Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.

En video fra Kherson er blitt en meme. En russisk drone forfølger en grønnsaksselger rundt salgsboden hans, mens mannen løper sikksakk mellom varene i et desperat forsøk på å unnslippe. Folk ser videoen og ler. De ler ikke fordi det egentlig er morsomt, men kanskje fordi det knapt finnes noen annen måte å reagere på i et land der døden for lengst er blitt en del av hverdagen.

Artikkelen fortsetter.

Today, many were shocked by yet another video of the drone “safari” Russians are carrying out against civilians in Kherson. A Russian drone deliberately hunted down a man selling vegetables and detonated right next to him. The Russians even admitted to the crime, showing zero regret and openly boasting about tormenting people. The man was wounded in the blast. Every single day, ordinary people in Kherson face these Russian "safaris." The world must see this. It must see every piece of evidence that Russia has gone mad and that its soldiers take pleasure in killing and abusing civilians. Without pressure on Russia, the dismantling of its capacity for aggression, and real security guarantees, it is simply impossible to imagine the world being able to coexist with this evil. We must remain resolute in defending life. We must act and support life in ways that force Russia to seriously think about peace rather than expanding the range of its drones. This is not just about Ukraine. Russia’s campaign against human life must be stopped here in Ukraine before it spreads further. Finland and Kazakhstan, the Baltic states and Poland, the countries of the South Caucasus, Romania, and Moldova—all should work together to ensure real security guarantees and bring Russia’s war to an end. Peace is needed, which requires cooperation among everyone in the world who truly values peace. Thank you to everyone standing with Ukraine!

— Volodymyr Zelenskyy / Володимир Зеленський (@ZelenskyyUa) August 4, 2026

Når en vannmelonselger løper fra en FPV-drone, virker det først absurd. Så blir det en meme. Og når han faller om etter eksplosjonen, har internett allerede gått videre til neste video. Det er jo det internett er til for: å sørge for at den neste memen dukker opp før du rekker å tenke over hva som skjedde med hovedpersonen i den forrige. Mannen overlevde, men ble skadet.

Samtidig må folk fortsatt gå på markedet. Ikke i 2030, når en amerikansk fabrikk kanskje har produsert enda et parti Patriot-raketter til Ukraina. Ikke etter et nytt diplomatisk toppmøte, og ikke etter enda en politisk seier som blir kunngjort i Kyiv eller Washington. De må kjøpe grønnsaker nå, selge vannmeloner, komme seg hjem, hente barna, åpne butikken, gå på jobb. De må rett og slett komme seg gjennom denne dagen.

Det er derfor den siste amerikanske «seieren» om Patriot-rakettene ser ganske annerledes ut fra Kharkiv enn fra presidentkontorene. Den 30. oktober godkjente USA et mulig salg til Ukraina av 500 Patriot PAC-3-raketter til en verdi av rundt 2,1 milliarder dollar. Pengene skal komme fra Canada, Tyskland og Norge, samt fra midler knyttet til EUs støtteprogram.

Men rakettene må først produseres. Og ifølge Reuters ventes de ikke levert før et stykke ut på 2030-tallet.

2030-tallet.

I et diplomatisk kommuniké er det fremtiden. For et menneske i Kharkiv er det nærmest en annen tidsalder. Tanken på at det en eller annen gang, et eller annet sted, kanskje vil bli produsert 500 raketter som kan skyte ned fiendtlige missiler, er til liten trøst. Russiske missiler og droner har nemlig ikke for vane å vente på at produksjonslinjene skal bli ferdige.

Rett før denne nye seieren hadde det allerede vært en annen. Den 9. juli erklærte Volodymyr Zelenskyj at amerikanerne på politisk nivå hadde gått med på å gi Ukraina lisens til å produsere Patriot-raketter. Den 25. september kunngjorde han høytidelig at Trump hadde tatt den endelige beslutningen.

Men 23. september, mellom disse to uttalelsene, sa en representant for det amerikanske utenriksdepartementet noe ganske annet: Det var ikke tatt noen endelig beslutning om å gi Ukraina en slik lisens, og forhandlingene pågikk fortsatt. Trump hadde også tidligere sagt at spørsmålet ennå ikke var avgjort.

Dermed eksisterer det én politisk virkelighet i Kyiv, en annen i Washington og en tredje, den aller viktigste, der et missil er på vei mot en by. I den første virkeligheten er lisensen allerede godkjent. I den andre er den fortsatt til vurdering. I den tredje forsøker folk ganske enkelt å unngå å bli drept.

Kanskje har Washington ingenting med dette å gjøre. Kanskje er problemet at ukrainske myndigheter kunngjør diplomatiske seire så ofte at de selv begynner å behandle en politisk enighet som om beslutningen allerede var gjennomført.

Men for et menneske som lever under stadig beskytning, er forskjellen mellom «vi har kommet til enighet», «vi har fått tillatelse», «saken er fortsatt til vurdering» og «rakettene er allerede her», ikke bare et spørsmål om ord. Forskjellen kan være liv eller død. Og det er nettopp her det politiske språket om fremtiden begynner å lyde spesielt merkelig.

Natten til 27. oktober sendte Russland 16 ballistiske missiler og mer enn 280 droner mot Ukraina. Det ukrainske luftforsvaret opplyste at det hadde skutt ned eller uskadeliggjort 255 droner og to ballistiske missiler. Treff og nedfall fra luftangrepene ble registrert på flere titalls steder. Kyiv var hovedmålet.

I hovedstaden ble Sørbroen og metroens infrastruktur over bakken skadet. Boligblokker, studentboliger, helseinstitusjoner og en universitetsbygning fikk skader. En 46 år gammel kvinne ble drept, og minst 15 mennesker ble såret.

I Kharkiv hadde et rakettangrep rammet Novobavarskyj-distriktet dagen før. To mennesker ble drept, og en barnehage og flere bolighus ble skadet. Dagen etter angrep en russisk drone et kjøpesenter i Slobidskyj-distriktet. Senere samme kveld ble en boligbygning i Osnovjanskyj-distriktet rammet av et kraftig angrep. Deler av bygningen raste sammen, mennesker ble fanget under ruinene, og flere ble skadet.

I Dnipropetrovsk-regionen ble det registrert mer enn 40 angrep mot fem distrikter den samme natten. Boligområder i Tsjernihiv-regionen ble beskutt. Det ble også utløst flyalarmer på grunn av russiske droner i regionene Zjytomyr, Poltava, Tsjerkasy, Kirovohrad og Khmelnytskyj.

Dette er krigens virkelige geografi. Ikke den der 500 Patriot-raketter eksisterer et sted mellom Washington og år 2030, men den der en 46 år gammel kvinne blir drept i Kyiv i dag, mennesker ligger fanget under ruinene i Kharkiv, og en grønnsaksselger løper rundt salgsboden sin i et desperat forsøk på å unnslippe en drone.

Og det er her noe svært merkelig skjer med menneskesinnet.

Vi ler av selgeren som løper fra FPV-dronen. Videoen blir en meme. Folk sender den videre til hverandre. Kanskje kan selgeren selv se videoen senere og trekke på smilebåndet. For hva annet skal han gjøre? I et land der døden kommer fra himmelen, blir latteren en måte å holde den på avstand, om så bare i noen minutter.

Men når mannen faller etter eksplosjonen, er det ikke morsomt lenger. Internett har imidlertid allerede sluttet å legge merke til det. Internett lever i en annen rytme. En ny video, en ny uttalelse, en ny seier, en ny diplomatisk sensasjon.

Politikerne lever også i denne rytmen. De kunngjør avtaler, lisenser, fremtidig produksjon og milliardkontrakter. Alt dette kan være viktig, til og med nødvendig. Men det er ett problem: Politiske løfter om fremtiden beskytter deg ikke mot missilet som kommer i dag.

Derfor blir det stadig vanskeligere for vanlige mennesker å forstå betydningen av disse store diplomatiske seirene. De trenger ikke nyheten om at de kanskje får 500 nye raketter en gang på 2030-tallet. De trenger å vite hva som kommer til å skje i natt. De trenger å vite om de kan gå på markedet i morgen.

De trenger at vannmelonselgeren slipper å løpe rundt salgsboden sin for å unnslippe en russisk drone. Og hvis han likevel må løpe, trenger de at han kommer levende tilbake.

Man kan diskutere Trump, Zelenskyj, Kongressen, Pentagon, lisenser og diplomatiske seire så mye man vil. Men det finnes en svært enkel målestokk for enhver politisk uttalelse: Når vil dette faktisk hjelpe mennesket som i dag har et missil på vei mot seg?

Hvis svaret er «i 2030», slutter folk ganske enkelt å høre etter.

For de har allerede lært å skille mellom en politisk seier og fysisk beskyttelse. De vet at det kan gå flere år fra en president avgir et løfte, til en rakett faktisk er på plass og klar til bruk. De vet at det kan være en hel avgrunn mellom en «endelig beslutning» og en undertegnet lisens. Og de vet at en russisk Shahed-drone verken bryr seg om diplomatisk terminologi eller Lockheed Martins produksjonsplaner.

Kanskje er det derfor på tide å snakke litt ærligere om krigen. Ikke bare om hvor mange avtaler som er inngått, og hvor mange milliarder som er bevilget, men også om hvor lang tid det vil ta før disse avtalene blir til noe som faktisk kan redde menneskeliv.

For mens politikerne spiller sine diplomatiske spill, spiller ikke døden noe spill. Den bare kommer. Og hvis noen i denne krigen høster politisk gevinst av enda en kunngjøring om fremtidige våpenleveranser, er det i hvert fall ikke grønnsaksselgeren som løper rundt salgsboden sin.

Hans død, hvis den kommer, vil være en annens død for dem som undertegner avtalene. En annens død for dem som kunngjør seirene. En annens død for dem som diskuterer diplomati på TV. Og kanskje også en annens død for dem som neste morgen legger ut enda en morsom video i sosiale medier.

Men for selgeren selv vil den være hans eneste og endelige død.

Det er dette politiske spill med andre menneskers død handler om.

Innlegg er oversatt fra engelsk til norsk ved hjelp av KI.