til å få en grundig titt bak masken. Det var en intim, men mest av alt meget intens relasjon, hvor jeg og denne mannen danset i gråsonen mellom vennskap og kjærlighet. Han ville nemlig aldri oppgi sin legning. Han lot meg leve i villrede. Og i dag er han gift med en kvinne og har to barn.
Men det var verken vennskap eller kjærlighet. Psykopater og narsissister kan ikke elske. Det er et av symptomene som kjennetegner deres forstyrrelse. Derimot er de gode til å skape en illusjon av kjærlighet. Men det er en overdrevet kjærlighet, fordi de egentlig ikke vet hvordan kjærlighet oppleves. De etterligner kjærlighet. Mye har de snappet opp fra TV og film. Derfor kurtiserer psykopaten offeret meget intenst, slik de har sett på film. For offeret føles det også som en romanse fra en film. Slik var det også for meg. Denne fasen kalles idealiseringsfasen, og er ikke noe normale og sunne mennesker bedriver.
Etter idealiseringsfasen kommer en devalueringsfase, hvor psykopaten er lei av å spille skuespill. Nå skal han eller hun høste avkastning for all den anstrengende kurtiseringen, og begynner en katt- og mus lek med offeret. I denne fasen oppstår forvirringen i – og manipuleringen av – offeret, fordi psykopaten ikke lenger er den han eller hun utga seg for å være under idealiseringsfasen. Men offeret tar selv på seg skylden for at psykopaten plutselig er blitt vekselsvarm og distansert, og strekker seg langt for å få den opprinnelige psykopaten tilbake.
Deretter kommer kritikken, manipuleringen og virkelighetsfordreiningen, som bryter ned offeret.
Til slutt kommer den tredje og siste fasen – som kalles forkasting. Den skjer i form av et spektakulært maskefall, der offeret en gang for alle får se hvem psykopaten egentlig er under masken. Kort tid etter maskefallet så forlater psykopaten offeret, og finner umiddelbart et nytt offer. Det gamle offeret eksisterer ikke mer for psykopaten. Det gamle offeret sitter igjen i en alvorlig forvirringstilstand, uten å få svar på viktige spørsmål eller en slags avklaring på relasjonen. Mange blir deprimerte og uføre i denne tilstanden. Noen blir suicidale.
Det er en slags limbo som kalles kognitiv dissonans.
Kognitiv dissonans er når hjernen har registrert fakta, men hjertet ikke er klart til å koordinere seg med hjernen.
Les også: Menns ondskap mot andre menn
I tilfellet en relasjon med psykopaten, så betyr det at offeret sitter igjen med en masse uforløst kjærlighet, selv om hjernen begynner å fatte at det aldri var snakk om genuin kjærlighet fra psykopatens side.
Selv var jeg i kognitiv dissonans i cirka to år. Forvirringen var total, og jeg var svært langt nede etter å ha blitt forlatt av mannen som jeg trodde jeg skulle tilbringe livet med.
Jeg brukte de to årene til et intens studie av både min egen og hans adferd. Jeg snakket med andre ofre for psykopater og narsissister. Jeg var aktiv på amerikanske nettfora hvor psykopatenes adferd ble diskutert (det fantes ikke mye om emnet på norsk den gangen). Jeg fikk daglig hakeslepp av å lese at disse menneskene hadde opplevd nøyaktig det samme som jeg hadde, men med andre psykopater.
Psykopater opererer nemlig meget likt. De har ikke den samme individualiteten som normale mennesker.
Disse to årene ble en oppvåkning. Og i dag jobber jeg med emnet nærmest på heltid. Det har blitt til to bøker, samt en blogg som ligger på bloggtoppen med oppunder tusen daglige lesere. Jeg sluttet nylig i min konvensjonelle jobb for å vie enda mer tid til dette. Jeg ser nemlig at det er et behov for informasjon der ute. Daglig går nye ofre i fellen for psykopater og narsissister. Det finnes mye fagstoff, men lite om hvordan det oppleves å ha en psykopat tett på i livet, som partner, venn eller slektning.
Les også: Er Norge blitt et kakistokrati?
Men nå skal jeg komme til poenget med min kronikk.
Akkurat nå befinner hele det norske folk seg i kognitiv dissonans.
Ikke fordi samtlige av oss har hatt en intim relasjon med en psykopat (mange har), men fordi landet blir ledet av kjeltringer.
Hvorvidt det sitter psykopater i regjeringen er irrelevant. Det er uansett snakk om politikere som lyver, bedrar og fører oss bak lyset. Akkurat som psykopaten gjør.
Og oppvåkningen skjer akkurat nå. Noen har våknet opp fullstendig. Andre er på vei. Og mange er fortsatt sovende. Men noe er på gang.
Min personlige kognitive dissonans (med psykopaten) ble hemmet av forestillinger jeg hadde om mine medmennesker. Jeg trodde alle mennesker var gode på bunnen. Noen var bare såret, skadet eller misforstått.
Derfor trodde jeg at hans intensjoner også var gode, og jeg tolket hans adferd og handlinger i lys av det.
Jeg tok selvfølgelig gruelig feil. Hans intensjoner var ikke gode. Han var ondskapsfull. Og først da jeg forstod det, så begynte mysteriet å løses. Brikkene falt på plass, en etter en.
På samme måte sliter folk med å fatte virkeligheten i dagens politiske landskap. Vi er flasket opp med forestillingen om politikere som jobber for oss og vil oss vel. Den går tilbake til Einar Gerhardsens og Trygve Brattelis tid. Til og med Kåre Willoch. Forestillingen er innbakt i vår kollektive kulturelle psyke, og er meget vanskelig å snu.
Vi som har våknet har derfor en jobb å gjøre. Vi må vekke resten. Daglig leser jeg folk som klager over «handlingslammelse» og «tafatthet» i regjeringen. Disse menneskene er i kognitiv dissonans. De ser hva som skjer, men de tror at regjeringen handler utifra godhet.
Det gjør de ikke. Regjeringen har en overnasjonal og ondskapsfull agenda, som tjener dem selv og ikke folket. Så snart man innser det, så forstår man også at det ikke handler om handlingslammelse, men om kalkulert beregning. Grunnen til at ting tar tid å løse, er fordi regjeringen ikke ønsker å løse dem. I mellomtiden blir vi løyet til og problemene blir trenert. Støre skal «snu hver stein».
Folket holder seg avventende, men i ro, akkurat slik regjeringen kalkulerer. Ingen opptøyer skjer. Men det gjør heller ingen løsninger. Folket venter på at de som faktisk har skapt problemene, skal løse dem. Det skjer selvfølgelig ikke. Spørsmålet er hva som kommer først; fullbyrdelse av regjeringens agenda, eller folkets oppvåkning.
Det er en kamp mot klokka, og vi har dårlig tid.