Europeiske eliter har mistet legitimiteten til å be egne borgere om offer. Det er den røde tråden i statsviter Asle Toje sin kritikk av vestlig politikk, medier og beslutningssystemer.
I en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness hevder Toje at avstanden mellom ord og handling, mellom krigsretorikk og reell beredskap, nå er blitt så stor at den i seg selv utgjør en politisk risiko.
– Norske og europeiske ledere snakker krig uten å ha soldatene.
Manglende legitimitet til å kreve offervilje
Ifølge Toje er det et grunnleggende problem at politiske og mediale eliter mangler legitimitet til å be unge mennesker ofre livet i konflikter som ikke gjelder eget territorium eller formelle allianseforpliktelser.
– Norske myndigheter har ikke legitimitet til å kreve at norske ungdommer skal dø for et land vi ikke er alliert med.
Han understreker at dette ikke er et uttrykk for likegyldighet overfor Ukraina, men en kritikk av ansvarsløs symbolpolitikk.
– Det er alltid noen andre som skal dø. Det er kjernen i elitens moral.
Eliter uten konsekvensansvar
Toje retter særlig skarp kritikk mot politikere og kommentatorer som etterlyser hardere linje og større militære bidrag, men som selv ikke bærer noen av kostnadene.
– Trekker du i uniform, kan vi snakke om det.
Han mener store deler av debatten preges av moralsk posering fremfor strategisk vurdering.
– Dette er en krig som koster hundretusener av liv. Det behandles som en verdidebatt i et seminarrom.
NATO, forsvarsløgn og kollektiv selvbedrag
Ifølge Toje har vestlige land i tiår systematisk løyet for sine egne befolkninger om forsvarsevne. Nedbygging av militæret er blitt fremstilt som modernisering og styrking.
– All svekkelse av Forsvaret ble forklart som satsing.
Resultatet er et NATO som i praksis er avhengig av amerikansk vilje.
– Et kollektivt forsvar blant de forsvarsløse er ikke en allianse. Det er en selvmordspakt.
Når USA nå signaliserer redusert vilje til å bære Europas sikkerhet, avdekkes tomrommet bak år med retorikk.
Konsensuskultur og demokratisk svikt
Toje hevder at Stortinget og sentrale institusjoner har utviklet en konsensuskultur der ubehagelige realiteter skjules.
– Man har løyet for folk i den forstand at man aldri har vært ærlig om konsekvensene.
Dette gjelder både forsvar, innvandring og økonomi. Kritiske stemmer er blitt stemplet som illojale eller ekstreme.
– Det å stille spørsmål ved politikken blir fremstilt som et angrep på demokratiet.
Mediene som disiplineringsapparat
Konflikten med kommentator Hilde Sandvik brukes av Toje som eksempel på et debattklima han mener er blitt inkvisitorisk.
– Spørsmålene er ikke ment for å forstå, men for å felle.
Han beskriver et offentlig ordskifte der moralsk indignasjon erstatter reell uenighet, og der journalister i økende grad ser sitt oppdrag som å beskytte systemet.
– Journalistikken skulle bjeffe mot makta. Nå bjeffer den på vegne av makta.
Når velgerne vender seg mot ytterkantene
Ifølge Toje får denne utviklingen direkte politiske konsekvenser. Når ansvarlige partier nekter å erkjenne feil, søker velgerne alternativer.
– Man setter velgerne i en situasjon der de stemmer på radikale partier, ikke fordi de ønsker det, men fordi de opplever at de statsbærende partiene har sviktet.
Han peker på fremveksten av partier som AfD i Tyskland og UK Reform Party i Storbritannia som varsler, ikke løsninger.
– AfD burde vært et femprosentparti. At de er blitt størst, er et systemvarsel.
Risikoen ved uerfarne makthavere
Toje advarer samtidig mot å romantisere systemkollaps eller radikal utskiftning av eliter.
– Det er uklokt å gi all makt til uerfarne folk som ikke forstår systemene de skal styre.
Historien viser, mener han, at sammenbrudd ofte gir makt til de mest hensynsløse.
– De verste menneskene blir dommerne.
Han trekker paralleller til den franske revolusjonen, der økonomisk krigføring og indre sammenbrudd førte til massedrap og vilkårlig vold.
Krig som økonomisk og politisk sprengstoff
Toje mener krigen i Ukraina ikke bare truer sikkerheten, men også Europas økonomiske og politiske stabilitet.
– Du kan ikke bære en krig som koster hundre milliarder dollar i året, for alltid.
Når offentlige budsjetter tømmes, tjenestene forfaller og velgerne mister tillit, åpnes døren for politisk radikalisering.
– Europa kan knekke på dette.
Et valg mellom reform og forvitring
Ifølge Toje er alternativet til ærlig oppgjør ikke stabilitet, men ytterligere polarisering.
– Man kan enten erkjenne feil og korrigere kurs, eller late som ingenting og overlate makten til ytterkantene.
Elitenes største feil, mener han, er ikke at de tok feil, men at de nekter å innrømme det.
– Folk kan tilgi at du tok feil. De tilgir deg aldri at du hadde rett da de tok feil.