Dette innlegget er oversatt til norsk av Arnt Folgerø.

Likhetens tyranni forklart.

Før jul leste jeg at Venstrepartiet ønsker å innføre en ny skatt for de superrike i Sverige, men at partiet ikke hadde noen konket forslag om hvordan denne skatteleggingen skulle utformes.

Argumentet for denne skatten, fra partiets leder Nooshi Dadgostar, var at mange familier sliter hardt i dag. Barn går til sengs om kvelden med en klump i magen fordi der er bekymret for hvordan foreldrene deres skal klare seg økonomisk, og de superrike er blitt enda rikere på bekostning av hardt arbeidende mennesker. 

Legg merke til påstanden om at de superrike har tjent formuene sine på bekostning av hardt arbeidende mennesker. Selvsagt er det ikke så enkelt.

De som er superrike i dag, er først og fremst høyteknologi-eliten som stort sett er nerder som, i stedet for å ture og feste, tilbrakte ungdommen sin i en kjeller eller i en garasje, helt oppslukt av data-programmering. Selv om hardt arbeid fortsatt er viktig – uten det praktiske arbeidet til utallige individer ville infrastrukturen og hverdagen vår bryte sammen – er det forholdsvis få svært begavede mennesker vi kan takke for de oppfinnelsene som former vår verden. Uten deres bidrag ville teknologier som elektrisitet, telekommunikasjoner, moderne landbruk og romfartsteknologi ikke finnes.

I de foran nevnte forholdene finner vi grunnlaget for venstresidens menneskesyn: misunnelse. 

Alle venstreorienterte ”ismer” messer om urettferdige og ufortjente privilegier:

1. De som er på toppen av samfunnet, har ingen rett til sine opphøyde posisjoner. 
2. De bør tilpasse seg folket og tvinges til likhet. 
3. Hvis de er rike, bør formuen deres beskattes bort eller konfiskeres.

 Helt siden den franske revolusjonen i 1789 har utnyttelse av misunnelse for å mobilisere massene, sammen med bakvaskelse av konger, klasser, raser, nasjoner og religiøse samfunn vært nøkkelen til framgang for venstresiden. Historien om den vestlige verden kan ikke skrives uten at man er klar over dette. 

”Jeg er fattig fordi han er rik”.

Dette ofte uuttalte argumentet bygger på troen om at alle goder og eiendeler i verden er endelige, og at den prosessen som sørger for fordelingen av godene, er et nullsumspill. Den ene personens gevinst er den andre personens tap, noe som er urettferdig. Når det gjelder penger, og enda mer fast eiendom, har dette argumentet en substans, men det blir ofte ubevisst utvidet til å omfatte verdier som ikke er endelige og som ikke kan inngå i et nullsumspill. Det at Alice er vakker, har på ingen måte noe å gjøre med at Kristina er stygg, like lite som Bobs intelligens er et resultat av Tims dumhet.

Folk er ulike i alder og kjønn. De varierer i størrelse og fysisk styrke og i intelligens, utdanning og ambisjoner. De reagerer heller ikke likt på samme behandling. De har forskjellige karakter, ulik hukommelse og ulike evner. Uansett, ifølge venstresidens menneskesyn, er det et problem at menneskene er forskjellige.

Vær klar over at det er forskjell på å anse alle mennesker som like og å behandle dem likt. De samme betingelsene gjør dem ikke like, men det motsatte, ulike. Vi finner fort ut hvem som er overlegen hvem. Et eksempel er at alle deltakere i et løp starter fra samme startlinje, men forskjellen blir synlig når de når målstreken. Venstresiden liker ikke dette fordi de vil skape likhet. Hvis det ikke er mulig, kan de ty til vold, men som regel er det nok å jukse gjennom prioritering, positiv diskriminering og kvoter. 

Diskrimminering

I Sverige er særbehandling av grupper lovfestet, og det finnes mange grunner til det. Samer og romfolk må få kompensasjon for den diskrimineringen de har vært utsatt for i lang tid. Seksuelle minoriteter og transpersoner blir ansett for å være utsatt for homofobi og transfobi. Personer med nedsatt funksjonsevne diskrimineres på arbeidsmarkedet og har derfor rett til positiv særbehandling. Muslimer må få statsstøtte fordi de utsettes for islamofobi. Selvsagt er ikke arbeidsledige og lavinntektsgrupper minoriteter i streng forstand, men de undertrykkes av kapitalistiske strukturer og fortjener derfor positiv særbehandling, for eksempel i form av målrettede utdanningstiltak.

I 1993 innførte sosialdemokratene i Sverige kjønnskvoter for kvinner – som stadig undertrykkes av patriarkatet – gjennom en ordning der menn og kvinner annen hver gang veksler om å bli ført opp på partiets valglister. Venstrepartiet har en lignende ordning. Om velgerne er tjent med en ordning der kjønn går foran personlig dyktighet, er et ikke –spørsmål.  Grunnen til at venstreside-politikere mener at det er greit med ordningen, er at de ikke tar utgangspunkt i hvordan virkeligheten er skapt, på godt og ondt, men hvordan den bør være. Hensikten helliger middelet. 

Ettersom det er gitt for venstreorienterte politikere at staten står for det gode, settes staten foran markedet, som i bunn og grunn drives av urettferdighet og utbytting. Markedet ønsker å gjøre de rike enda rikere. Derfor er venstrepolitikerne og deres velgere alltid kritiske til privat initiativ og privat næringsliv.

Kollektivt åk

Venstresidens dårlig gjennomtenkte idé er at staten er politikkens kjerne og akse. I ekstreme tilfeller hemmer en slik tenkemåte alt privat initiativ. Vi har sett dette virkeliggjort i Stalins Sovjetunionen der femårsplaner styrte all produksjon og motstand mot systemet ble strengt straffet. Under ”det store spranget framover” i Maos Kina ble alt privat eierskap forbudt. Industri og jordbruk ble kollektivisert, og entreprenører ble definert som klassefiender og forfulgt. Titalls millioner mennesker mistet livet. Nord-Korea med sitt Kim-dynasti er en av verdens mest lukkede økonomier. Privat virksomhet er ulovlig, og all eiendom tilhører staten. Pol Pots regime i Kambodsja gikk enda lenger, penger, markeder og privat eiendom ble fullstendig avskaffet.

Venstresiden vet nå godt at femårsplaner og statlig eierskap ikke kan konkurrere med markedet når det gjelder matproduksjon og distribusjon av varer, ikke engang når det er snakk om noe så grunnleggende som mat.

I 2020 la ei gruppe på elleve sosialdemokratiske medlemmer av den svenske Riksdagen fram et forslag om tvungen barnehage fra to-årsalderen. Forslaget vant ikke gehør, men for å forstå hvorfor det i det hele tatt ble skrevet, bør man se på den historiske konteksten.

Staten som oppdrager

I 1934 argumenterte sosialdemokratene Gunnar og Alva Myrdal i sin bok ”Crisis in the Population Question” for staten burde ha større ansvar for barnas oppvekst og velferd, og de mente at den tradisjonelle familien hadde mistet sin betydning i det industrialiserte samfunnet. Staten bør bruke barnepass for å ”frigjøre” barn fra tradisjonelle familiestrukturer og sikre en mer kollektiv sosialisering av barna, mente de. Lignede ideer var en del av den bredere tankegangen om velferdsstaten, hvor samfunnet ble sett på som et ”godt hjem” for alle barn, iblant på bekostning av rettighetene til den enkelte familie.

At barn på en eller annen måte skal tilhøre staten, er et tilbakevendende syn hos venstreorienterte politikere. De misliker familien fordi den prøver å skille seg ut som en uavhengig celle i samfunnet der staten ikke er velkommen, verken til middagsbordet, barnerommet eller til å delta i foreldrenes samliv. 

Hvis vi flytter blikket fra barnehagen til den virkelige skolen, er undervisning selvsagt obligatorisk, og foreldrene skal ha gode grunner for at barna skal få lengre permisjon. At familien ønsker å dra på en lengre vinterferie, er vanligvis ikke noen god grunn. Unnskyld maset mitt, men det bør være samme regler for alle. Derfor misliker venstreorienterte politikere uavhengige skoler, religiøse skoler og privatskoler. De misliker også lærere som skiller seg ut og som ikke er legitim og godkjent av staten. En riktig lærer er bedre enn en god lærer. 

Likhetens tyranni

Siden lik utdanning ikke sikkert fører til rettferdige resultater, fristes venstrepolitikere å dekke til dette forholdet. Det kan de for eksempel gjøre ved å avskaffe karakterer og la opprykk fra et trinn til at annet skje automatisk. Fra 1962 til 1990-tallet hadde Sverige en skole uten karakterer i 1. til 7. klasse, senere fra 1. til 5, klasse med automatisk opprykk til neste klasse. Formålet var nettopp å fremme en mer likestilt og mindre konkurransepreget skole. Det førte til at svake elever ikke var synlige og derfor ikke fikk den ekstra støtten de trengte. Heller ikke de mer begavede og ambisiøse fikk den stimulansen og den oppmuntringen som kunne styrke dem. Det er som da Procrustes, den greske røveren og sadisten, festet ofrene sine til en seng der de som var for lave, ble strukket ut, og de som var for høye, ble kappet til riktig lengde. Procrustes er en forløper for den moderne venstresidens likhetstyranni.

For å komme med flere eksempler, var ”Freie Deutsche Jugend» i DDR en statlig organisasjon som indoktrinerte ungdom til sosialisme med fokus på kollektiv lojalitet framfor individuelle eller familiære bånd. Sverige begynte et formelt samarbeid med DDR (Øst-Tyskland) på 1950-tallet, kort tid etter at DDR ble dannet i 1949. Samarbeidet omfattet pedagogiske seminarer, studieturer for svenske skoleledere og lærere og utvekslinger av lærebokforfattere, universitetsstudier, skoler og skolemyndigheter. På 1970- og 1980-tallet reiste tusenvis av svenske lærere, rektorer og annet skolepersonell til DDR for utdanning og studier. Kursene kombinerte språkundervisning med ideologisk utdanning i marxisme-leninisme. Samarbeidet ble drevet av svenske sosialdemokrater som Stellan Arvidsson, kjent som den svenske barneskolens far. 

Religion

Venstreorienterte politikere misliker religion av omtrent samme grunn som de misliker familien. Den allmektige, altomfattende staten ønsker en udelt lojalitet. For å holde religionen nede, bruker venstresiden to forskjellige strategier. En er å ikke la den eksistere utenom de kirkelige områdene. Den andre er å omdanne kirken til en fullstendig statlig institusjon. 

Kirken og staten i Sverige ble formelt atskilt 1. januar i 2000. Denne skilsmissen markerte slutten på en lang prosess som hadde pågått i mange tiår. Det er litt paradoksalt, men dog logisk at grunnen til separasjonen nok en gang var å skape likhet. Denne gangen mellom ulike trosretninger i et stadig mer sekulært og flerkulturelt samfunn.

Venstreorienterte politikere hevder at kjernen i politikken deres er å skape et rettferdig samfunn gjennom en sterk stat som fører en økonomisk fordelingspolitikk. Det er økonomien. produksjonsmåtene, klasseforholdene og ressursene som skaper et godt samfunn, snarere enn abstrakte ideer, kultur eller åndelige verder. 

I dette essayet har jeg vridd perspektivet litt og spør hvorfor politikk skal tvinge folk inn i en likhet som ligner tvang. I min verden er rettferdighet ikke det samme som at alle må ha det likedan. Jeg er mer tilbøyelig til å rette blikket mot det samfunnet som p r i n s i p p e n e skaper og spørre: Er det bra slik? Det er ikke den ideologiske retorikken som skal vurderes, men samfunnet som blir til som resultat av denne retorikken, Dette er ikke selvinnlysende i politikken, men er det i de flest andre sammenhenger, Hvis jeg steker pannekaker, bedømmer jeg dem etter å ha smakt på dem. Jeg bryr meg ikke om at oppskriften sies å være fantastisk dersom pannekakene smaker dårlig.

Konklusjon

Om venstreorienterte politikere ikke skaper det gode samfunnet der borgerne trives, der de har tro på framtiden og liker sine politikere, er neste spørsmål hvorfor den politiske retorikken ser høres ut som den gjør. Da er mitt svar at venstreorienterte politikere er misunnelige, og at kuren mot misunnelse, det som skaper sinnsro, er å fjerne det som skaper misunnelse. Alle må føle det samme. Dette betyr igjen at utgangspunktet for all venstreorientert politikk er normativt. Selvfølgelig ønsker alle politikere å gjøre noe med samfunnet, men det er avgjørende forskjell mellom å ville forbedre det og å ville skape et annet samfunn. De venstreorienterte politikerne ønsker å påtvinge oss sitt fantastiske, rettferdige samfunn. Det valget fører til et totalitært samfunn.