Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. KNK er et pseudonym for en norsk borger som er sentralt plassert i mange sentrale beslutningsprosesser. Dessverre gjør yrket at han må være anonym, men innsikten han får er interessant for våre lesere.
Erna Solberg er ikke Jonas Gahr Støre. Utover det kan man ikke si noe pent om henne.
Ingen liker Jonas Gahr Støre. Med god grunn. Som jeg har skrevet om tidligere er han en statsminister som mislykkes i energi-, innvandrings- og skattepolitikken. Listen kan gjøres lengre. Det var vanlige folks tur til å få det verre. Nå liker alle brått Erna Solberg.
Det viser ikke at Erna var god. Det viser at folk flest er ganske teite.
Min far hamret en gang inn i meg at femti prosent av befolkningen er dummere enn gjennomsnittet. En følge av at intelligens er normalfordelt.
Bare 1,5 år etter at velgerne feide Erna Solberg ut av statsministerkontorene, kan altså ikke de samme velgerne fort nok få henne tilbake. «En uke er lang tid i politikken,» sa den britiske statsministeren Harold Wilson. 1,5 år er altså en evighet.
Likevel burde vi huske alt vi sliter med under Jonas Gahr Støre, ville vært omtrent like ille under Erna Solberg.
Det mest velkjente eksempelet er strømpriskrisen. Erna Solberg heiet entusiastisk på utenlandskablene. Og på elektrifisering av sokkelen. Og kritikken deres av regjeringens havvindsatsning går først og fremst på at regjeringen unnlot å legge til rette for hybridkabler som ville gjøre eksport av norsk vannkraft enda enklere.
I energipolitikken står vi altså i valget mellom Jonas og Erna. Det vil si at vi kan velge mellom å betale over skatteseddelen eller over strømregningen, og at vi trolig vil ende opp med å betale begge deler.
Dernest kan vi fokusere på at Jonas Gahr Støre i sitt reviderte statsbudsjett økte pengebruken enormt. Da var Erna Solberg fremme og kritiserte, men hennes alternative statsbudsjett var omtrent like ekspansivt som regjeringens.
Ikke glem at det var under Erna Solberg at det offentliges andel av BNP var på det høyeste nivået noensinne.
Jonas Gahr Støre bruker altså penger mer penger enn en full sjømann. Det vil si omtrent like mye som Erna Solberg.
Jeg hører allerede hvordan alle som sliter med langtidshukommelsen nå kommer med forsvar for Erna. Under henne ville ikke skattepolitikken vært så uforstandig, under henne ville ledelsen vært bedre, Erna var flinkere til å lytte … Også videre, også videre.
Jeg er imidlertid en enkel sjel. Jeg tror at politikk har mest å si. Det er politikken som er Jonas sitt problem. Slik politikken er Erna sitt problem.
Og Ernas politikk er omtrent identisk med Jonas sin politikk. Energipolitikk, innvandringspolitikk, skattepolitikk, klimapolitikk og utdanningspolitikk. Det meste er nesten likt, og vi må gjerne late som om fraværsgrensen eller ja eller nei til hybridkabler er viktige spørsmål, men det er ikke det.
Jonas har ikke prioritert forsvaret. Slik Erna ignorerte det før ham.
Hvis du er skuffet over politikken til Jonas Gahr Støre, så kan du dermed regne med å bli skuffet over politikken til Erna Solberg også.
Det er begge fanget av urealistiske klimamål, svinebundet til EU, og forent i en slags fest før fasten som de begge ikke kan få bejublet nok.
Hva skal vi gjøre da?
Winston Churchill sa at vi kunne stole på at USA ville gjøre det rette, etter å ha gjort alt galt først.
Slik er det også med det norske demokratiet.
Først måtte vi la Erna kjøre i grøfta. Så må vi la Jonas gjøre det samme. Og så gir vi Erna enda en mulighet.
Tilslutt da så går det endelig opp for selv den dummeste halvdelen av oss, at vi må prøve noe annet.
I 2025 vil vi se andre partier enn de etablerte gjøre det overraskende godt.
Men i 2029 vil vi se at de får et endelig gjennombrudd. Den som lever får se om den spådommen er noe verdt.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal